På vei til å bli sprø?

[Gjest berre lurer.....]

Jeg er en jente på 26 år som håper noen har noen råd til meg, eller vet om jeg kan skli inni noen diagnose. Begynner å bli depserat etter å få hjelp.

Jeg er for tiden rastløs. Klarte ikke konsentrere meg på jobb, for jeg satt å lengtet etter å dø, drikke meg full eller skade meg. I år har jeg vært på tre storturer utenlands og gitt f... i regninger. Har hele tiden i hodet at jeg kanskje ta livet av meg til høsten.(har tenkt på det et halvt år)

Drikker meg full ca. 4-5 kvelder i uken. På dagtid jobber jeg hjemme med hus og hage, vårstell.

Ellers har jeg prøvd å søke hjelp med fastlegen og psykologen. Fastlegen mener jeg er utbrent og deprimert. Men jeg føler meg ikke sliten, bare lei av alt. Men jeg sitter ikke hjemme å skriker av den grunn. Jeg prater med folk og ler når noe er morsomt. Psykologen bare nikker og slenger inn noen kommentarer når jeg forteller om hva jeg tenker o.s.v

Jeg har mange ekstreme tanker.Føler kanskje meg litt som en "dramaqueen". Er redd for at en person jeg kjenner skal finne på å drepe meg... men vet ikke om det er reelt eller om jeg er blittt skikkelig paranoid. Han har aldri vært voldelig... men trakket langt over mine grenser. Likevel holder jeg masken utad. Er snill,blid, hjelpsom ovenfor alle, viser forståelse og omsorg...

Arg... vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg som en tikkende bombe.

[maire]

Ikke alle som er deprimerte sitter hjemme og gråter. Det finnes ulike måter å være deprimert på. Jeg blir f.eks mer sint enn trist når jeg er deprimert.

Du skriver at du holder masken utad. Er "snill,blid, hjelpsom ovenfor alle, viser forståelse og omsorg". Er du like langt unna deg selv når du snakker med psykologen? I så fall kan det bli vanskelig å få hjelp. Psykologen forholder seg jo til det h*n ser og hører. De er ikke synske.

Alle har vi forskjellige masker i ulike situasjoner, men hvis avstanden mellom den du føler deg som på innsiden blir veldig stor i forhold til det du viser på utsiden, kan det også forsterke en depresjon. Får du ikke på følelsen av at du blir veldig ensom der inne bak skallet ditt?

Og hvorfor drikker du? Er det fordi du kjeder deg, er det for å døyve angst, for å slappe av eller flykte fra noe?

Ja, jeg spør og graver Egentlig bare tanker jeg fikk av å lese innlegget ditt. Hva er det forresten du først og fremst ønsker hjelp til?

[Gjest berre lurer.....]

Ikke alle som er deprimerte sitter hjemme og gråter. Det finnes ulike måter å være deprimert på. Jeg blir f.eks mer sint enn trist når jeg er deprimert.

Du skriver at du holder masken utad. Er "snill,blid, hjelpsom ovenfor alle, viser forståelse og omsorg". Er du like langt unna deg selv når du snakker med psykologen? I så fall kan det bli vanskelig å få hjelp. Psykologen forholder seg jo til det h*n ser og hører. De er ikke synske.

Alle har vi forskjellige masker i ulike situasjoner, men hvis avstanden mellom den du føler deg som på innsiden blir veldig stor i forhold til det du viser på utsiden, kan det også forsterke en depresjon. Får du ikke på følelsen av at du blir veldig ensom der inne bak skallet ditt?

Og hvorfor drikker du? Er det fordi du kjeder deg, er det for å døyve angst, for å slappe av eller flykte fra noe?

Ja, jeg spør og graver Egentlig bare tanker jeg fikk av å lese innlegget ditt. Hva er det forresten du først og fremst ønsker hjelp til?

Tusen takk for svar! Jeg kan faktisk smile innimellom når jeg forteller om selvmordsplanene mine. Jeg har store problemer med å vise følelser, og ofte er jeg ikke sikker på hva jeg føler selv i det hele tatt. Kanskje er det fordi jeg i mange år har lagt vekt på å bare tenke positivt og "stå på" videre når jeg har fått en smell.

Å drikke tror jeg er en flukt fra alt det vonde og sorgene. Er redd for at visst jeg lar sorgene velte over meg så vi jeg ikke takle dem. Men når jeg har lyst å dø, har jeg vel ikke så mye å tape på å hive meg ut i

det....

Derfor oppsøker jeg hele tiden kjekke aktiviteter for å få en pause på en måte... tror jeg. Jeg føler meg ensom selv om jeg har gode venner.

[maire]

Tusen takk for svar! Jeg kan faktisk smile innimellom når jeg forteller om selvmordsplanene mine. Jeg har store problemer med å vise følelser, og ofte er jeg ikke sikker på hva jeg føler selv i det hele tatt. Kanskje er det fordi jeg i mange år har lagt vekt på å bare tenke positivt og "stå på" videre når jeg har fått en smell.

Å drikke tror jeg er en flukt fra alt det vonde og sorgene. Er redd for at visst jeg lar sorgene velte over meg så vi jeg ikke takle dem. Men når jeg har lyst å dø, har jeg vel ikke så mye å tape på å hive meg ut i

det....

Derfor oppsøker jeg hele tiden kjekke aktiviteter for å få en pause på en måte... tror jeg. Jeg føler meg ensom selv om jeg har gode venner.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men..for å snakke litt om egne erfaringer: Jeg trodde også jeg skulle bli overveldet og gå fullstendig i oppløsning dersom jeg lot alle sorger jeg har opplevd de senere årene, gå innover meg.

Og til en viss grad skjedde det. Jeg ble grensepsykotisk og fikk ganske store problemer med å forholde meg til virkeligheten. Heldigvis gikk jeg i gruppeterapi, og både behandlerne og de jeg går sammen med i gruppe, fanget meg opp og hjalp meg til en innleggelse.

Nå er jeg nærmere meg selv enn på lenge. Jeg vedkjenner meg sinne, sorg, fortvilelse og savn. Livet er ikke A4, det er ingen lik fordeling mellom goder og ulemper. Det er om å gjøre å takle det man har og det man står i.

Det er noe som heter å dissosiere. Dvs at man gjør det motsatte av å assosiere. Når noe blir for vanskelig å forholde seg til, så skaper man en distanse mellom seg selv om hendelsen, nesten som om man betrakter noe fra utsiden, noe som skjer andre.

Når du skriver at du kan fortelle om dine selvmordstanker med et smil. så får det meg til å tenke på dissosiasjon. Jeg dissosierer også, men via terapi så har jeg blitt mer eier til mine egne følelser, og det er vondt, men også godt, fordi jeg sakte men sikkert blir mere hel.

Skulle ønske du turte å legge bort noen av maskene dine og våge å være deg selv, i alle fall i timene med psykologen. Det kjennes godt om man blir sett og møtt som den man er.

En fin effekt ved å vedkjenne seg ikke fullt så "gode egenskaper", er at andre ikke så lett tråkker over ens egne grenser Når jeg sier klart i fra at "dette liker jeg ikke", så er det få som tør å trampe inn på meg.

Ønsker deg alt godt

Hilsen