Hvordan våge å ta skrittet?

[Yoto]

I hele mitt liv har jeg slitt med sosial angst. Dette har resultert i at jeg ikke har studert utover vidregående. Jeg er generelt usikker og utilpass imøte med nye personer, og det tar relativt lang tid for å bli kjent med meg.

Jeg har problemer med høytlesning, stå foran et publikum, prate i små grupper osv. Forbinder klasserommet med noe farlig, siden jeg har vært livredd for slike ting i årevis.

Jeg har nå fylt de 30, har jobbet siden vidregående, men bare i halve stillinger, vikariater og, ja, drit jobber om jeg skal si det selv.

Er inne på tanken å studere, da min sivilstatus kan tillate meg dette.(Ikke gift eller har barn). Det kom vel som en bombe. Spørsmålet mitt er:

Er det noen som har våget å ta skrittet til å begynne å studere med de samme plagene som jeg har. Jeg er redd jeg skal ende opp som gjeldsslave eller bli deprimert, slik jeg enkelte ganger blir når livet butter imot? Noen gode råd?

Takk

[Gjest spesial pedagog]

Har du lese- og skrivevansker evt dysleksi er det vanskelig å lese høyt i klassen. Heldigvis er vi i skolen blitt bedre til å se disse problemene nå og i å gi hjelp.

Du må finne ut om du vil at dette skal stoppe deg i å ta en utdannelse??

Misforstå meg rett... jeg vet at det ikke er lett. Det kan være det er lettere å ta voksenopplæring? Du kan jo starte og eventuellt hoppe av om det blir for gale. De sosiale problemene kan gjerne legen hjelpe deg med, med eventuellt cipralex?

Ønsker deg lykke til

[Gjest Angst KAN overvinnes]

Åja.., har hatt problemer med sosialangst. Klarte å lese høyt, dog med en del ubehag. Fremføringer for klassen var grusomt. Matpauser verre enn undervisningstimer (spise sammen med andre) osv osv.

Jeg har gått ett år på folkehøgskole(!) og treårig høgskole (bachelor). Det var ikke bare enkelt. Angsten plaget meg underveis. Jeg har vært deprimert. Men jeg har hatt gode støttespillere.

Nå har jeg en jobb der jeg bruker min utdanning, og jeg har ikke nevneverdig angst nå.

Har forresten hatt hjelp av antidepressive medisiner underveis, noen slike hjelper også mot angsten. Kanskje det er noe for deg?

Og så dette med å utfordre angsten. Det kan føles som å stange og stange mot en vegg, en kan tro det ikke hjelper. Men en del situasjoner BLIR ikke like skremmende etterhvert. Når du MÅ snakke til en gruppe, prøv å glemme deg selv, tenk at du ikke er det viktige, hold fokus på det du skal formidle, for hvem sin del formidler du det?

Bestem deg for hva du har lyst til, hvor du kan tenke deg å studere, og søk!