Psykolog/Psykiater hvor lenge?

[Gjest Er_ny_her]

Leste litt lenger ned her et innlegg hvor temaet var kompetanse i forhold til behandlingsform.

For å være mer nøyaktig tror jeg innlegget var skrevet av sick85.

Jeg har tygget litt på diskusjonen og føler meg truffet.

Jeg har laaaang fartstid i stolen som pasient. Det er over ti år, en dag i uken.

De første årene rørte jeg ikke en gang temaer som kunne være ubehaglige. Jeg fikk panikkangst, ville besvime osv.

Det sier seg jo selv at med så mye ubehag unngår man temaer som kan fremkalle dette.

Iallfall var ikke jeg tøff nok til å takle dette.

Hadde min behandler den gangen sagt til meg at jeg burde ta en pause, eller snakke med noen med lavere kompetansenivå.

Hadde jeg falt utenfor systemet.

I dag etter mye tålmodighet og arbeid både fra behandler og min side, har jeg klart å åpne opp for vonde ting.

Ta de frem og snakke om dem.

Og min tålmodige psykolog, sier at jeg fremdeles har lang vei å gå, og at det vil ta tid å komme i mål.

Han har hatt tro på meg, når jeg selv ville gi opp behandlingen.

Når jeg da leser innlegget til sick85 og svarene. Føler jeg at jeg i enda større grad enn vedkommende har brukt opp en plass hos en kompetent person.

NHD gir svar som får meg til å føle at dette skal gå på løpende band.

Ved å komme med metaforen om det kalde vannet, beviser han det for meg.

For jeg har stått med det kalde vannet til knea i mange, mange år ute av stand til å bevege meg videre.

Men hva med nå?

Hvor står jeg nå?

Jeg tror jeg er i ferd med å lære meg å svømme.

Jeg har lært å gråte, tørre være redd, tørre ha angst.

Tørre å være meg selv.

Og jeg har lært at jeg var verdt å vente på.

Min behandler lot meg forstå at han ikke ga meg opp.

At han hele tiden trodde på at jeg skulle komme dit jeg er i dag.

Så hvorfor er det slik at jeg ikke trengte den kompentansen? Jeg våget jo ikke snakke om det vonde.

Jeg var perfekt på utsiden, inne i meg var jeg ødelagt.

Skulle en med mindre kompetansenivå ivarete min perfekte fasade? ( Forstå at jeg med dette ikke mener at en spykiatrisk sykepleier ikke er i stand til å hjelpe mennesker, jeg tror de kan det og mange ganger like bra som de med mer utdannelse) Men diskusjonen her dreide seg om hvorfor de mente at sick85 burde ha en med lavere utdannelse.

Jeg har begynt å bevege meg fremover, endelig.....

Når jeg har lært å svømme, gå, løpe, og leve.. er jeg moden for å forlate stedet og behandleren som har gitt med alt dette.Ikke fordi jeg ønsker det, men fordi det er slik.

[Orio]

Det er slett ikke sikkert din situasjon kan sammenlignes med sick85. Det er alltid mye som ikke kommer frem her, men som behandlere i RL tar hensyn til.

Det er ikke et krav om at fremgang skal gå fort nok, det må ta den tiden det tar. Ingen venter at du skal hive deg rett ut i det som er vanskelig, det tar tid å bygge opp tillit. Men noen ganger kan ting stoppe opp, og da kan det være riktig og ta en pause i terapien. Hva som er riktig kommer an på flere ting, blant annet hva slags terapi det er snakk om.

Les hovedinnlegget til sick85 på nytt og se om du kjenner deg igjen.

[Gjest Lysglimt]

Det var veldig bra skrevet,og det er et viktig tema.

Så bra for deg at du fikk en psykolog med tolmodighet og som hadde tro på deg,det er bare ALT,å ha en psykolog som støtter og tror på deg!!!

Kjempefint at du er på god vei ut av elendigheten,og ja..hvem velger vel en slik tilstand/stillstand?

Tror alle mennesker så gjerne vil,men ikke alltid man får det til,selv om man vil aldri så mye,da er det godt med en som forstår.

Hadde en slik psykolog jeg også,som hadde tro på meg,og sa vi skulle bruke tiden jeg trengte "ingen press og stress",det var godt,og det gikk fremover med meg.

Pasienter kan ikke rulle ut av systemet på "samlebånd" med stempelet "frisk".

Ting tar tid,og rom ble ikke bygget på en dag.......

Synd de tolmodige psykologene,er i fåtall.

[Gjest jaddablabla]

så fint å lese.jeg og føler jeg tar opp myyye plass.selv om psykologen min gang på gang sier at det er min tid og jeg kan bruke så mye av den jeg vil.det er vanskelig å ta plass i slike situasjoner.. og hun sier at det å lære seg å gjøre nettopp det er verdt behandlingen i seg selv.så det er godt med litt tolmodighet..