psykiatriforum

[Gjest overleveren]

Takk for dine synspunkter.

Jeg skrev nå endel om min forståelse av forskjellen på hypomani og mani, og om min forståelse av forskjellen på selvkontroll og psykose, men jeg lar være å kopiere det inn her, ettersom det sannsynligvis ikke vil bidra til å endre din oppfatning.

Ønsker deg en fin Kristi Himmelfartshelg!

Tusen takk for din innsats.

Jeg kunne også skrevet endel her om min forståelse av forskjellen på stor taleflom som følge av sterke følelser alene, og stor taleflom som følge av tankevirksomhet alene.

Først tenkte jeg å la være å skrive dette her ettersom det sannsynligvis ikke bidra til å endre din oppfatning av meg. Men så velger jeg likevel å skrive der, ikke fordi jeg forventer noen kommentar, du har skrevet mye allerede, og jeg er takknemlig for det, men fordi noen ting har man behov for å uttrykke til andre, og annet kan man holde for seg selv.

Først vil jeg kort si at min aktivitet er følelsestyrt. Og jeg er derfor istand til å kontrollere den, innenfor fra min side på forhånd definerte grenser. Grenser som jeg setter basert også på innspill fra andre.

Og så vil jeg tillate meg å tenke litt høyt videre omkring min egen situasjon her, ettersom dette ikke er psykiatri-forum, og fordi mine tanker der inne fort kunne ledet til følelsesmessig aktivitet hos de andre.

Det kan tenkes at min slitenhet vil forsvinne, dersom jeg gjør problemet til mitt eget, og ingen andres. At jeg bare skriver og skriver for meg selv. Men så langt har ikke kommet. Men det kommer en dag da følelsene for "saken" har blitt redusert. Det er ikke min påstand. Det er kun en hypotese, som alt annet jeg har skrevet.

Bortsett fra min følelsesmessige opplevelse av det jeg har gått gjennom. Det er ingen hypotese, og den er det heller ingen som betviler. Heldigvis. Det man opplever at man føler. Det føler man. Punktum. Heldigvis er det ingen som betviler det.

Ens tanker om seg selv derimot, er det mange som betviler. Og det kan vel skyldes at følelser er språkløse. Følelser kan på en måte måles i energi.

Men man må alltid huske at man ikke kan observere den andres tanker. Og heller ikke ord som uttales må man ta som uttalte sannheter. Det meste av det jeg sier er hypoteser.

Og så er det slik altså, at min taleflom er basert i følelser, gjerne underbevisste følelser. Rent symptomatisk så er det jo taleflom, uansett hva årsaken er.

Men jeg mener altså at årsaken er ubevisst og bevisst følelsesaktivitet. Som ligger der under og trykker tankene frem, tankene som skrives ut.

Det er forskjell på dette og på taleflom som følge av oppstemthet? Saken er den at det alt vesentlige av min taleflom er basert på det man heller kan kalle negative følelser, og ikke i oppstemthet.

Men jeg begynner da og forstå hvorfor dette kan misforstås fra utsiden. For symptomene kan jo oppfattes å være helt like.

Men saken er den at jeg har ingen glede i det jeg skriver om dette. Ja, så kan man si at det jeg skriver er en depressiv taleflom.

Okei, men den er jo basert på depressive tanker, et eller annet som man tenker på som et problem? Eller kanskje har ikke depresjon noe med bekymring over fremtiden å gjøre, Kanskje er det også her jeg tar feil? Depresjon er 1. Interesseløshet, 2. Tristhet 3. Adhedoni.

Ingen steder her kommer bekymrede tanker inn. Tilstanden kan riktig nok medføre bekymring.

Men hvorfor klarer jeg ikke falle til ro på depresjonstilstanden, selv om jeg ved et par anlednigner har skrevet at det jo ikke er vanskelig å sette den på meg?

Det er vel fordi min taleflom styres av genuin interesse for det jeg skriver om, en genuin interesse om å forstå meg selv og den situasjonen jeg har havnet i.

Jeg vil også tro at en manisk person ikke vil klare å dempe seg i fysisk samvær med andre mennesker. Og virtuelt slik som nå, vel så har jeg iallefall trukket meg bort fra der de mange er.

Og - det skyldes ikke litium eller kognitiv terapi. Det skyldes at jeg har blitt bevisst på endel andres følelser her, men mest bunner det i min egen frykt og mitt eget valg om å ikke plage andre. Ja, selv nå når jeg skriver her så tenker jeg at NHD kanskje også provoseres av meg. Selv om han ikke gir uttrykk for det. Men så lenge han ikke gir uttrykk for det, så velger jeg å fortsette.

For dette er iallefall bare en tråd på et Webmaster-forum. Og det kan være en vei for meg ut av hele doktoronline. Jeg vet ikke. Men da må jeg helst finne en annen kanal å skrive på. En kanal som andre har _mulighet_ for å lese.

Men det vil komme en dag hvor det jeg skriver ikke trengs å gis mulighet for andre å lese.

Men det som var temaet her var altså, taleflom som følge av følelser alene, kontra taleflom som følge av tanker alene.

Så utviklet det seg videre en forskjell til tankeflom som følge av negative følelser og positive følelser.

En typisk mani-taleflom skyldtes oppstemthet, trodde jeg.

Vel, det jeg vil frem til er at all min taleflom (som ikke har vært medikament-utløst iallefall) ikke har hatt grunnlag i oppstemthet, og heller ikke i nedstemthet. Min taleflom har årsak i følelser som sinne og frustrasjon som dog er negative, men de er i stemningsleie-skalen helt nøytrale, de er verken oppstemte eller nedstemte. Men de kan utvikle seg til det, men dersom det skjer, så avslutter jeg. Altså hvis jeg begynner å le (noe som uhyre sjeldent skjer under en taleflom) eller blir trist (noe om også uhyre sjeldent skjer)..

Det jeg vil frem til er at min taleflom, er basert i genuin interesse av å komme til bunns i saken min, med det mener jeg å bli kvitt mine følelser for saken, og bli kvitt min slitenhet.

Som altså ikke er basert i verken oppstemte (e.g. eufori) eller nedstemthet (e.g. tristhet).

Men som faktisk er basert i stemningsnøytrale negative følelser som sinne og frustrasjon (i motsatt rekkefølge.. ), frustrasjon og sinne. Det er egentlig feil å skrive sinne også. For jeg er ikke bevisst sint. Faktisk ikke.

Vel, det kan tenkes at hele min taleflom er bunnet i intellektuell frustrasjon. Over at jeg ikke forstår at det er mulig for et land å ta fra et mennesket frihet på den måten det skjedde for meg.

Så kom jeg videre gjennom denne skrivingen også.

Tusen takk for alle dine innspill. God helg!

[Gjest overleveren]

Jeg kunne også skrevet endel her om min forståelse av forskjellen på stor taleflom som følge av sterke følelser alene, og stor taleflom som følge av tankevirksomhet alene.

Først tenkte jeg å la være å skrive dette her ettersom det sannsynligvis ikke bidra til å endre din oppfatning av meg. Men så velger jeg likevel å skrive der, ikke fordi jeg forventer noen kommentar, du har skrevet mye allerede, og jeg er takknemlig for det, men fordi noen ting har man behov for å uttrykke til andre, og annet kan man holde for seg selv.

Først vil jeg kort si at min aktivitet er følelsestyrt. Og jeg er derfor istand til å kontrollere den, innenfor fra min side på forhånd definerte grenser. Grenser som jeg setter basert også på innspill fra andre.

Og så vil jeg tillate meg å tenke litt høyt videre omkring min egen situasjon her, ettersom dette ikke er psykiatri-forum, og fordi mine tanker der inne fort kunne ledet til følelsesmessig aktivitet hos de andre.

Det kan tenkes at min slitenhet vil forsvinne, dersom jeg gjør problemet til mitt eget, og ingen andres. At jeg bare skriver og skriver for meg selv. Men så langt har ikke kommet. Men det kommer en dag da følelsene for "saken" har blitt redusert. Det er ikke min påstand. Det er kun en hypotese, som alt annet jeg har skrevet.

Bortsett fra min følelsesmessige opplevelse av det jeg har gått gjennom. Det er ingen hypotese, og den er det heller ingen som betviler. Heldigvis. Det man opplever at man føler. Det føler man. Punktum. Heldigvis er det ingen som betviler det.

Ens tanker om seg selv derimot, er det mange som betviler. Og det kan vel skyldes at følelser er språkløse. Følelser kan på en måte måles i energi.

Men man må alltid huske at man ikke kan observere den andres tanker. Og heller ikke ord som uttales må man ta som uttalte sannheter. Det meste av det jeg sier er hypoteser.

Og så er det slik altså, at min taleflom er basert i følelser, gjerne underbevisste følelser. Rent symptomatisk så er det jo taleflom, uansett hva årsaken er.

Men jeg mener altså at årsaken er ubevisst og bevisst følelsesaktivitet. Som ligger der under og trykker tankene frem, tankene som skrives ut.

Det er forskjell på dette og på taleflom som følge av oppstemthet? Saken er den at det alt vesentlige av min taleflom er basert på det man heller kan kalle negative følelser, og ikke i oppstemthet.

Men jeg begynner da og forstå hvorfor dette kan misforstås fra utsiden. For symptomene kan jo oppfattes å være helt like.

Men saken er den at jeg har ingen glede i det jeg skriver om dette. Ja, så kan man si at det jeg skriver er en depressiv taleflom.

Okei, men den er jo basert på depressive tanker, et eller annet som man tenker på som et problem? Eller kanskje har ikke depresjon noe med bekymring over fremtiden å gjøre, Kanskje er det også her jeg tar feil? Depresjon er 1. Interesseløshet, 2. Tristhet 3. Adhedoni.

Ingen steder her kommer bekymrede tanker inn. Tilstanden kan riktig nok medføre bekymring.

Men hvorfor klarer jeg ikke falle til ro på depresjonstilstanden, selv om jeg ved et par anlednigner har skrevet at det jo ikke er vanskelig å sette den på meg?

Det er vel fordi min taleflom styres av genuin interesse for det jeg skriver om, en genuin interesse om å forstå meg selv og den situasjonen jeg har havnet i.

Jeg vil også tro at en manisk person ikke vil klare å dempe seg i fysisk samvær med andre mennesker. Og virtuelt slik som nå, vel så har jeg iallefall trukket meg bort fra der de mange er.

Og - det skyldes ikke litium eller kognitiv terapi. Det skyldes at jeg har blitt bevisst på endel andres følelser her, men mest bunner det i min egen frykt og mitt eget valg om å ikke plage andre. Ja, selv nå når jeg skriver her så tenker jeg at NHD kanskje også provoseres av meg. Selv om han ikke gir uttrykk for det. Men så lenge han ikke gir uttrykk for det, så velger jeg å fortsette.

For dette er iallefall bare en tråd på et Webmaster-forum. Og det kan være en vei for meg ut av hele doktoronline. Jeg vet ikke. Men da må jeg helst finne en annen kanal å skrive på. En kanal som andre har _mulighet_ for å lese.

Men det vil komme en dag hvor det jeg skriver ikke trengs å gis mulighet for andre å lese.

Men det som var temaet her var altså, taleflom som følge av følelser alene, kontra taleflom som følge av tanker alene.

Så utviklet det seg videre en forskjell til tankeflom som følge av negative følelser og positive følelser.

En typisk mani-taleflom skyldtes oppstemthet, trodde jeg.

Vel, det jeg vil frem til er at all min taleflom (som ikke har vært medikament-utløst iallefall) ikke har hatt grunnlag i oppstemthet, og heller ikke i nedstemthet. Min taleflom har årsak i følelser som sinne og frustrasjon som dog er negative, men de er i stemningsleie-skalen helt nøytrale, de er verken oppstemte eller nedstemte. Men de kan utvikle seg til det, men dersom det skjer, så avslutter jeg. Altså hvis jeg begynner å le (noe som uhyre sjeldent skjer under en taleflom) eller blir trist (noe om også uhyre sjeldent skjer)..

Det jeg vil frem til er at min taleflom, er basert i genuin interesse av å komme til bunns i saken min, med det mener jeg å bli kvitt mine følelser for saken, og bli kvitt min slitenhet.

Som altså ikke er basert i verken oppstemte (e.g. eufori) eller nedstemthet (e.g. tristhet).

Men som faktisk er basert i stemningsnøytrale negative følelser som sinne og frustrasjon (i motsatt rekkefølge.. ), frustrasjon og sinne. Det er egentlig feil å skrive sinne også. For jeg er ikke bevisst sint. Faktisk ikke.

Vel, det kan tenkes at hele min taleflom er bunnet i intellektuell frustrasjon. Over at jeg ikke forstår at det er mulig for et land å ta fra et mennesket frihet på den måten det skjedde for meg.

Så kom jeg videre gjennom denne skrivingen også.

Tusen takk for alle dine innspill. God helg!

Og så "stemples" man den samme diagnose på nytt, av mennesker som man regner som meget mer intellektuelt begavet enn en selv. Ja, jeg setter faktisk leger og jurister høyere enn meg selv, rent intellektuelt, fordi de alltid har de beste karakterene på skolene. Samtidig undergraver jeg ikke mitt eget intellekt. Så langt derifra. Men jeg forventer på en måte, at mennesker som er mer intellektuelt begavede enn meg selv, skal forstå meg. Eller iallefall forstå det som jeg skrev i det forrige innlegget.

At min taleflom skyldes intellektuell frustrasjon. Jeg har vært inne på den tanken ved et par anledninger tidligere også.

For - det å gå innesperret - at man ikke kan forstå at det er feil, å sperre inne frustrerte følelser.... det fører i beste fall til at de går forbi.. men i mitt tilfelle så økte de bare.... jeg ble jo bare enda mer frustrert av tvangen....

og så skal jeg ikke utbrodrere dette mer her i dette innlegget.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Og taleflommen er kontrollert. Jeg bestemmer selv hvilke ord jeg vil slippe ut.

Får jeg beskjed om å forlate forumet, og ikke bare en oppfordring om det. SÅ gjør jeg det selvsagt, Men også oppfordringer mener jeg å følge, om enn kanskje i noe mindre grad enn man håpet. Men nå sitter jeg iallefall her midt mellom barken og veden og skriver. Og det kan være et tegn på at jeg er ferd med å forlate dette, på vei til noe annet sted å skrive. Bare tiden vil vise.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Professor Tore Stiles, NTNU, sier at depresjonsdiagnosen ikke har noen psykolisk innhold. Fordi den ikke tar hensyn til årsak. Det samme vil jeg hevde om bipolar-diagnose. De er begge kun symptomatiske diagnoser.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Slitenhet som følge av overfokus på et tema, undertrykk av følelser, og manglende erkjennelse av sykehusopplevelser.

Det er kun hypoteser. Men likefullt en taleflom, dog kontrollert. Om ikke til feil tid, men kanskje på "feil" sted.

Tusen takk.

[Gjest Borgny]

Og så "stemples" man den samme diagnose på nytt, av mennesker som man regner som meget mer intellektuelt begavet enn en selv. Ja, jeg setter faktisk leger og jurister høyere enn meg selv, rent intellektuelt, fordi de alltid har de beste karakterene på skolene. Samtidig undergraver jeg ikke mitt eget intellekt. Så langt derifra. Men jeg forventer på en måte, at mennesker som er mer intellektuelt begavede enn meg selv, skal forstå meg. Eller iallefall forstå det som jeg skrev i det forrige innlegget.

At min taleflom skyldes intellektuell frustrasjon. Jeg har vært inne på den tanken ved et par anledninger tidligere også.

For - det å gå innesperret - at man ikke kan forstå at det er feil, å sperre inne frustrerte følelser.... det fører i beste fall til at de går forbi.. men i mitt tilfelle så økte de bare.... jeg ble jo bare enda mer frustrert av tvangen....

og så skal jeg ikke utbrodrere dette mer her i dette innlegget.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Og taleflommen er kontrollert. Jeg bestemmer selv hvilke ord jeg vil slippe ut.

Får jeg beskjed om å forlate forumet, og ikke bare en oppfordring om det. SÅ gjør jeg det selvsagt, Men også oppfordringer mener jeg å følge, om enn kanskje i noe mindre grad enn man håpet. Men nå sitter jeg iallefall her midt mellom barken og veden og skriver. Og det kan være et tegn på at jeg er ferd med å forlate dette, på vei til noe annet sted å skrive. Bare tiden vil vise.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Professor Tore Stiles, NTNU, sier at depresjonsdiagnosen ikke har noen psykolisk innhold. Fordi den ikke tar hensyn til årsak. Det samme vil jeg hevde om bipolar-diagnose. De er begge kun symptomatiske diagnoser.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Slitenhet som følge av overfokus på et tema, undertrykk av følelser, og manglende erkjennelse av sykehusopplevelser.

Det er kun hypoteser. Men likefullt en taleflom, dog kontrollert. Om ikke til feil tid, men kanskje på "feil" sted.

Tusen takk.

Jeg har forsøkt å lese noen av innleggene dine, men sliter med å få sammenhengen. Det jeg skjønner, er at det må være veldig slitsomt å ha det slik som du har det. Jeg syns ikke det er rart at du opplever deg sliten, når jeg ser på din aktivitet på DOL, og på temaet i innleggene dine.

Jeg har ikke lest nøye innleggene, og heller ikke gått inn for å danne meg et bilde av hvem du er, og hvilke vansker du har. Derfor kan jeg ikke uten videre anta at du har bipolar lidelse. Det jeg tenker er at du har et ufattelig stort formidlingsbehov. Dette fordi du har opplevd mange vanskelige ting ifht bl.a. tvang i psykiatrien. I tillegg føler du deg ikke forstått og hørt på dette.

Det jeg vet om mennesker som har vært i tilsvarende situasjoer (altså hatt det trasig, og ikke føler seg trodd, forstått og hørt på), er at de blir veldig selvfokuserte. Man går så til de grader opp i sin egen historie og problematikk at det nærmest blir en slags dyrking av elendigheten. Man får et enormt behov for å forklare omverdenen hva som er årsaken til uføret en er havnet opp i, og forventer at andre som ikke har forutsetninger til å forstå, skal skjønne alt.

Jeg tror at man i slike situasjoner selvsagt må få behandling. I tillegg blir det en stor utfordring å forsøke å legge bort alle tanker, filosoferinger og "intellektuelle synsinger" om psykiatrien. Det viktigste er NÅTID og FREMTID. "Hva skal jeg gjøre NÅ for at jeg skal få det godt i morgen og fremover." Ikke: "hva kan jeg grave opp av elendighet fra fortiden i dag, slik at jeg er sikker på at det vil hjemsøke meg i alle fremtid".

I tillegg viser atferden at du sannsynligvis har et stort omsorgsbehov. Du vil bli sett, tatt vare på, og behandlet rettferdig.

[Gjest overleveren]

Og så "stemples" man den samme diagnose på nytt, av mennesker som man regner som meget mer intellektuelt begavet enn en selv. Ja, jeg setter faktisk leger og jurister høyere enn meg selv, rent intellektuelt, fordi de alltid har de beste karakterene på skolene. Samtidig undergraver jeg ikke mitt eget intellekt. Så langt derifra. Men jeg forventer på en måte, at mennesker som er mer intellektuelt begavede enn meg selv, skal forstå meg. Eller iallefall forstå det som jeg skrev i det forrige innlegget.

At min taleflom skyldes intellektuell frustrasjon. Jeg har vært inne på den tanken ved et par anledninger tidligere også.

For - det å gå innesperret - at man ikke kan forstå at det er feil, å sperre inne frustrerte følelser.... det fører i beste fall til at de går forbi.. men i mitt tilfelle så økte de bare.... jeg ble jo bare enda mer frustrert av tvangen....

og så skal jeg ikke utbrodrere dette mer her i dette innlegget.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Og taleflommen er kontrollert. Jeg bestemmer selv hvilke ord jeg vil slippe ut.

Får jeg beskjed om å forlate forumet, og ikke bare en oppfordring om det. SÅ gjør jeg det selvsagt, Men også oppfordringer mener jeg å følge, om enn kanskje i noe mindre grad enn man håpet. Men nå sitter jeg iallefall her midt mellom barken og veden og skriver. Og det kan være et tegn på at jeg er ferd med å forlate dette, på vei til noe annet sted å skrive. Bare tiden vil vise.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Professor Tore Stiles, NTNU, sier at depresjonsdiagnosen ikke har noen psykolisk innhold. Fordi den ikke tar hensyn til årsak. Det samme vil jeg hevde om bipolar-diagnose. De er begge kun symptomatiske diagnoser.

Taleflom som følge av stemningsnøytrale negative følelser og/eller intellektuell frustrasjon på ulike måter. Da tror jeg at man begynner å nærme seg årsaker til min tilstand.

Slitenhet som følge av overfokus på et tema, undertrykk av følelser, og manglende erkjennelse av sykehusopplevelser.

Det er kun hypoteser. Men likefullt en taleflom, dog kontrollert. Om ikke til feil tid, men kanskje på "feil" sted.

Tusen takk.

Og forhåpentligvis til slutt: Det som gir meg håp, er det at det generelle følelsesnivået mitt er stadig lavere. At det kommer høye topper innimellom, er problamtisk, men selv det har jeg tro på at kanskje har nådd høyeste bølgetopp.

Men det jeg beskriver er altså ikkke stemningsvariasjon. Stemninger svinger mellom oppstemthet/eufori og nedstemthet/tristhet. Intet av dette har jeg. Min følesesvariasjon gjelder frustrasjon i hovedsak. Og nivået er synkende. Og det har vært det i alle disse sju årene. Dog med korte bølgetopper. Dette kan meget lett forveksles med stemningsbølger. Det ser jeg helt klart.

Men mitt følelsesliv er faktisk veldig flatt, så vil man kalle det for adhedoni da. Men det er ikke det riktige likevel, jeg trodde lenge det var det. For jeg er faktisk istand til å glede meg kortvarig over familiemedlemmer og også aktiviteter. Men uansett, så er ikke dette problematisk. For jeg vet at dette vil komme tilbake, den dagen "saken" min løses, på den eller andre måten.

Og uansett fremtid, så ser jeg at min følelser avtar. Og det er viktig! Fordi da er det mindre problamtiks for meg å skriver slike taleflommer.

Men jeg innser at det er problamtisk for omgivelsene. Men det der som leser her ikke vet, det er at jeg har justert meg hele veien. For fem-seks-sju år siden brukte jeg min stemme. Så innså jeg at det ble for mye for omgivelsene, selv om de sjeldent sa det direkte. Så gikk jeg over til skriving, meget følelsesstyrt.

Så er dette nå i ferd med å vri seg faktisk over til å bli tankestyrt.

Og det er sååå deilig å skrive den setning... ikke deilig rent stemningsmessig. Nei, rent intellektuelt, langt ned i magen kjenner jeg at det stemmer.

For - og dette er stort for meg, hvis det stemmer... nemlig at jeg er iferd med å få en skriving som er mer tankestyrt enn følesesstyrt. Ikke ennå. Men gradvis går det i den retningen...

Oi, det skal bli en deilig dag. Når følelseshavet stilner.

Da vil også slitenheten stilne.

Da vil sju år faktisk ha gitt resultater.

Ja, det har jo allerede gitt resultater, underveis. Det er jo en grunn til at jeg skriver på DOL i 2004 .... og 2005... og ikke i 1999.. jeg ble tipset om det, men jeg tørte rett og slett ikke... for jeg var redd for å bli innlagt... og der tok jeg helt rett. For hadde jeg skrevet her da... så er det som jeg har skrevet her denne vinteren og våren, bare barnemat mot hva som hadde skjedd for sju år siden.

Dette skriver jeg mest for å vise meg selv at mitt følelsenivå har sunket betraktelig.

Og så forklarer det også min slitenhet, som heldigvis også er iferd med å bunnes tror jeg.

Fordi....det å frigjøre følelser koster nok masse energi ja. Det gjør nok det. Og i tillegg koster den underbevisste tankevirksomheten for å produsere det jeg skriver og tenker energi.

Men underbevisstheten er iferd med å frigjøre seg fra saken. Jippi. Det er det som skjer..

Og det er jo i underbevisstheten at følelsesproduksjonen pågår. Iallefall nå. Også bevisst kan det skje. Men det som da skjer er at det er likevekt mellom energi benyttet i underbevisstheten og i bevisstheten.

Og den likevekten er iferd med å gjenninnføres. Tror jeg.

Alt er selvsagt bare hypoteser, og knapt nok det. Det er jo bare tanker.

Men det får meg til å forstå meg selv, det er min modell for å forstå meg selv. Og jeg opplever at den modellen fungerer for meg, når jeg opplever at jeg får redusert mine følelser gjennom den.

Så da er jeg fortsatt på rett vei.

Så er det bare å vente på at slitenheten skal avta. For det vil skje. Det er bare et tidsspørsmål. Eller kanskje mer et forståelsesspørsmål.

Og når mine frustrasjonsfølelser er borte, og min slitenhet er borte.

¨

Ja, da altså. Da er jeg frigjort. På egenhånd.

Men spørsmålet er om det er mulig, så lenge loven er som den er. Om jeg vil være istand til å få trygghet på at den ikkke vil benyttes mot meg.

At man vil følge §4-2 om mitt syn på tvang, og §3-3 om belastning som følge av tvang, og §2-3 konverteringsforbudet.

Dette var iallefall nok en utvikling for meg.

Takket var DOL. Og jeg mener at jeg også gjennom de innleggene jeg har skrevet her, har vridd en negativ situasjon for meg selv, over til noe positivt. Og også for de andre her, for de slapp å få lese dette, både på Åpent Forum, men viktigere, de slapp å få det på Psykiatri. Vel, så skulle det i beste fall heller ikek havnet på Webmasterforum. Men i påvente av en bedre plass, så tillot jeg meg å skrive her, mellom barken og veden.

Tusen takk.

[Gjest overleveren]

Jeg har forsøkt å lese noen av innleggene dine, men sliter med å få sammenhengen. Det jeg skjønner, er at det må være veldig slitsomt å ha det slik som du har det. Jeg syns ikke det er rart at du opplever deg sliten, når jeg ser på din aktivitet på DOL, og på temaet i innleggene dine.

Jeg har ikke lest nøye innleggene, og heller ikke gått inn for å danne meg et bilde av hvem du er, og hvilke vansker du har. Derfor kan jeg ikke uten videre anta at du har bipolar lidelse. Det jeg tenker er at du har et ufattelig stort formidlingsbehov. Dette fordi du har opplevd mange vanskelige ting ifht bl.a. tvang i psykiatrien. I tillegg føler du deg ikke forstått og hørt på dette.

Det jeg vet om mennesker som har vært i tilsvarende situasjoer (altså hatt det trasig, og ikke føler seg trodd, forstått og hørt på), er at de blir veldig selvfokuserte. Man går så til de grader opp i sin egen historie og problematikk at det nærmest blir en slags dyrking av elendigheten. Man får et enormt behov for å forklare omverdenen hva som er årsaken til uføret en er havnet opp i, og forventer at andre som ikke har forutsetninger til å forstå, skal skjønne alt.

Jeg tror at man i slike situasjoner selvsagt må få behandling. I tillegg blir det en stor utfordring å forsøke å legge bort alle tanker, filosoferinger og "intellektuelle synsinger" om psykiatrien. Det viktigste er NÅTID og FREMTID. "Hva skal jeg gjøre NÅ for at jeg skal få det godt i morgen og fremover." Ikke: "hva kan jeg grave opp av elendighet fra fortiden i dag, slik at jeg er sikker på at det vil hjemsøke meg i alle fremtid".

I tillegg viser atferden at du sannsynligvis har et stort omsorgsbehov. Du vil bli sett, tatt vare på, og behandlet rettferdig.

Takk for kommentaren.

Den fasen du beskriver som at alle andre skal forstå en, den har jeg vært i ja. Og den varte vel et år eller to, og ble avsluttet omtrent sommeren 2001 tenker jeg, ja før det.

Det riktigste du skriver er formidlingsbehovet.

Behovet for å bli trodd har fortsatt hengt lenge i. Men jeg er ferd med å bevege meg bort fra det også. For jeg vet at jeg på min vandring en vakker dag vil treffe personer som vil forstå meg. Men nøkkelen til det har jeg selv.

For ingen kan klare å forstå hva jeg vil formidle, før mine følelser har lagt seg nærmest fullstendig. Skal jeg ha håp om at noen skal forstå meg, så må jeg legge dette frem tydelig, kort og klart. Og nøkkelen til det er null følelser. Altså en entydig tankestyrt budskap. Dette skrev jeg såvidt noe om i et av de to foregående innleggene.

At jeg er sliten ja. Joda. Men det har jeg blitt vandt til, rent psykisk på en måte, sånn at jeg vet at jeg ikke vil bukke under nå, det fryktet jeg mer i vinter eller på denne tiden ifjor, da følelsene fremdeles var mye mer dominerende. Men såklart er det ingen drømmesituasjon. Men dette skal jeg klare. Dersom jeg bare får ro på meg omkring den ytre situasjon, mhp arbeid og egne forventninger til at det ikke trenger å skje så fort som jeg ønsker. Toget går ikke fra meg om jeg venter noen få måneder ekstra. Samtidig kan jeg ikke vente altfor lenge.

Men viktigere. Dette er ikke noe jeg styrer selv.

For det er nettopp fremtiden og nåtiden jeg tenker på. Det er faktisk det. Men for å få en god fremtid så er det en fordel å forstå historien. Mange regimer har brent seg på svak historieforståelse.

Og - det jeg skriver i disse ukene, er heller ikke historieforståelse. Det er nåtidsforståelse. Nemlig erkjennelse, slitenhet, undertrykkede følelser.

Men det er ikke et så stor valg som man tror. Det er ingen som vil grave seg ned i sin fortid.

Det som er fakta er at fortiden holder oss fast. Altså. Den er en del av vår natur.

Vi kan ikke med vår vilje overstyre vår natur i så stor grad som vi tror.

Tror jeg. Jeg må gjenta tror jeg. Etter hver setning, slik at man ikke tror at jeg bedriver noen sannhetsspredning. Og svakere enn tror. Ja, hypoteserer jeg. Eller enda svakere. Tenker jeg som en mulighet blant mange.

Og så opplever jeg at den veien jeg går har redusert følelsene.

Dersom jeg hadde bevisst feid under teppet alle tanker om fortiden.. Så ville de ha ligget der som noe som ville blusset opp i fremtiden. FOr deter ikke bare minner her. Det er følelser knyttet til minnene. Det er følelsese som er problemet.

Medikamenter fjerner følelser. Derfor fungerer de vel? Hensikten er jo å fjerne tanker, og det oppnår man også. Men for meg fjernet man også følesene. Javel, det var en digresjon.

Omsorg nevner du avslutningsvis. Jeg kjøper mat selv, kler meg selv, har egen bolig. Har besøk av familie og venner innimellom. og reiser på besøk og utflukter innimellom med de samme. Ikke ofte. Men innimellom. Jeg trenger ikke omsorg.

Jeg trenger forståelse.

men jeg er iferd med å bevege meg forbi det stadiet også. Fordi jeg vet at endag så vil jeg selv forstår hvordan jeg havnet i denne nåtilstanden.

Og den dagen. Vel så er det jo bare å fortelle, kort og klart, så vil andre forstå.

Hvis jeg hadde vært utsatt for en bilulykke, og sagt at det var den motgående bilisten som sovnet bak rattet. Så ville jeg blitt trodd på flekken.

Men når jeg sier at det var legen som sov. Og at de fremdeles sover. Så blir jeg ikke trodd.

Jeg sier ikke at leger sover i alle tilfeller, så langt derifra. Legene er blant landets dyktigste fagfolk.

Men jeg sier at jeg møtte ikke en sovende bilist. Jeg møtte et sovende helsevesen. Eller rettere. Et blindt helsevesen. Det å kjøre i blind eller sovende tilstand er i dette tilfelle likestilt.

Og jeg sier at de var blinde fordi de ikke så konskevensene av de de gjorde. Og at de fremdeles ikke ser det.

De skjønner ikke at det var på grunn av tvangsbruken at jeg sitter her og skriver her nå, på sjuende året.

Det er ikke så vesentlig stor forskjell på å bli feildømt uten at det blir oppdaget før i ettertid i en rettssal, og på det å bli urettmessig eller overgripende fratatt friheten i helsevesenet.

Man skjønner det ikke ennå, Og jeg vet ikke om man noen gang vil forstå det.

Men det er iallefall krefter i dette landet som ønsker å fjerne behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven. Disse kreftene har skjønt hva jeg mener. Sannsynligvis. Forhåpentligvis. I allefall hypotetisk.

Tusen takk for kommentaren. Du brakte meg ytterligere et skritt videre.

[Gjest overleveren]

Takk for kommentaren.

Den fasen du beskriver som at alle andre skal forstå en, den har jeg vært i ja. Og den varte vel et år eller to, og ble avsluttet omtrent sommeren 2001 tenker jeg, ja før det.

Det riktigste du skriver er formidlingsbehovet.

Behovet for å bli trodd har fortsatt hengt lenge i. Men jeg er ferd med å bevege meg bort fra det også. For jeg vet at jeg på min vandring en vakker dag vil treffe personer som vil forstå meg. Men nøkkelen til det har jeg selv.

For ingen kan klare å forstå hva jeg vil formidle, før mine følelser har lagt seg nærmest fullstendig. Skal jeg ha håp om at noen skal forstå meg, så må jeg legge dette frem tydelig, kort og klart. Og nøkkelen til det er null følelser. Altså en entydig tankestyrt budskap. Dette skrev jeg såvidt noe om i et av de to foregående innleggene.

At jeg er sliten ja. Joda. Men det har jeg blitt vandt til, rent psykisk på en måte, sånn at jeg vet at jeg ikke vil bukke under nå, det fryktet jeg mer i vinter eller på denne tiden ifjor, da følelsene fremdeles var mye mer dominerende. Men såklart er det ingen drømmesituasjon. Men dette skal jeg klare. Dersom jeg bare får ro på meg omkring den ytre situasjon, mhp arbeid og egne forventninger til at det ikke trenger å skje så fort som jeg ønsker. Toget går ikke fra meg om jeg venter noen få måneder ekstra. Samtidig kan jeg ikke vente altfor lenge.

Men viktigere. Dette er ikke noe jeg styrer selv.

For det er nettopp fremtiden og nåtiden jeg tenker på. Det er faktisk det. Men for å få en god fremtid så er det en fordel å forstå historien. Mange regimer har brent seg på svak historieforståelse.

Og - det jeg skriver i disse ukene, er heller ikke historieforståelse. Det er nåtidsforståelse. Nemlig erkjennelse, slitenhet, undertrykkede følelser.

Men det er ikke et så stor valg som man tror. Det er ingen som vil grave seg ned i sin fortid.

Det som er fakta er at fortiden holder oss fast. Altså. Den er en del av vår natur.

Vi kan ikke med vår vilje overstyre vår natur i så stor grad som vi tror.

Tror jeg. Jeg må gjenta tror jeg. Etter hver setning, slik at man ikke tror at jeg bedriver noen sannhetsspredning. Og svakere enn tror. Ja, hypoteserer jeg. Eller enda svakere. Tenker jeg som en mulighet blant mange.

Og så opplever jeg at den veien jeg går har redusert følelsene.

Dersom jeg hadde bevisst feid under teppet alle tanker om fortiden.. Så ville de ha ligget der som noe som ville blusset opp i fremtiden. FOr deter ikke bare minner her. Det er følelser knyttet til minnene. Det er følelsese som er problemet.

Medikamenter fjerner følelser. Derfor fungerer de vel? Hensikten er jo å fjerne tanker, og det oppnår man også. Men for meg fjernet man også følesene. Javel, det var en digresjon.

Omsorg nevner du avslutningsvis. Jeg kjøper mat selv, kler meg selv, har egen bolig. Har besøk av familie og venner innimellom. og reiser på besøk og utflukter innimellom med de samme. Ikke ofte. Men innimellom. Jeg trenger ikke omsorg.

Jeg trenger forståelse.

men jeg er iferd med å bevege meg forbi det stadiet også. Fordi jeg vet at endag så vil jeg selv forstår hvordan jeg havnet i denne nåtilstanden.

Og den dagen. Vel så er det jo bare å fortelle, kort og klart, så vil andre forstå.

Hvis jeg hadde vært utsatt for en bilulykke, og sagt at det var den motgående bilisten som sovnet bak rattet. Så ville jeg blitt trodd på flekken.

Men når jeg sier at det var legen som sov. Og at de fremdeles sover. Så blir jeg ikke trodd.

Jeg sier ikke at leger sover i alle tilfeller, så langt derifra. Legene er blant landets dyktigste fagfolk.

Men jeg sier at jeg møtte ikke en sovende bilist. Jeg møtte et sovende helsevesen. Eller rettere. Et blindt helsevesen. Det å kjøre i blind eller sovende tilstand er i dette tilfelle likestilt.

Og jeg sier at de var blinde fordi de ikke så konskevensene av de de gjorde. Og at de fremdeles ikke ser det.

De skjønner ikke at det var på grunn av tvangsbruken at jeg sitter her og skriver her nå, på sjuende året.

Det er ikke så vesentlig stor forskjell på å bli feildømt uten at det blir oppdaget før i ettertid i en rettssal, og på det å bli urettmessig eller overgripende fratatt friheten i helsevesenet.

Man skjønner det ikke ennå, Og jeg vet ikke om man noen gang vil forstå det.

Men det er iallefall krefter i dette landet som ønsker å fjerne behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven. Disse kreftene har skjønt hva jeg mener. Sannsynligvis. Forhåpentligvis. I allefall hypotetisk.

Tusen takk for kommentaren. Du brakte meg ytterligere et skritt videre.

Og - jeg tenker mye mer på fremtiden enn det dere får inntrykk av. Jeg har gjennom hele livet sett fremover. Det var kanskje det problematiske. Det er nok også en viktig delgrunn til at det å bli fratt friheten gikk så sterkt inn på meg. Jeg har alltid sett fremover. Hele hensikten med å skriver her. Er å få det bedre imorgen, bedre etter å ha skrevet det jeg gjør.

Og det får jeg.

Det er kanskje dette jeg ikke klart å formidle godt nok.

Men for hvert eneste ting jeg skriver ut, så får jeg det ut av mitt hodet. SÅnn at det gradvis kan gjøres plass til annet.

Eksempelvis merker et familiemedlem nå at jeg prater om så mye annet enn psykatri sammenlignet med tidligere.

Og når det skjer.... så tar jeg det ut på andre areaner. Eksempelvis her.

Dere ser på det å skrive om dette som negativt og tilbakeskuende. Men det som skjer er jo at jeg legger tankene mine ut, sånn at det blir plass til andre tema etterhvert.

Eksempelvis, selv om det er banalt, så har jeg nå lyst til å levere inn en tippekupong, som en adspredelse. Det har jeg ikke gjort på minst sju år.... kanskje på tolv...

Slike små tanker er gode å merke at man får.

Dersom jeg ikke hadde brukt tid på skrive om dette, så ville slike ting kanskje kommet tidligere. Men jeg vil nesten påstå, at jeg ville ikke hatt så stor glede av det.

Et annet eksempel kan nevnes. Og det er kino. Jeg gikk masse på kino med venner i årene etter 1999.... ja i det hele tatt gjorde jeg masse sammen med venner og annet i de første årene etter utskrivning.... jeg gjorde utad det folk tror er lurt.. og det du skriver om... men så gikk tiden... og jeg ble bare mer og mer sliten....

For saken er den, at jeg tidligere brukte MINST MULIG tid på denne saken.... jeg unngikk ting som kunne gi meg impulser på saken.... fordi jeg visste at det ville produserer følelser og skriving....

slik hindret jeg en raskerer tilfrisking.

Man må nemlig gjøre begge tingen samtidig.

Det jeg vil frem til - er at man ikke må si at folk ikke skal prate om fortiden sin. Man må heller stimulere dem til å prate mer om det.

Vis interesse for det de opplevde. Stimuler dem til å skrive mer om det.

Vel , jeg råder ikke andre til noe som helst. Jeg gir ikke råd til folk, med mindre de ber om det.

Men tusen hjertelig takk for kommentaren din. Og skriv gjerne mer. Selv om det medfører flere innlegg fra meg.

Det er bare sunt for meg.

Og - tro det eller ei - det kommer til et punkt hvor også jeg har skrevet meg tom. Det gjør faktisk det. Det skjer hver dag det. At jeg har skrevet det som skulle ut. At jeg merker at nå er det tomt. Eller nå ahr jeg ikek behov for å kommentere mer.

Det er nok følelsene som styrer dette. Underbevisst.

Kanskje. Kanskje, som alt annet jeg har skrevet. Jeg påberoper meg ingen sannhet. Bortsett fra en sannhet - og det er at jeg kjenner meg selv bedre enn andre kjenner meg. Jeg vet selv hva som er best for meg. Og noen ganger innebærer det også å spørre andre om råd. Ikke ofte. Men det skjer. Faktisk.

Det har faktisk også skjedd her på DOL i det siste.

Tusen takk.

[Gjest mij]

Spammerne vil få en advarsel. Om denne ikke følges umiddelbart, vil de bli utestengt foreløpig til 1. juli.

Hvordan foregår en utestengning..? De kan jo bare opprette et annet brukernavn og passord?

[Gjest Moderator]

Hvordan foregår en utestengning..? De kan jo bare opprette et annet brukernavn og passord?

Den mest aktuelle formen for utestengning er at vi sletter alt en bruker poster.

[Gjest mij]

Den mest aktuelle formen for utestengning er at vi sletter alt en bruker poster.

Tja, hvordan vet dere da at vedkommende er den utestengte brukeren, om han/hun skriver under et annet brukernavn og passord?

Jeg vil bare fram til at denne diskusjonen har vært oppe flere ganger før - kan dere identifisere brukere osv. Det har dere avkreftet, dermed er det ingentign som heter "utestengning" av brukere.

[Gjest Moderator]

Tja, hvordan vet dere da at vedkommende er den utestengte brukeren, om han/hun skriver under et annet brukernavn og passord?

Jeg vil bare fram til at denne diskusjonen har vært oppe flere ganger før - kan dere identifisere brukere osv. Det har dere avkreftet, dermed er det ingentign som heter "utestengning" av brukere.

Når deg gjelder denne konkrete saken, så fungerer faktisk utestengning. Det er snakk om brukere som skriver om bestemte temaer på en bestemt måte, og som gjør det i et omfang som blir destruktivt for psykiatriforumet som helhet. Det er da enkelt for oss å slette de innlegg disse poster, da de er lett gjenkjennbare.

Om de skulle klare å poste innlegg som ikke er gjenkjennbare, så spiller det ingen rolle for oss , da disse innleggene i såfall ikke utgjør det problemet vi ønsker å gjøre noe med.

[Gjest Moderator]

Er jeg utestengt?

Har du noen råd til meg,hva bør jeg gjøre?

Mener du jeg er forvirra?

Håper du svarer...

Ønsker ikke noen vondt,det er sant.

Vi ser det slik at du nå har fått tilstrekkelig med advarsler i forhold til det å forsøke å følge retningslinjene for forumet. Dersom du ikke følger de retningslinjer som er oppsatt, vil du bli utestengt uten nye forutgående advarsler.

[Gjest a survivor]

Når deg gjelder denne konkrete saken, så fungerer faktisk utestengning. Det er snakk om brukere som skriver om bestemte temaer på en bestemt måte, og som gjør det i et omfang som blir destruktivt for psykiatriforumet som helhet. Det er da enkelt for oss å slette de innlegg disse poster, da de er lett gjenkjennbare.

Om de skulle klare å poste innlegg som ikke er gjenkjennbare, så spiller det ingen rolle for oss , da disse innleggene i såfall ikke utgjør det problemet vi ønsker å gjøre noe med.

Og etter som jeg vet at jeg er sterkt delaktig i det som har skjedd på forumet. Så kan jeg forsikre om at jeg ikke skriver under mer enn ett nick til enhver tid.

Og jeg kommer ikke til å opprette en profil nummer 2 å skrive under.

Alt jeg skriver kommer inn under "a survivor" inntil jeg kunngjør bytte av nick. Tråden hvor jeg kunngjorde overgang fra "overleveren" til "a survivor" ble slettet igår. Derfor vil sikkert noe lure, når jeg begynner å skrive under dette nicket. Men det er den samme profilen. Og jeg kommer ikke til å opprette noe ny. Jeg er ikke ute etter å trøble.

Og dette tror jeg Webmaster og NHD iallefall har oppfattet korrekt.

[Gjest Lysglimt]

Vi ser det slik at du nå har fått tilstrekkelig med advarsler i forhold til det å forsøke å følge retningslinjene for forumet. Dersom du ikke følger de retningslinjer som er oppsatt, vil du bli utestengt uten nye forutgående advarsler.

Har jeg gjort noe galt nå da?

Syns det er litt rart dette dere holder på med,er jo paradoksalt at NHD først gir "overleveren" en alvorlig diagnose,så blir han utestengt,fra psykiatriforum,ikke bare det,fra hele forumet.

Det forstår jeg ikke!

Som om overleveren får det bedre,dersom han ignorerest,viser hvor kalde folk er,og "at man må være frisk for å være syk"

[Gjest Moderator]

Har jeg gjort noe galt nå da?

Syns det er litt rart dette dere holder på med,er jo paradoksalt at NHD først gir "overleveren" en alvorlig diagnose,så blir han utestengt,fra psykiatriforum,ikke bare det,fra hele forumet.

Det forstår jeg ikke!

Som om overleveren får det bedre,dersom han ignorerest,viser hvor kalde folk er,og "at man må være frisk for å være syk"

Vi ønsker at vårt forum for psykiatri skal være et forum som også nye brukere kan ha nytte av, og hvor faglig forsvarlig informasjon skal være relativt lett tilgjengelig.

Det er redaksjonens oppgave, i samarbeid med NHD, å utarbeide retningslinjer som vi antar vil gagne forumets brukere sett under ett.

Dersom man overhodet ikke er villig til å følge de retningslinjer vi utarbeider, så må man velge et annet nettsted for sin aktivitet.

[Gjest Lysglimt]

Vi ønsker at vårt forum for psykiatri skal være et forum som også nye brukere kan ha nytte av, og hvor faglig forsvarlig informasjon skal være relativt lett tilgjengelig.

Det er redaksjonens oppgave, i samarbeid med NHD, å utarbeide retningslinjer som vi antar vil gagne forumets brukere sett under ett.

Dersom man overhodet ikke er villig til å følge de retningslinjer vi utarbeider, så må man velge et annet nettsted for sin aktivitet.

Ok,jeg skal ikke skrive noe som ikke er faglig forsvarlig informasjon mere....

[Gjest Dette lurer jeg på]

Vi ønsker at vårt forum for psykiatri skal være et forum som også nye brukere kan ha nytte av, og hvor faglig forsvarlig informasjon skal være relativt lett tilgjengelig.

Det er redaksjonens oppgave, i samarbeid med NHD, å utarbeide retningslinjer som vi antar vil gagne forumets brukere sett under ett.

Dersom man overhodet ikke er villig til å følge de retningslinjer vi utarbeider, så må man velge et annet nettsted for sin aktivitet.

Hvorfor får Canticle fortsatt skrive? Om "froskens velformulerte men intetsigende meldinger" osv. Hvorfor er mange utestengt mens han/hun får bli?

[Gjest a survivor]

Har jeg gjort noe galt nå da?

Syns det er litt rart dette dere holder på med,er jo paradoksalt at NHD først gir "overleveren" en alvorlig diagnose,så blir han utestengt,fra psykiatriforum,ikke bare det,fra hele forumet.

Det forstår jeg ikke!

Som om overleveren får det bedre,dersom han ignorerest,viser hvor kalde folk er,og "at man må være frisk for å være syk"

Jeg får det ikke bedre av å bli ignorert. Tvertimot blir jeg jo virkelig sett ved å bli utestengt. Men dette har ikke noe med bipolar lidelse å gjøre. Dette viser bare enda mer at det er noe i retning av en PTSD jeg har.

For hvis jeg hadde vært virkelig bipolar, så ville jeg spammet ned dette forumet noe så ettertrykkelig!

Det er noe stort tull at dette handler om selvkontroll. Jeg har ikke noe som helst problem med å la være å poste på Psykiatri.

Dette handler om psykiatriens og ja hele samfunnets måte å løse problemer på. Nemlig ved fra deres side ikke ignorere, men ved å feie under teppet.

Joda, på kort sikt kan man si at det er bra å ikke skrive. Men på lang sikt ville det vært bedre for meg å få skrevet videre hele tiden.

Om ikke annnet iallefall de først foreslåtte 3-5 antall innlegg per tråd.

For hadde jeg vært virkelig bipolar, med de innslag av frustrasjon som jeg har, så ville jeg selvsagt skrevet mye, mye mer. Dersom en bipolar reaksjon kan løses med dette, så har man ikke skjønt mye.

Men selvsagt for de andres del så er det jo effektivt.

Men gjør begrunnelsen da fra samfunnets side. Og ikke fra min side.

Det er samfunnet som må beskyttes her, fordi de ikke tåler mine sterke ord. Jeg klarer meg jo greit nok. Eller iallefall er ikke min situasjon noe verre enn de siste sju år. Nei, snarere tvertimot er en bedre.

Men at det er positive kortsiktige effekter av å la være å skrive joda. Men de langsiktige er neppe der.

Det er nemlig viktig med kontinuitet.

Og bare det å antyde en diagnose basert på internettskriving er jo helt hårreisende. Det kan sammenlignes med å spille i lotto nærmest.

Jeg har jo et liv utenom nettet. Man må jo i det minste få innblikk i også dette, før man rasler med alvorlige diagnoser. Og så nevner man i tillegg personlighetsforstyrrelser. Nei, dette psykiatri-systemet viser meg klarere og klarere hvem som opererer i sin egen verden.

Synd, men kanskje sant. Kanskje ja. Ikke sikkert. Men kanskje.

Hvem uttrykker seg skråsikkert og sannhetsvitne-aktig? Og dermed en tanke vrangforestilt?

Men poenget er at jeg vil aldri kalle inkompetanse for vrangforestilling.

[Gjest a survivor]

Vi ønsker at vårt forum for psykiatri skal være et forum som også nye brukere kan ha nytte av, og hvor faglig forsvarlig informasjon skal være relativt lett tilgjengelig.

Det er redaksjonens oppgave, i samarbeid med NHD, å utarbeide retningslinjer som vi antar vil gagne forumets brukere sett under ett.

Dersom man overhodet ikke er villig til å følge de retningslinjer vi utarbeider, så må man velge et annet nettsted for sin aktivitet.

Dette er jeg 100% helt enig i, Webmaster!

Det som skaper mitt problem med dette forumet, er at man knytter det opp til en "diagnose" på meg!

Det er jo helt hårreisende!

Ser du ikke forskjellen, Webmaster?

Disse psykiaterne, ser det ikke skogen for bare trær? Ser de diagnoser overalt hvor de går?

Er de ikke i stand til å si at jeg skriver masse - uvisst av hvilken grunn - og at det å skrive slik jeg gjør er uønsket, med begrunnelse i de andre deltagerne her. Punktum. Da ville jeg skjønt det.

Men å slenge ut en diagnose.... nei huff... jeg vil selvsagt ikke rapportere NHD til Helsetilsynet. Men bare det at jeg nevner det.

Hvorfor overhodet nevne diagnoser på andre mennesker her, Webmaster? Det står jo så tydelig at diagnostisering og behandling ikke skal foregå på dette forum.

Har Webmaster drøftet NHD's rolle på dette forumet?

Ser ikke Webmaster at, iallefall imitt tilfelle, så er det problematiske nå at NHD sprer om seg med diagnoser?

Ser du ikke det Webmaster?

Jeg har ingen problemer med å trekke meg ut herfra, dersom begrunnelsen utelukkende er de andre deltagerne her.

Men når man knytter det opp til MEG - at jeg har en diagnose og at jeg skal vise selvkontroll. Da blir det helt feil.

I følge forumets retningslinje, har da fagperson her "lov" til å antyde sterkt en diagnose som NHD gjør? Det har skjedd tre ganger på kort tid. Hvorvidt NHD har får vane å gjøre dette, vet jeg ikke.

Men iallefall for meg er det problematisk å få slengt etter seg diagnoser. Jeg fikk tross alt en livstruende medikamentell behandling, grunnet feildiagnostisering. Dette har jeg skrevet mange ganger her inne. Er det ikke da uklokt å trekke frem enda flere diagnoser her?

Og i følge retningslinjene, har NHD rett til å gjør dette?

[Gjest a survivor]

Ok,jeg skal ikke skrive noe som ikke er faglig forsvarlig informasjon mere....

Hva er faglig forsvarlig innen psykiatri? Er ikke psykiatri et ganske ullent fagfelt?

Ikke for å kritisere, bare for å spørre....

[Gjest a survivor]

Hvorfor får Canticle fortsatt skrive? Om "froskens velformulerte men intetsigende meldinger" osv. Hvorfor er mange utestengt mens han/hun får bli?

Kanskje av samme grunn som at det kun er ledere i organisasjoner som straffes ved feilgrep. Eksempelvis Enron-skandalen.. hvorfor er det bare et par som går i fengsel?

Jeg leder ikke noen organisasjon. Men har bidratt sterkt til problemene på Psykiatri-forum.

Så luker man ut de største elementene. Det er forsåvidt helt bra.

Og det er ikke vanskelig å se forskjellen på meg og canticle, i måten vi skriver på.

Selvsagt skal canticle få bli. Selvsagt. Det forstår jeg godt.

Og jeg forstår også utmerket godt at jeg stenges ute.

Det begrunnelsen for det som jeg er sterkt uenig i. Hadde man gjort det uten henvisning til diagnose, så hadde jeg forstått det.