Uelsket og tør ingen ting

[Gjest vil så gjerne, men tør ikke leve]

Jeg vet det høres søkt ut. Men jeg er altså en 47 år gammel kvinne som ikke tør være voksen. Og jeg innser mer og mer at det er fordi moren min aldri verken elsket meg eller likte meg.

Hvem kan elske og like en som ikke engang er elsket og likt av sin egen mor? Tenker jeg. Og nøyer meg med minste motstands vei i alt jeg gjør.

Nå er drømmejobben ledig - og det kommer opp igjen. Jeg har utdannelse til å ta den, men jobber som ekspeditrise i steden. Det er liksom så mye tryggere å bare være hyggelig og serviceminded å få ting unna når køen står der.

Men jeg har altså to høgskoleutdannelser som nå kvalifiserer meg for en jobb jeg har drømt om hele livet.

Og så tør jeg ikke søke! For jeg er ikke god nok! Snill nok! Jeg høre stemmen hennes helt tydelig inni meg: Hadde andre visst hvordan du _egentlig_ er, ville ingen like deg!

Jeg har følt meg som en bløff hele livet! Drømmejobben vil gjøre at jeg blir synlig, at jeg må ta avgjørelser, at jeg kan komme til å ta upopulære avgjørelser, også. Jeg må styre og lede og vise at jeg kan... En hyggelig ekspeditrise liker alle. Men hvis jeg sier at jeg kan...og de oppdager at jeg ikke er så flink som de trodde, likevel...tenk om jeg avslører meg! Dummer meg ut!

Jeg kan bare når det ikke kreves av meg.

Jeg tror det er flere som føler som jeg gjør - og at det sikkert finnes metoder man kan komme seg ut av denne vanskelige måten å tenke om seg selv på.

Men ikke si at jeg bare må hoppe ut i det og forsøke. For det har jeg gjort noen ganger, og det blir full krasj hver gang. Ikke fordi jeg ikke ikke kan. Men fordi jeg bryter sammen psykisk jo lenger tid det går bra - og i god tid før jeg evt. blir avslørt.

Jeg har aldri vært god nok, snill nok, flink nok - for min mor. Bør jeg ikke snart slutte å "høre" på henne? Men hvordan?

[toci]

Jeg kjenner veldig mye av meg selv igjen i det du skriver. Du ber om ikke å få råd som bare å "hoppe i det". Likevel er det det rådet jeg helst vil gi deg.

Du VET at du kan, du VET at du har kompetansen. Bruk din kunnskap og dine rasjonelle tanker, heller enn dine følelser i denne situasjonen.

Utvikling er bevegelse- utvikling fordrer utfordringer. Hvis du blir værende i det gamle mønsteret, vil det ikke skje noe.

Hva så om det kræsjer igjen? Erfaringen vil likevel gi deg noe som kan bidra til din utvikling.

Ingen fortjener en mor som den du beskriver. En mor som såvidt jeg forstår ut fra det du skriver, like gjerne kunne være min mor.

Jeg har kræsjet gang på gang. Jeg har selv vært der du er nå, jeg har gått lenge i mine egne spor for å unngå det ubehagelige. Til slutt blir sporene så dype at det blir tilnærmet umulig å komme seg opp igjen.

Jeg leser ut fra det du skriver at du er klar for å gjøre noe med ditt eget liv. Jeg ville skaffet meg en støttespiller, en samtalepartner, en som kan holde deg i hånden mens du tar tak i nye utfordringer. Psykolog, psykiatrisk sykepleier eller klinisk sosionom, kanskje?

Jeg håper at du tør å ta utfordringen, at du tør å prøve på et liv du fortjener!

mvh

[bassse]

"Hadde andre visst hvordan du _egentlig_ er, ville ingen like deg!"

Det tror jeg er en ganske vanlig tanke , dog ikke i en så hemmende grad som du har den.

Glem moren din helt og holdent. Hvis hun er i live, gjør det helt klart at du ikke vil bli rakket ned på, og hvis hun prøver seg så bare legger du på telefonrøret. Ikke la deg lure av destruktiv rakking kamuflert som "morsomme spydigheter" eller "konstruktiv kritikk".

For å rette opp i skade allerede skjedd kan nok kognitiv terapi gjøre underverker. En liten dose antidepressiva vil også kunne "styrke" psyken i starten.

Skriv og post søknaden i dag, og oppsøk fastlegen i morgen

[Gjest Lysglimt]

Kjære deg!

Du fortjener så mye mye mere enn dette,kanskje vet du det selv,en plass inni deg.

Og det er rett som du sier,det er ikke bare å "hoppe ut i det",det finnes ingen enkle løsninger på det.

Er ikke bare bare å forandre på en sånt mønster,som sitter så dypt og fast.

Det som er viktig er at du ikke gir opp,ikke hører på "stemmen" til din mor,men prøver å høre på deg selv istedenfor,prøver å lage et nytt mønster,som er lager av og for deg....

Men sånt tar tid,det vet jeg,men prøv iallefall.....

Kanskje "stemmen" til din mor,blir svakere etterhvert,etterhvert som du og hele deg innser at "stemmen" tar feil.

Vet det er vanskelig!

Men prøv å ta til deg det posetive du blir gitt,prøv å tro på det,selv om det ikke er særlig overbevisende.

Ønsker deg alt godt,håper du blir "fri" en gang,og klarer å stole på deg selv og din sannhet...=)

For husk at det din mor sa/sier er hennes sannhet,ikke din...=)

[Gjest Hei33]

Jeg kjenner veldig mye av meg selv igjen i det du skriver. Du ber om ikke å få råd som bare å "hoppe i det". Likevel er det det rådet jeg helst vil gi deg.

Du VET at du kan, du VET at du har kompetansen. Bruk din kunnskap og dine rasjonelle tanker, heller enn dine følelser i denne situasjonen.

Utvikling er bevegelse- utvikling fordrer utfordringer. Hvis du blir værende i det gamle mønsteret, vil det ikke skje noe.

Hva så om det kræsjer igjen? Erfaringen vil likevel gi deg noe som kan bidra til din utvikling.

Ingen fortjener en mor som den du beskriver. En mor som såvidt jeg forstår ut fra det du skriver, like gjerne kunne være min mor.

Jeg har kræsjet gang på gang. Jeg har selv vært der du er nå, jeg har gått lenge i mine egne spor for å unngå det ubehagelige. Til slutt blir sporene så dype at det blir tilnærmet umulig å komme seg opp igjen.

Jeg leser ut fra det du skriver at du er klar for å gjøre noe med ditt eget liv. Jeg ville skaffet meg en støttespiller, en samtalepartner, en som kan holde deg i hånden mens du tar tak i nye utfordringer. Psykolog, psykiatrisk sykepleier eller klinisk sosionom, kanskje?

Jeg håper at du tør å ta utfordringen, at du tør å prøve på et liv du fortjener!

mvh

Det er ikke alltid det beste "å bare hoppe i det". Noen ganger må man bare innse at noen tog har gått, og leve videre utfra det.

[toci]

Det er ikke alltid det beste "å bare hoppe i det". Noen ganger må man bare innse at noen tog har gått, og leve videre utfra det.

beste? i forhold til hva?

Jeg tror ikke man skal hoppe i enhver sjanse som seiler forbi. Men damen i hovedinnlegget skriver jo at det er en jobb hun er kvalifisert for, og alltid har ønsket seg. Og jeg forstår det slik at hun ønsker en endring i sitt eget liv. Endringer skjer sjelden av seg selv. Det krever mot å prøve. Og det krever vilje.

[frosken]

Av og til kan det være greit å snu opp ned på vanlige talemåter, og i stedet for å si at du "ikke tør noe" fokusere på at tu "tør å la være".

I stedet for å si at man "ikke får til noe" så kan man fokusere på at man "får til å ikke få det til".

Det ligger enormt mye energi i passivitet, og det er en mye mer beskyttet rolle enn en som innebærer større aktivitet.Man kan beholde sine drømmer om "hva man egentlig kunne fått til", fordi man har aldri utsatt drømmen for testing mot virkeligheten. Problemet er bare at samtidig så er det vanskelig å tro på sine egne ressurser - fordi man nettopp ikke har testet de mot virkeligheten.

Kanskje du skulle prøve å søke på jobben ? Du trenger ikke ta den om du skulle få tilbudet, men du har i det minste utsatt deg for muligheten av å bli avvist og kanskje brutt en barriere.

Er forøvrig enig i at det ofte ikke er nok å "hoppe i det" dersom motkreftene i en selv er sterke nok. Et "sprang" må evt. kombineres med noe mer enn vilje til å tvinge seg selv.

[Gjest Hei33]

beste? i forhold til hva?

Jeg tror ikke man skal hoppe i enhver sjanse som seiler forbi. Men damen i hovedinnlegget skriver jo at det er en jobb hun er kvalifisert for, og alltid har ønsket seg. Og jeg forstår det slik at hun ønsker en endring i sitt eget liv. Endringer skjer sjelden av seg selv. Det krever mot å prøve. Og det krever vilje.

Jeg mener bare at noen ganger er det det beste å la fortid være fortid, og gjøre noe en kan klare utfra hvordan situasjonen er nå. Jeg har selv 4-årig høgskoleutdannelse, men på grunn av psykiske ting har jeg ikke vært i stand til å jobbe som det jeg er utdannet til. Så jeg har heller "degradert" meg selv til å jobbe med noe som er "lavere" og som stiller færre krav til meg. Akkurat som damen ovenfor. Jeg kjenner meg igjen.

Klart det var vondt å innse at jeg ikke kunne bruke meg selv i det jeg ønsket, men utdannelsen har jeg, og det er jeg stolt av. Selv om jeg ikke får brukt utdannelsen i praktisk arbeid, så har jeg den i alle fall.

Og sånn tenkte jeg damen også kunne tenke. Hvis hun tidligere har erfart at det er vanskelig å få brukt seg selv og utdannelsene sine i jobbrelaterte sammenhenger, så hvorfor ikke bare gjøre noe hun føler seg trygg på. Det er ikke noe nederlag. Noen ganger er livet bare sånn at det av ulike årsaker ikke blir slik en hadde tenkt eller ønsket.

Ønsker henne masse lykke til, i alle fall.

[toci]

Jeg mener bare at noen ganger er det det beste å la fortid være fortid, og gjøre noe en kan klare utfra hvordan situasjonen er nå. Jeg har selv 4-årig høgskoleutdannelse, men på grunn av psykiske ting har jeg ikke vært i stand til å jobbe som det jeg er utdannet til. Så jeg har heller "degradert" meg selv til å jobbe med noe som er "lavere" og som stiller færre krav til meg. Akkurat som damen ovenfor. Jeg kjenner meg igjen.

Klart det var vondt å innse at jeg ikke kunne bruke meg selv i det jeg ønsket, men utdannelsen har jeg, og det er jeg stolt av. Selv om jeg ikke får brukt utdannelsen i praktisk arbeid, så har jeg den i alle fall.

Og sånn tenkte jeg damen også kunne tenke. Hvis hun tidligere har erfart at det er vanskelig å få brukt seg selv og utdannelsene sine i jobbrelaterte sammenhenger, så hvorfor ikke bare gjøre noe hun føler seg trygg på. Det er ikke noe nederlag. Noen ganger er livet bare sånn at det av ulike årsaker ikke blir slik en hadde tenkt eller ønsket.

Ønsker henne masse lykke til, i alle fall.

Hei igjen.

Jeg er enig med mye av det du skriver her. Jeg synes også du har all grunn til å være stolt av utdannelsen din selv om du ikke "får brukt den" i dagliglivet.

Slik jeg forstår det, virker det ikke som damen i hovedinnlegget har gått til noe behandling for sine plager som hemmer henne i å leve det livet hun vil leve. Jeg tror hun har mye å vinne på å prøve, til tross for at det "kan gå galt". Det er mye som kan gå galt, og vi kan tåle mye som går galt også. Det vi ikke kan tåle, mener jeg, er å aldri tørre å prøve. Da undergraver du deg selv. Men du har prøvd, og kommet frem til en løsning som fungerer, og det er bra.

Når damen skriver innlegget, antar jeg at det ligger en spire av lyst til å komme seg ut av et fungerende, men lite utfordrende mønster.

Jeg er selv under høgskoleutdanning nå. Jeg trodde aldri jeg skulle komme så langt. Etter maaaange år, og maaange forsøk på å fungere i en studiesituasjon som krevde noe av meg, trodde jeg ikke at jeg noensinne ville tørre å prøve igjen, for ikke å si: å få det til. Kanskje vil ikke jeg heller klare å fungere i yrket jeg utdanner meg til. Men jeg lærer mye på veien, og jeg har lovet meg selv å gjøre så godt jeg kan- mer enn det kan ingen kreve.

[Gjest Hei33]

Hei igjen.

Jeg er enig med mye av det du skriver her. Jeg synes også du har all grunn til å være stolt av utdannelsen din selv om du ikke "får brukt den" i dagliglivet.

Slik jeg forstår det, virker det ikke som damen i hovedinnlegget har gått til noe behandling for sine plager som hemmer henne i å leve det livet hun vil leve. Jeg tror hun har mye å vinne på å prøve, til tross for at det "kan gå galt". Det er mye som kan gå galt, og vi kan tåle mye som går galt også. Det vi ikke kan tåle, mener jeg, er å aldri tørre å prøve. Da undergraver du deg selv. Men du har prøvd, og kommet frem til en løsning som fungerer, og det er bra.

Når damen skriver innlegget, antar jeg at det ligger en spire av lyst til å komme seg ut av et fungerende, men lite utfordrende mønster.

Jeg er selv under høgskoleutdanning nå. Jeg trodde aldri jeg skulle komme så langt. Etter maaaange år, og maaange forsøk på å fungere i en studiesituasjon som krevde noe av meg, trodde jeg ikke at jeg noensinne ville tørre å prøve igjen, for ikke å si: å få det til. Kanskje vil ikke jeg heller klare å fungere i yrket jeg utdanner meg til. Men jeg lærer mye på veien, og jeg har lovet meg selv å gjøre så godt jeg kan- mer enn det kan ingen kreve.

Ønsker deg lykke til med studiene, toci! :-)

Klem til deg fra