Fremtidsutsikter og bipolar 2

[missKrogh]

Har lenge skjønt at jeg har en bipolar lidelse, men det er ikke så veldig lenge siden jeg fikk det svart på hvitt.

Etter at jeg fikk diagnosen er jeg begynt å se på meg selv med litt andre øyne. Nå har jeg en sykdom som jeg er nødt til å ta medisiner for. Jeg har vært sykemeldt ett år og det ser ut til at jeg må søke midlertidig uføre. Alt går enkelt gjennom i systemet når jeg har en slik diagnose virker det som. Føler meg stigmatisert, nedverdiget (selv i nærmeste familie), lite verdt osv..

Dette kom for fullt da jeg fikk diagnosen. Begynte på Lithium - det er liksom "manisk-depressiv medisinen" - som alle kjenner til, hva tenker ikke de på legekontoret eller apoteket..?

Når jeg tenker framover ser jeg for meg ett nervevrak bak fortrekte gardiner. Jeg har samboer men er overbevist om at han vil forlate meg. Hvorfor skal noen velge å leve sammen med en som er så ofte syk...

Jeg blir noe motløs og fortvilet. Barna er grunnen til at jeg ikke "hopper av". Desverre har jeg i det siste tenkt at de nok også ville være tjent med at jeg ikke var.

Har ikke noe å spørre om. Har bare fått ut litt.

[Gjest Lamictal]

Jeg kjenner meg sååå godt igjen i alt du skriver, men gudskjelov har jeg kommet mye videre. Fordi jeg har fått skikkelig god psykiatrisk hjelp og mannen min har vært en vanvittig god ryggdekning for meg. (siden jeg har paranoide tendenser trenger jeg å vite at noen er på min side uansett hva som skjer)

Vi har kommet mye nærere fordi han også har fått svar på mange ting og skjønner mange av mine tidligere påfunn på en annen måte. Jeg bruker ikke diagnosen som en hvilepute, men som en pådriver til å vise alle og meg selv at jeg kan og at jeg virkelig er verdt noe.

Dette trodde jeg ikke for et årsiden, selvom jeg da hadde gått i terapi en god stund.

Han blir hos deg fordi han elsker deg,betingelsesløs kjærlighet heter det.

Dersom du får rett medisinering og en dyktig terapeut går dette fint. Livet ditt er ikke mindre verdt å leve fordi du har en diagnose.

dette fikser du fint, selvom det til tider ser meget svart ut.

[Orio]

Det høres ut som du nylig har begynt på lithium, og det er faktisk godt mulig at du vil ha god effekt av det. (Det er det fine med en diagnose, du kan få riktig behandling.) Det vil nok ta litt tid fortsatt, og kanskje du trenger andre medisiner i tillegg, men ikke se tilbake på det siste året og tro at resten av livet ditt vil være på samme måte.

[tøytiger]

Hei

Det er ingen grunn til å tro at du skal være så ofte syk.

Ved bipolar lidelse kan det ofte ta tid å komme frem til adekvat medisinering.

Når adekvat medisinering er oppnådd kan du forvente at det skal gå år i mellom hver episode.

Dersom ikke Lithionit alene er nok bruker en å legge til Lamictal evt. et antipsykotika.

Hva familie, apotek og legesekretær måtte tenke om din sykdom og medisinering må da være revnende likegyldig.

Det som er viktig er at du får den type støtte og hjelp du trenger for å klare å ta i bruk dine ressurser igjen på sikt.

Jeg vil også tro at en bipolar partner på medisiner er lettere å leve med enn en bipolar partner uten medisiner.

Jeg vil også tro at en bipolar mor på medisiner er en mer forutsigbar mor enn en bipolar mor uten medisiner.

Forøvrig er ikke bipolar II en diagnose som er forbundet med dårlig prognose. Ikke det jeg vet iallefall.

Lykke til

[Gjest minneminn]

Jeg har bipolar 1 rapid cycle, jeg har vært tvangsinnlagt med psykotiske symp., fra jeg var 20-22 år var jeg mye innlagt. jeg har ikke fullført vgs pga lidelsen min. Så var jeg så utrolig heldig å få diagnosen bipolar 1 og litium, og siden har alt bare gått i oppoverbakke. Tar fagene jeg mangler som privatist, og blir ferdig til neste år. Så begynner jeg på vernepleierutdanning (håper jeg kommer inn da!) og skal være i arbeidslivet og frisk resten av mitt liv. Så enkelt er det. Moren min var MANISK DEPRESSIV OG BRUKTE LITIUM hun også, og hva jobbet hun fulltid som, joda, overlege!

Har vært på forebyggingskurs for bipolare, det store flertallet var i jobb.

Hva apoteketet tenker, det driter jeg i, jeg er stolt over at jeg klarer meg helt utmerket, og om noen digre piller med litiumsalt skal til for å få meg dit jeg vil, so be it. Heller bipolar enn kreft eller ALS eller HIV eller ME eller. Ja ja kreft får jeg vel før eller siden, men det gjør jo 1 av 3, så får håpe jeg er gamlest mulig før det skjer.:\

I mellomtiden kommer ikke bipolar lidelse til å hindre meg i å komme dit jeg vil.

[gunter]

Det må vel være bedre å få en diagnose og rett type medisinering enn å gå psyk resten av livet? Du skal se at når depresjonen din letter så ser du også dette gjennom litt "andre øyne."

Prøv å ikke bry deg om hva de på apoteket sier, de ser veldig mye hver dag og har dessuten taushetsplikt. De tror helt sikkert at jeg er shizofren også fordi jeg har brukt anti-psykotika. Dette, og hva andre evt sier bryr jeg meg ingenting om nå som jeg er kommet meg opp av den tunge depresjonen.

Ikke skam deg over å være psykisk syk, du er i meget godt selskap, flere enn du aner går rundt og bruker medisiner for dette. Dessuten er sjansen for å holde deg frisk ganske stor nå som du får riktige medisiner.

Lykke til, og ikke gjør noe dumt nå som du er så deprimert. Vent til medisinen din virker, så skal du se at du blir glad over at du lever!

[maire]

Jeg trodde bipolar 2 hadde ganske god prognose bare det ble oppdaget og gitt riktig medisin for det og i rett dose.

Selv fikk jeg uriktig diagnosen emosjonelt ustabil pf først, og følte det var veldig stigmatiserende. Ikke syns jeg at det stemte helt for meg heller. Nå har jeg fått diagnosen bipolar 2, og medisiner deretter (lamictal, seroquel og cipralex). Jeg håper dette vil hjelpe meg til å bli stabil.

Jeg har i alle fall stor tro på framtiden! Bryr meg overhodet ikke om hva noen måtte mene. Det viktigste for meg er at jeg kan bli så frisk som det er mulig å bli.

Nå er jeg på vei tilbake til jobb igjen, etter halvannet år som sykemeldt. Jeg gleder meg til å begynne i jobb igjen og tror jeg kan klare meg fint nå.

Om du er deprimert så ser du vel ikke annet enn ulemper og "uoverstigelige" problemer. Kanskje du ser annerledes på det om du får rett medisin i riktig dose og blir jevnt over stabil?

[jylland]

Jeg kjenner meg sååå godt igjen i alt du skriver, men gudskjelov har jeg kommet mye videre. Fordi jeg har fått skikkelig god psykiatrisk hjelp og mannen min har vært en vanvittig god ryggdekning for meg. (siden jeg har paranoide tendenser trenger jeg å vite at noen er på min side uansett hva som skjer)

Vi har kommet mye nærere fordi han også har fått svar på mange ting og skjønner mange av mine tidligere påfunn på en annen måte. Jeg bruker ikke diagnosen som en hvilepute, men som en pådriver til å vise alle og meg selv at jeg kan og at jeg virkelig er verdt noe.

Dette trodde jeg ikke for et årsiden, selvom jeg da hadde gått i terapi en god stund.

Han blir hos deg fordi han elsker deg,betingelsesløs kjærlighet heter det.

Dersom du får rett medisinering og en dyktig terapeut går dette fint. Livet ditt er ikke mindre verdt å leve fordi du har en diagnose.

dette fikser du fint, selvom det til tider ser meget svart ut.

Fremtidsutsiktene tror jeg er relativt bra,men håper de vil finne en vei hvis genforksningen kan fortsette og sette i verk tiltak for oss.

Jeg tror dette vil bli det revolusjonerende for alle bipolare.

Ikke noe brave new world,men et vanlig liv uten medisiner/ect.