Skremmende at så mange her har vært psyk så lenge og virker så ustabil..

[Gjest skremt og trist]

På forumet her kommer en god del ekstreme humørsvingninger frem, synes jeg.

Når jeg så etter å ha fulgt innleggene til en sådan svingende person får lese at de har vært psyk i 8-10-12 år så blir jeg skremt.

Jeg tenker med meg selv at er det mulig å være så ustabil etter så mange år i behandling. Sukk.

En annen ting som skremmer meg er når jeg leser av nick at en person er langt oppe i 30-årene men fremlegger en følelsesmessig modenhet som en 11 åring.

Jeg begynner å betvile min egen evne til å komme meg ut av dette systemet..

[Gjest Personifica]

Jeg har vært psykisk syk i to år. Skikkelig syk. Masse medisiner og en innleggelse psyk. akutt.

Gått i terapi to gng i uken i 1,5 år. Trodde ikke jeg kom til å bli frisk igjen.

Nå er jeg SÅ mye bedre!

Bruker kun antidepressiva. Har t.o.m. greid å slutte med sovemed.

Føler meg så bra at jeg skal begynne å jobbe igjen. Så for meg uføretrygdens spøkelse en periode. Men dit skal jeg ikke.

Vendepunktet for meg var da psykologen min satte foten ned etter at jeg hadde vært hos psykiater på poliklinikken. Der fikk jeg diagnosene deprimert (kjent), angst (kjent), biopolar 2 (nytt) og personlighetsforstyrrelser. Psykologen ba meg tenke etter om jeg syntes diagnosene var riktige. Hvis jeg mente det kunne jeg ikke fortsette hos henne. Jeg ble helt lamslått. Gråt og var sint på henne. Hvordan kunne hun gå imot en eksperts uttalelser? Jeg som hadde fått så mange fine medisiner og alt. lamictal og sobril.

Men jeg fulgte hennes råd. Sluttet med medisinene og stoler på at det er psyken min vi skal jobbe emd. Og jeg har nesten ikke følt meg bedre!

Jeg blir litt ertet av vennene mine for dette, altså. De sier "så det var det som skulle til? Psykologen sa du var frisk, og så ble du det!"

Hehe. Men det er interresant.

[Gjest Lysglimt]

Jeg har vært psykisk syk i to år. Skikkelig syk. Masse medisiner og en innleggelse psyk. akutt.

Gått i terapi to gng i uken i 1,5 år. Trodde ikke jeg kom til å bli frisk igjen.

Nå er jeg SÅ mye bedre!

Bruker kun antidepressiva. Har t.o.m. greid å slutte med sovemed.

Føler meg så bra at jeg skal begynne å jobbe igjen. Så for meg uføretrygdens spøkelse en periode. Men dit skal jeg ikke.

Vendepunktet for meg var da psykologen min satte foten ned etter at jeg hadde vært hos psykiater på poliklinikken. Der fikk jeg diagnosene deprimert (kjent), angst (kjent), biopolar 2 (nytt) og personlighetsforstyrrelser. Psykologen ba meg tenke etter om jeg syntes diagnosene var riktige. Hvis jeg mente det kunne jeg ikke fortsette hos henne. Jeg ble helt lamslått. Gråt og var sint på henne. Hvordan kunne hun gå imot en eksperts uttalelser? Jeg som hadde fått så mange fine medisiner og alt. lamictal og sobril.

Men jeg fulgte hennes råd. Sluttet med medisinene og stoler på at det er psyken min vi skal jobbe emd. Og jeg har nesten ikke følt meg bedre!

Jeg blir litt ertet av vennene mine for dette, altså. De sier "så det var det som skulle til? Psykologen sa du var frisk, og så ble du det!"

Hehe. Men det er interresant.

Og med håpet er det som med tyngdeloven:Med en veldig kraft blir mennesket dratt mot håpet.

Det er derfor pasientens håp er legens hemmelige våpen.Det er en skjult ingrediens i enhver foreskrivelse.

(norman cousins)

Sånn bør det være iallafall...

(norman cousins)

[Gjest Hei33]

Det er vel ikke noe rart eller skremmende ved at folk er psyke, og må gå i terapi i årevis? Jeg fikk diagnosen ulcerøs colitt som 18-åring, og ble forespeilet å gå på medisiner resten av livet mot det. Så hva er forskjellen? Psykisk sykdom er sykdom på linje med somatisk sykdom, og noen ganger må man gå på medisiner i laaaaaaaaaaaang tid, kanskje resten av livet mot det. Når en har en kronisk somatisk sykdom blir en også tett fulgt opp, akkurat som en trenger å bli tett fulgt opp når man har en psykisk lidelse.

Når det gjelder det du skriver om at folk langt opp i 30-årene formulerer seg som om de var på 11-års stadiet, blir jeg også litt provosert. Her hvor en er anonym, kan en vel få lov til å "slakke" litt av på kravene som hele tiden stilles til en av samfunnet (og sånne som deg). Noen ganger er det sikkert godt å bare kunne øse ut av seg en masse problematiske ting, uten å behøve å være så opptatt av ordlegging, gramatikk, etc. Mange her skriver i følelsesmessig affekt, og da er det vel ikke så rart at man noen ganger kan høres ut som en unge? Jeg synes det burde være takhøyde for det her inne. Hva synes andre?

[Aramir]

Og med håpet er det som med tyngdeloven:Med en veldig kraft blir mennesket dratt mot håpet.

Det er derfor pasientens håp er legens hemmelige våpen.Det er en skjult ingrediens i enhver foreskrivelse.

(norman cousins)

Sånn bør det være iallafall...

(norman cousins)

Tenker du at fremtidsutsiktene dine ikke er så gode som du synes de burde ha vært? Da er du garantert ikke alene om det. Det føles blodig urettferdig å skulle bruke så mye av livet sitt på å bale med et vanskelig sinn. Blodig urettferdig føles det sikkert også for de som har kroniske somatiske sykdommer, de som er født i fattigdom, de som mister et barn osv.

Men du har ikke gitt opp! Et sted inni deg er det en flamme som fordundre meg har tenkt å fortsette å brenne. Så der har du det igjen: Håpet. Drømmen.

Når det gjelder innlegg fra "de over 30", så tror jeg ikke det er så mye umodenhet, men kanskje heller fortvilelse? Noen har kanskje aldri klart å uttrykke seg før nå. Da får det heller være at uttrykksformen virker litt barnslig.

Dessuten er jeg ikke så sikker på om modenheten blandt den "normale" befolkningen over 30 er så mye mer å skryte av. Du kan være ganske grunn selv om du uttrykker deg elegant.

Det finnes mange gørr kjedelige 60 åringer og interessante 18 åringer. Og omvendt. Er alder egentlig så veldig interessant?

[Gjest skremt og trist]

Det er vel ikke noe rart eller skremmende ved at folk er psyke, og må gå i terapi i årevis? Jeg fikk diagnosen ulcerøs colitt som 18-åring, og ble forespeilet å gå på medisiner resten av livet mot det. Så hva er forskjellen? Psykisk sykdom er sykdom på linje med somatisk sykdom, og noen ganger må man gå på medisiner i laaaaaaaaaaaang tid, kanskje resten av livet mot det. Når en har en kronisk somatisk sykdom blir en også tett fulgt opp, akkurat som en trenger å bli tett fulgt opp når man har en psykisk lidelse.

Når det gjelder det du skriver om at folk langt opp i 30-årene formulerer seg som om de var på 11-års stadiet, blir jeg også litt provosert. Her hvor en er anonym, kan en vel få lov til å "slakke" litt av på kravene som hele tiden stilles til en av samfunnet (og sånne som deg). Noen ganger er det sikkert godt å bare kunne øse ut av seg en masse problematiske ting, uten å behøve å være så opptatt av ordlegging, gramatikk, etc. Mange her skriver i følelsesmessig affekt, og da er det vel ikke så rart at man noen ganger kan høres ut som en unge? Jeg synes det burde være takhøyde for det her inne. Hva synes andre?

Jeg synes ikke det er rart at noen er kronisk syke og trenger behandling over tid.

Jeg synes at det er skremmende at en i noen tilfeller er milevis unna å være stabil etter 8-10-12 år i behandling.

Jeg synes forøvrig ikke en skal skrive inn her i affekt. Jeg tenker at _alle_ har godt av å øve seg på å roe seg selv ned og trøste seg selv.

[bugge -jenta]

Jeg synes ikke det er rart at noen er kronisk syke og trenger behandling over tid.

Jeg synes at det er skremmende at en i noen tilfeller er milevis unna å være stabil etter 8-10-12 år i behandling.

Jeg synes forøvrig ikke en skal skrive inn her i affekt. Jeg tenker at _alle_ har godt av å øve seg på å roe seg selv ned og trøste seg selv.

Selv om mennesker skriver inn i affekt, betyr ikke det at man det meste av døgnet ikke jobber med mekanismer for å roe seg og takle livet på egenhånd.

Jeg synes det er helt greit at folk skriver i affekt, spesielt hvis de gjør det med et håp om å få hjelp med sinnsstemningen, og ikke bare er destruktive og umulige å nå inn til.

[Gjest Veronika27]

Det er håp for deg. Fortvil ikke. Vi er alle forskjellige.

Jeg er helt uenig med deg.

Kan en ikke bli psyk når en er over 30?

P- lidelser kan forsvinne for så å komme tilbake igjen.

Har lest en del her inne: har ikke sett noen som er over 30 som har vist en følelsesmessig side som en 11- åring?! Dessuten, de som skriver her er i en desperat og fortvilet situasjon som de vil ut av.

Synest det er feil å kritisere folk som kommer inn her for å få litt oppmuntring av likesinnede som gjerne forstår deres situasjon.

Min mor lærte meg en gang: Dersom du ikke har noe positivt å si så hold det for deg selv.