Skremmende nytt

[Gjest silly_move...]

Jeg har flyttet. Ville ikke flytte. Men for å holde sammen med familien var det den beste løsningen.Har hatt mange mareritt om å flytte. Har våknet midt på natten, helt våt av svette med marerittene svevende omkring meg.Var så innmari fœlr at jeg ikke så noen annen utvei enn å gjøre det slutt. Jeg gjorde det ikke, men denne følelsen dukker opp når ting blir skitt igjen. Og nå sitter jeg hœr, på et fremmed sted. Låst fast til en situasjon som jeg ikke ønsket og som jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Jeg håper at jeg kan finne noe å gjøre. Kanskje jeg kan få samlet mot nok til å finne en jobb. Men jeg er så redd. redd for avvisninger. Jeg tenker at ingen vil ansette en som meg. En som har en diagnose som meg.Jeg svetter og krymper meg med tanken på å måtte møte mennesker som skal vurdere meg i jobbsammenheng. Mennesker som jeg ikke kjenner. Mennesker som alle er bedre enn meg i alt de enn gjør. Jeg savner min ex-psykiater. Savner å ha den støtten. Kan ikke ha en slik støtte nå, her. Det er umulig.Kan ikke ha kontakt med noen som kan gi støtte eller trøst. Er så redd. Så mange nye skumle ting her. Skal flytte inn i et lite, mørkt sted, langt unna det kjente. Det går visstnok en buss forbi, kanskje en gang i timen, men ellers er jeg låst fast til denne leiligheten. Vet ingenting om dette stedet. Det er så skummelt her. De snakker et annet språk her, har så mange andre ting de gjør, mange andre uskrevne lover enn det jeg er vant med.jeg må kjøpe nye klœr.For å gjemme meg. Skli inn i dette nye.Ikke se ut som jeg kommer fra et helt annet sted og land.

Kan noen gi meg et råd hvordan jeg kan oppføre meg når jeg skal søke ny jobb? Små hint om hvordan jeg bør kle meg, hva som er lurt å si, hvordan jeg skal takle det når de sier at det jeg gjør ikke er bra noek, men faktisk helt redselsfult og at ingen noensinne kommer til å gi meg en liten jobb, eller noe verdig å gjøre.

Jeg er så redd her. Har ingen venner her, og er så langt unna familien min. Jeg ønsker ikke å bli hjemme hele tiden, så jeg bare må finne ut av hvordan jeg skal takle denne angsten for å finne noen som kan gi meg en jobb.

Skulle ønske jeg kunne snakke med min psykiater, dvs den jeg hadde før, når jeg bodde i det landet som het Norge.Han som gjorde det mulig å fortsette når dritten ble for tung.

Er det noen som har noen gode tips for hvordan jeg kan dra meg selv ut av denne angsten? -Selv om jeg bor i et annet land nå....

[Orio]

Har du flyttet til utlandet? For å være sammen med/nærmere familien din?

Forstår at det er vanskelig for deg, men vet ikke helt hva slags råd jeg kan gi. Hvis du har tilgang til internett kan du jo ta en tur innom her en gang i blant, så får du litt kontakt både med "gamlelandet" og andre som sliter med noe av det samme som deg.