Nhd: Trenger innleggelse, tror jeg, hvor?

[bugge -jenta]

Hei!

Hadde vel egentlig tenkt å være anonym på denne. Men hvem bryr seg vel egentlig?

Min psykiater er fortsatt syk.

Han er meget hyggelig og imøtekommende, men jeg respekterer hans rolle for meg, selv om jeg har anledning til å ringe ham.

Jeg er ikke bra nå. Virkelig ikke. Og jeg er ikke i stand til å ta vare på meg selv på en god måte. Du kjenner min historie, og muligens er det en tøff tid uten psykiater, endel andre konfliktområder i livet mitt, og ti år med kamp for å ikke bli uføretrygdet og få et bedre liv, men til ingen nytte som har senket meg til bunns. Kanskje er det medisinering, kanskje er det endogent. Who cares.

Jeg tilbringer ferien min alene, uten kontakt med noen,(mannen min og gutten er på ferie), er så nær suicidal som jeg til min store forskrekkelse egentlig aldri trodde jeg skulle komme. Jeg har kommet til det stadiet hvor jeg er dypt nede og føler meg virkelig syk i hodet. Det har vart en stund og har vel bare gradvis blitt verre i løpet av våren mot sommeren. Akkurat nå har jeg tatt 30 mg sobril i tillegg til mine 3 mg xanor og 15 mg cipralex, og føler meg "oppegående" til å skrive. Jeg gråter i ett sett, over alt, veksler mellom overspising og ikke spise, kaster mye opp fordi jeg har det så vondt og har så mye angst, masse panikkanfall, klarer ikke snakke i lange perioder, klarer ikke ta telefoner, gå ut. Er fryktelig destruktiv, og innimellom brister noe inne i meg, og jeg kan sitte i timevis og ikke vite at tiden går.

Hva er et sammenbrudd? Jeg føler meg inne i et eller på vei inn i et. Jeg har ingen til å hjelpe meg, og vil legge inn årene. Min sønn kan ikke se meg slik over lengre tid. Helt til nå har jeg klart være i min morsrolle overfor ham, men nå rakner det. Jeg vil ikke han skal se meg slik over lengre tid.

Jeg tror de hadde hatt det bedre uten meg, men han er så ung ennå, så jeg burde holde ut en stund til kanskje. Jeg bidrar ikke. Jeg er for syk til å leve med , både for meg selv og min mann. I 15 år har han holdt ut med meg. Og han kommer ikke til å forlate meg.

Han er bare ikke typen til det.

Når vet man at man virkelig er suicidal? Jeg har alltid tenkt at det ikke kommer til å briste for meg. Jeg har jo "flinkpike"- syndromet og fornuftig er mitt mellomnavn(sarkasme, med en brodd av sannhet) Jeg er ikke sikker lenger, og det skremmer meg.

Nå har jeg anledning til å legge meg inn en plass, og hvor kan ei slik som meg passe inn, og få plass. Jeg er ikke den første til å be om hjelp, men jeg er ikke dum heller. Jeg vet ikke om jeg har kontroll lenger. Jeg har lest mange bøker om selvmord og depresjon, jeg ligger og vaker i et farlig landskap. Jeg kjenner det.

Til tross for min ganske nøkterne tone, vær så snill å svare meg. Jeg er så redd og sliten. Jeg kjempet så hardt i spesielt de siste ti årene og jeg klarte det ikke. Jeg føler det ikke som et nederlag direkte, men som en sorg? Jeg står ved et veiskille, og jeg er lost.

Jeg kjenner bare til Modum. Hva ville du gjort hvis du var meg? Hva tror du er årsaken til mitt mørke? Er det noe ved min depresjon og sorg som er typisk slik du ser det? Jeg har heller ikke tilgang til min fastlege.

Som vanlig håper jeg du vil svare meg. Det koster meg så mye å skrive akkurat dette innlegget. Jeg tror jeg har "dissosiert" meg gjennom det, tårefritt og klinisk.

Vh en ganske ustabil og desperat

[Gjest skal]

Kjære deg! Skulle ønske jeg kunne fly til deg og passe på deg til du er oppe av denne dalen! Det blir bedre igjen, selvom det kanskje er vanskelig å se nå. Synes du er tøff som våger å innrømme at du trenger hjelp. Håper du får det! Har du vært innlagt før?

Skulle ønske jeg kunne gjøre noe, sender iallfall en trøsteklem!

[Gjest skal]

..og du; vet ikke om du tror meg, men DU er viktig i denne verden! Du er viktig når du er sterk, og du er viktig når du er svak! Ikke tenk på å svare nå, for nå skal du ta vare på deg selv. Men er her hvis du trenger å skrive med noen!

[frosken]

Trist å lese at du sliter så mye i sommer...

Hvor lenge skal familien din være på ferie? Kanskje du "bryter litt sammen nå" nettopp fordi det er rom for det - ingen andre å ta hensyn til?

Hvis jeg skal være ærlig, så betviler jeg at du vil oppleve en innleggelse som nyttig. Tror du vil bli skuffet fordi du er vant til en behandler med høy kompetanse og en psykoanalytisk tilnærming. Under en innleggelse vil du sannsynligvis oppleve at du blir oppfordret til "å ta deg sammen", samt at leger du stoler mindre på enn din egen vil mene noe om medisineringen din.

Kanskje er Modum et unntak fra dette, men der er det vel til gjengjeld lang ventetid og vanskelig å få plass.

Hvor lenge er det sannsynlig at din behandler skal være sykemeldt?

Dersom du fortsatt er registrert som student, så har kanskje studenthelsetjenesten et tilbud til deg en kortere periode. Dersom du studerer ved UiO, så har de pleid å ha flinke behandlere og et ryddig tilbud for en begrenset tidsperiode. Du har selvfølgelig også rett på ø-hjelp ved den poliklinikken du sogner til, dersom du trenger det.

Ikke gi opp - hold fast ved at du kan styre handlingene dine selv om følelsene er overveldende.

P.S. Jeg tror fantasien om at en innleggelse ville være godt har sammenheng med din behandlers fravær - og det er delvis også av den grunn jeg ikke tror en innleggelse vil tilfredsstille de behov du har.

[Gjest Violsa]

huff , leit at du har det vondt. Tenker på deg.Det finnes da mange andre steder enn modum? De fleste sykehus har jo psykiatriske akuttavdelinger. Der skal man komme inn på dagen når det er kritisk.

Og høres jo ut som det er det for deg nå. kanskje du kan skrive ut innlegg og dra på legevakten?

lykke til

[Gjest Mirandolina]

Håper NHD svarer deg og har råd,du sliter virkelig..

Ikke lett når man ser at barna lider under det heller,men selvmord...tenk på hvordan det blir å vokse opp med det,at "min mor tok selvmord".

Kanskje alle tenker på det til tider...som en siste utevei,når man føler seg "lost" som du skriver...

Modum har jo lange ventetider,det må vel finnes andre alternativer...

Og nå som du har skjangsen,og nå som du har det så vondt,er det sikkert det du trenger,en innleggelse,du kan ikke ha det slik...

Har hatt det slik jeg også,men fikk ingen hjelp da....det tok veldig lang tid å "komme ut av det",tror du er på randen av et nervøst sammenbudd ja...det var det jeg tror jeg hadde,når jeg tenker tilbake...

Lykke til da,og varme tanker fra meg

[Gjest Mirandolina]

Trist å lese at du sliter så mye i sommer...

Hvor lenge skal familien din være på ferie? Kanskje du "bryter litt sammen nå" nettopp fordi det er rom for det - ingen andre å ta hensyn til?

Hvis jeg skal være ærlig, så betviler jeg at du vil oppleve en innleggelse som nyttig. Tror du vil bli skuffet fordi du er vant til en behandler med høy kompetanse og en psykoanalytisk tilnærming. Under en innleggelse vil du sannsynligvis oppleve at du blir oppfordret til "å ta deg sammen", samt at leger du stoler mindre på enn din egen vil mene noe om medisineringen din.

Kanskje er Modum et unntak fra dette, men der er det vel til gjengjeld lang ventetid og vanskelig å få plass.

Hvor lenge er det sannsynlig at din behandler skal være sykemeldt?

Dersom du fortsatt er registrert som student, så har kanskje studenthelsetjenesten et tilbud til deg en kortere periode. Dersom du studerer ved UiO, så har de pleid å ha flinke behandlere og et ryddig tilbud for en begrenset tidsperiode. Du har selvfølgelig også rett på ø-hjelp ved den poliklinikken du sogner til, dersom du trenger det.

Ikke gi opp - hold fast ved at du kan styre handlingene dine selv om følelsene er overveldende.

P.S. Jeg tror fantasien om at en innleggelse ville være godt har sammenheng med din behandlers fravær - og det er delvis også av den grunn jeg ikke tror en innleggelse vil tilfredsstille de behov du har.

Er innleggelse så gale da?

Hvis hun trenger det nå fordi psykiateren er borte er vel det forståelig?

Og det finnes sikkert flere folk med kompetanse,og det er ikke alltid høy faglig kompetanse som skal til,når man har det slik.

Det å bli tatt hånd om,få omsorg..osv..kan gjøre underverker

[frosken]

Er innleggelse så gale da?

Hvis hun trenger det nå fordi psykiateren er borte er vel det forståelig?

Og det finnes sikkert flere folk med kompetanse,og det er ikke alltid høy faglig kompetanse som skal til,når man har det slik.

Det å bli tatt hånd om,få omsorg..osv..kan gjøre underverker

Neida, det er ikke så "gale" med innleggelser.

Men det er alltid en fordel om det ting svarer til de forventninger man har.

[Gjest Mirandolina]

Neida, det er ikke så "gale" med innleggelser.

Men det er alltid en fordel om det ting svarer til de forventninger man har.

Det er ofte sundt å ikke ha forventninger,da blir man ikke skuffet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det mest nærliggende sted å legge seg inn er der hvor du naturlig sogner til. Dette stedet er best egnet til å samarbeide med deg, din mann, din psykiater, din fastlege og andre som evt hjelper deg.

Bortsett fra dette er det fritt sykehusvalg på planlagte innleggelser. Du kan søkes til en hviken som helst avdeling i landet. Dog er vel muligheten for raskt inntak begrenset i ferietiden.

PS: Jeg tror ikke du skal velge Modum. Jeg tror ikke du trenger mer fokus på "det bakenforliggende". Tror du trenger å komme i en behandling som har fokus på nåtid og fremtid og på det å bli frisk.

[bibben]

Kjære deg Bugge-jenta,

Jeg har lest ditt innlegg, og tenker på deg nå.

Mitt råd er:

Ta kontakt med DPSn der du bor. Der har de en legevaktordning. Der åpner de kl. 08, i allefall på min DPS.

Forklar dem hovedinnholdet i det du har delt med oss.

Der får du snakke med en vakthavende psykiater, i noen tilfelle en psykolog. Deres oppgave er først og fremst å kartlegge situasjonen.

De vil kunne anbefale deg/kanalisere deg videre.

Det finnes noen Akuttpsykiatriske-enheter ved flere DPSer. Jeg er ikke sikker på hvor du hører hjemme, men dette vil de på DPSn ha oversikt over.

Denne enheten har en avlastnings-enhet, med mulighet for en slags innleggelse "light". Du kan bo der opp til 14 dgr. Dette er et lavterskeltilbud.

Et annet alternativ er å bli lagt inn på akutten, eksempelvis tvungen oservasjon. Dette med tvungen høres sikkert dramatisk, men det ER ikke så dramatisk i praksis.

Et annet alternativ er å komme inn på en intermediær-post så raskt som mulig. Ofte finnes det noen ledige plasser som er nettopp for folk som enten kommer direkte til dem, eller via akuttposten.

Det er ikke så dramatisk med akutt-posten som man har en tilbøyelighet til å tro før man har blitt kjent med systemet.

Ofte går veien til Intermediær via akutt-posten, slik at du i praksis kanskje bare er innom der en dag eller to.

Jeg er enig med Frosken i at det kan oppleves litt overstyrende med et slikt system, når man er vandt til en behandlingsform og kommunikasjon som du tydeligvis har med din psykiater.

En slik innleggelse må derfor kun sees på som en kortvarig avlasning, for å komme i et "trygt" miljø. Det er en illusjon å forvente mye omsorg av den inderlige sorten på akutten eller Intermediær, men når man har det slik du har det nå, ville jeg valgt dette for å unngå å sloss mot vanskelige tanker og impulser.

Når situasjonen er alvorlig, må man være pragmatisk.

Uansett vil en slik innleggelse være svært kortvarig, og av systemet selv oppfattes som en løsning for deg inntil din behandlende psykiater er på plass.

Jeg ville råde deg til å vise dem du møter på DPSn dine problemers sanne ansikt, slik at din fantastiske formuleringsevne, og dette "flink-pike" syndromet ikke forstyrrer sakens fokus. Det å dissosiere seg vekk fra den virkelig smertefulle psykiske lidelsen er en strategi som du kanskje har brukt for å holde hodet over vannet i mange sammenhenger, men hvis du nå bestemmer deg for å få hjelpe hurtig, er det viktig at du nettopp eksponerer det du har eksponert for oss.

Som du selv skriver er dette er situasjon som antagelig ville vært håndert på et tidligere stadium hvis din psykiater hadde vært tilgjengelig.

Men situasjonen nå, er moden for en nødløsning.

Under alle omstendigheter kan du snakke med vakthavende på DPSn, og la dem ta en vurdering og avgjørelse.

Med den relasjonen og den gjensidige tilliten og respekten du har med din psykiater, tenker jeg at du nettopp ved ikke å ringe ham fakstisk ikke helt respekterer hans tilbud, og hans ønske om å gi råd når det trengs. Dette kan kanskje oppfattes som et slags tillitsbrudd?

Du synes selv å være et samvittighetsfult menneske, men undergraver kanskje på en måte hans mulighet til å være til å være "samvittighetsfull" og ansvarlig ovenfor en pasient han har investert i.

Jeg ville nok selvom jeg også respekterer min behandlers behov for ferie, iallefall tatt en telefon til vedkommende og orientert om hva de på DPSn rådet deg til.

Da har du i alle fall gjort det du har kunnet innenfor de tilbud som eksisterer nå på sommeren.

Min behandler og jeg har sydd et slikt nettverk for ferien, slik at min behandler kunne være trygg på at det var tilgjengelig hjelp hvis det ble virkelig vanskelig.

Jeg oppfatter at du er i en så vanskelig situasjon, at det er på sin plass å kontakte hjelpeapparatet.

Jeg ønsker deg all lykke til, og vil gå inn å lese her i løpet av dagen hvis du har spørsmål vedrørende de forslag jeg har skissert.

Jeg har vært igjennom den løypa selv, og har erfart at det er hjelp å få i en slik krisesituasjon.

Om et kvarter kan du ringe DPSn.

Beste hilsner og klem fra

[Gjest Erikz]

Hei Bugge

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du skal oppleve bedring, og at det finnes nogelunde rettferdighet i verden.

Egentlig burde jeg ikke vært her og lest, da jeg selv får angst for å bli like dårlig som du er nå. Uansett håper jeg du får den hjelpen du både trenger og har krav på. Husk på at gutten din og mannen din er enormt glad i deg.

[Orio]

Kjære deg.

Hvorfor ringer du ikke psykiateren din? Du har jo hans tillatelse, og nå trenger du virkelig hjelp.

Uansett om innleggelse er løsningen, eller om det finnes andre, bedre alternativer, er psykiateren din den som best kan hjelpe deg. Han kjenner deg, han vet at når du sier du er desperat, så er du det. Han kjenner systemet, og vet hvordan han kan hjelpe deg videre.

Jeg tror du har lett for å "ta deg sammen" overfor mennesker du ikke kjenner, også de som skal hjelpe deg. Og da får de jo ikke vite hvor desperat situasjonen er.

[bugge -jenta]

Kjære deg Bugge-jenta,

Jeg har lest ditt innlegg, og tenker på deg nå.

Mitt råd er:

Ta kontakt med DPSn der du bor. Der har de en legevaktordning. Der åpner de kl. 08, i allefall på min DPS.

Forklar dem hovedinnholdet i det du har delt med oss.

Der får du snakke med en vakthavende psykiater, i noen tilfelle en psykolog. Deres oppgave er først og fremst å kartlegge situasjonen.

De vil kunne anbefale deg/kanalisere deg videre.

Det finnes noen Akuttpsykiatriske-enheter ved flere DPSer. Jeg er ikke sikker på hvor du hører hjemme, men dette vil de på DPSn ha oversikt over.

Denne enheten har en avlastnings-enhet, med mulighet for en slags innleggelse "light". Du kan bo der opp til 14 dgr. Dette er et lavterskeltilbud.

Et annet alternativ er å bli lagt inn på akutten, eksempelvis tvungen oservasjon. Dette med tvungen høres sikkert dramatisk, men det ER ikke så dramatisk i praksis.

Et annet alternativ er å komme inn på en intermediær-post så raskt som mulig. Ofte finnes det noen ledige plasser som er nettopp for folk som enten kommer direkte til dem, eller via akuttposten.

Det er ikke så dramatisk med akutt-posten som man har en tilbøyelighet til å tro før man har blitt kjent med systemet.

Ofte går veien til Intermediær via akutt-posten, slik at du i praksis kanskje bare er innom der en dag eller to.

Jeg er enig med Frosken i at det kan oppleves litt overstyrende med et slikt system, når man er vandt til en behandlingsform og kommunikasjon som du tydeligvis har med din psykiater.

En slik innleggelse må derfor kun sees på som en kortvarig avlasning, for å komme i et "trygt" miljø. Det er en illusjon å forvente mye omsorg av den inderlige sorten på akutten eller Intermediær, men når man har det slik du har det nå, ville jeg valgt dette for å unngå å sloss mot vanskelige tanker og impulser.

Når situasjonen er alvorlig, må man være pragmatisk.

Uansett vil en slik innleggelse være svært kortvarig, og av systemet selv oppfattes som en løsning for deg inntil din behandlende psykiater er på plass.

Jeg ville råde deg til å vise dem du møter på DPSn dine problemers sanne ansikt, slik at din fantastiske formuleringsevne, og dette "flink-pike" syndromet ikke forstyrrer sakens fokus. Det å dissosiere seg vekk fra den virkelig smertefulle psykiske lidelsen er en strategi som du kanskje har brukt for å holde hodet over vannet i mange sammenhenger, men hvis du nå bestemmer deg for å få hjelpe hurtig, er det viktig at du nettopp eksponerer det du har eksponert for oss.

Som du selv skriver er dette er situasjon som antagelig ville vært håndert på et tidligere stadium hvis din psykiater hadde vært tilgjengelig.

Men situasjonen nå, er moden for en nødløsning.

Under alle omstendigheter kan du snakke med vakthavende på DPSn, og la dem ta en vurdering og avgjørelse.

Med den relasjonen og den gjensidige tilliten og respekten du har med din psykiater, tenker jeg at du nettopp ved ikke å ringe ham fakstisk ikke helt respekterer hans tilbud, og hans ønske om å gi råd når det trengs. Dette kan kanskje oppfattes som et slags tillitsbrudd?

Du synes selv å være et samvittighetsfult menneske, men undergraver kanskje på en måte hans mulighet til å være til å være "samvittighetsfull" og ansvarlig ovenfor en pasient han har investert i.

Jeg ville nok selvom jeg også respekterer min behandlers behov for ferie, iallefall tatt en telefon til vedkommende og orientert om hva de på DPSn rådet deg til.

Da har du i alle fall gjort det du har kunnet innenfor de tilbud som eksisterer nå på sommeren.

Min behandler og jeg har sydd et slikt nettverk for ferien, slik at min behandler kunne være trygg på at det var tilgjengelig hjelp hvis det ble virkelig vanskelig.

Jeg oppfatter at du er i en så vanskelig situasjon, at det er på sin plass å kontakte hjelpeapparatet.

Jeg ønsker deg all lykke til, og vil gå inn å lese her i løpet av dagen hvis du har spørsmål vedrørende de forslag jeg har skissert.

Jeg har vært igjennom den løypa selv, og har erfart at det er hjelp å få i en slik krisesituasjon.

Om et kvarter kan du ringe DPSn.

Beste hilsner og klem fra

Du har rett. Jeg skal ringe min psykiater. Takk.

Til dere andre også.

Det går nok bra.

[Gjest Mirandolina]

Du har rett. Jeg skal ringe min psykiater. Takk.

Til dere andre også.

Det går nok bra.

Lykke til bugge-jenta,ta godt vare på deg selv..husk,det er lov å tenke på seg selv også.

Det trenger du nå

[Gjest Modum]

Det mest nærliggende sted å legge seg inn er der hvor du naturlig sogner til. Dette stedet er best egnet til å samarbeide med deg, din mann, din psykiater, din fastlege og andre som evt hjelper deg.

Bortsett fra dette er det fritt sykehusvalg på planlagte innleggelser. Du kan søkes til en hviken som helst avdeling i landet. Dog er vel muligheten for raskt inntak begrenset i ferietiden.

PS: Jeg tror ikke du skal velge Modum. Jeg tror ikke du trenger mer fokus på "det bakenforliggende". Tror du trenger å komme i en behandling som har fokus på nåtid og fremtid og på det å bli frisk.

Har Modum fokus på det bakenforliggende?

[Gjest Mirandolina]

Har Modum fokus på det bakenforliggende?

Det har de,men det spørs jo hvilke gruppe man er på da.

Tur gruppa fokuserer vel mere på nutid og fremtid,mens traume gruppa....vel det sier jo seg selv....

[bugge -jenta]

Det mest nærliggende sted å legge seg inn er der hvor du naturlig sogner til. Dette stedet er best egnet til å samarbeide med deg, din mann, din psykiater, din fastlege og andre som evt hjelper deg.

Bortsett fra dette er det fritt sykehusvalg på planlagte innleggelser. Du kan søkes til en hviken som helst avdeling i landet. Dog er vel muligheten for raskt inntak begrenset i ferietiden.

PS: Jeg tror ikke du skal velge Modum. Jeg tror ikke du trenger mer fokus på "det bakenforliggende". Tror du trenger å komme i en behandling som har fokus på nåtid og fremtid og på det å bli frisk.

Takk for svar.

Jeg har alltid gått i en terapi som legger fokuset på nåtid og fremtid, og det vil jeg fortsette med hvor jeg enn er. Med det som fokus har veien gjennom sorg og konflikter gått via barndom til tider, men jeg vil ikke i en terapi som setter fokus på det bakenforliggende. Med fokus på det bakenforliggende mister man av syne hvorfor man snakker om det bakenforliggende. Med fokus på nåtid og fremtid vet man hvorfor man snakker om det bakenforliggende i blant. Og at det ikke trenger å være en motsetning mellom å være løsningsfokusert og å bevege seg i barndommens irrganger.

Jeg trenger hjelp til å stake en ny kurs. Det er ikke gjort på en dag.

Jeg trenger å tro mer på min overlevelsesevne.

Jeg trenger å ikke være så redd for tanker. Det er bare tanker. Det er ikke handling.

Jeg er ikke emosjonelt ustabil som type, jeg er bare svært langt nede, og detter jeg lengre ned, tar jeg ikke livet av meg. Jeg bare detter ned.

Jeg har snakket med min psykiater. Det var godt, selv om jeg føler jeg bryr ham. Det er følelser. Han er ikke så forbauset over min tilstand nå. Det er også godt å høre.

Jeg skal skrive og skrive. Og snakke med ham igjen om en uke. Jeg klarer meg. Jeg har 1) sobril, 2)en telefon, 3)mat i hus 4)erfaring i å ha det kjipt

Jeg har bestemt meg for å la psykiateren min ta valget om innleggelse. Det er også litt godt. Det blir ikke i dag. Så tar jeg en dag av gangen foreløpig.

Igjen, takk for ditt svar.

[frosken]

Takk for svar.

Jeg har alltid gått i en terapi som legger fokuset på nåtid og fremtid, og det vil jeg fortsette med hvor jeg enn er. Med det som fokus har veien gjennom sorg og konflikter gått via barndom til tider, men jeg vil ikke i en terapi som setter fokus på det bakenforliggende. Med fokus på det bakenforliggende mister man av syne hvorfor man snakker om det bakenforliggende. Med fokus på nåtid og fremtid vet man hvorfor man snakker om det bakenforliggende i blant. Og at det ikke trenger å være en motsetning mellom å være løsningsfokusert og å bevege seg i barndommens irrganger.

Jeg trenger hjelp til å stake en ny kurs. Det er ikke gjort på en dag.

Jeg trenger å tro mer på min overlevelsesevne.

Jeg trenger å ikke være så redd for tanker. Det er bare tanker. Det er ikke handling.

Jeg er ikke emosjonelt ustabil som type, jeg er bare svært langt nede, og detter jeg lengre ned, tar jeg ikke livet av meg. Jeg bare detter ned.

Jeg har snakket med min psykiater. Det var godt, selv om jeg føler jeg bryr ham. Det er følelser. Han er ikke så forbauset over min tilstand nå. Det er også godt å høre.

Jeg skal skrive og skrive. Og snakke med ham igjen om en uke. Jeg klarer meg. Jeg har 1) sobril, 2)en telefon, 3)mat i hus 4)erfaring i å ha det kjipt

Jeg har bestemt meg for å la psykiateren min ta valget om innleggelse. Det er også litt godt. Det blir ikke i dag. Så tar jeg en dag av gangen foreløpig.

Igjen, takk for ditt svar.

Jeg tror særlig punkt 4 vil gjøre at du kommer deg gjennom denne sommeren også:-)

Jeg mente ikke i mitt innlegg å være ubetinget negativ til en innleggelse, men er glad for å høre den løsningen du har valgt nå. Det kan godt hende at en innleggelse blir nødvendig, men kanskje er det nok å vite at du skal ha noe kontakt med din behandler slik at du ikke blir like alene med følelsene dine. Antar at det å vite at du skal ha noe kontakt gjør at du kan ha behandleren din mer med deg i tankene i disse vanskelige dagene.

Håper de nærmeste dagene blir bedre enn de foregående.

[Gjest Veronika27]

Hei

Tenker kjempe masse på deg. Dette var virkelig trist å høre. Har du ingen du kan ringe å prate med nå når det stormer som verst? En vennine som kan komme å sove hos deg en natt og to?

Etter regn kommer sol, det vet du bugge. Håper sola skinner snart hos deg og! Ta vare på deg selv. Putt i deg vitaminer og benzo som kan hjelpe deg en periode.

Stoooor klem