vanskelige familieforhold

[Gjest ikke lett alltid...]

Jeg tenker daglig på min mor. Hun sliter med helsen og jeg skulle gjerne vært der for henne.

Men, hun drikker. Og når hun drikker så sier hun utrolig mye stygt til meg. Hun er komplett uforutsigbar og driver å snøvler og gjentar seg selv hele tiden. Og hun ringer bare når hun har drukket.

Problemet er at om jeg konfronterer henne med ting hun har sagt når hun er edru, så vil hun ikke høre. Hun vil ikke forholde seg til meg i edru tilstand. Hun har også en samboer som sitter taus når jeg (før) var på besøk, og han har alltid vist tydelig at han misliker mitt selskap.

Min mor har også forfordelt store summer til min bror, og mener jeg er grisk som sier at dette er urettferdig. (han har alt man kan ønske seg fra før).

Dette er også et tema hun har lagt lokk på. Hun sier bare:Dette må du aldri nevne igjen, jeg blir dårlig av det.

Samtidig kontakter hun øvrig slekt og plaprer i vei om denne "gaven", og forsøker også å utvide verdiene for min bror.

Jeg synes dette er skrekkelig vanskelig, for jeg føler jo at jeg burde være der for henne nå som hun er syk, men på de premissene hun legger opp til (fyllepat, utskjellinger, forfordeling) så blir det umulig for meg.

Min far drakk også, og mor som den gang var høyst oppegående og ressurssterk sa til meg at jeg kunne ikke hjelpe ham uten å dra meg selv ned i dypet.

Og, det er jo et paradoks at dette nå gjelder henne selv.

Er det noe fornuftig jeg kan gjøre synes du?

Jeg har klart meg veldig bra til nå, på tross av belastet familebakgrunn. Har høyere utdannelse, bra jobb, flott sønn og samboer. Jeg vil så gjerne få lov til å glede meg over dette, uten å hele tiden bli trukket ned i søla.

Må si til slutt at min mor har betydd utrolig mye for meg. Hun har vært et rivjern til å stå på, og har vist vei i livet på mange fine områder. Forferdelig synd at hun skal ende slik.

Hun har forresten alltid godtatt at hennes samboer har behandlet meg usedvanlig nedlatende, hun mener jeg er så sterk at jeg klarer å ta det opp med han selv. Og at det sikkert er gjensidig at vi ikke liker hverandre, gisp..

(Har jammen gjort mange forsøk i årens løp på å få den mannen på gli).

Så tilbake her, noen tips til hvordan jeg skal takle dette?

[Gjest ikke alltid lett nei..]

Godta dem for det dem er og vær fornøyd med det du har.

[Gjest ikke lett alltid...]

Godta dem for det dem er og vær fornøyd med det du har.

Det er vel det jeg prøver på, men som er så vanskelig.

[frosken]

Når jeg leste innlegget ditt, så tenkte jeg lenge at den opplagte løsningen måtte være å holde avstand til din mor. Og det mener jeg forsåvidt også etter å ha lest hele innlegget, men tenker at dette må være ekstra sårt for deg fordi det virker som din mor faktisk tidligere har vært en viktig og god støttespiller i ditt liv...

Når det gjelder forfordelingen av din bror økonomisk, så er det sannsynligvis en kamel du bare må svelge såsant hun ikke sitter i uskiftet bo etter din far. Det er forøvrig merkelig at såpass mange foreldre mener at deres voksne barn ikke bør påvirkes følelsesmessig i slike situasjoner... Enhver reaksjon ser ut til å bli tolket som et tegn på den ultimate grådighet.

Jeg håper du kan klare å fokusere på ditt eget liv og alt du har mestret, og la din mor ta ansvar for sine egne valg/handlinger - da jeg har vanskelig for å se på uttalt bruk av alkohol og fyllerør som annet en et valg når det gjøres av en godt voksen person med innsikt i hva alkoholisme kan medføre av belastninger på ens nærmeste....

[Lillemus]

Hva om du legger på røret når hun ringer og er full? Jeg tror kanskje du må sette noen grenser for din mor i forholdet til deg, ikke la henne ringe deg i fylla. Sutrer hun over det, og det vil hun sikkert gjøre, så gi henne klar beskjed om at du gjerne snakker med henne, men da når hun er edru.

Jeg skjønner at du synes dette er kjempevanskelig, men i det lange løp vil du være bedre tjent med å sette grenser for henne. Tror jeg i alle fall.

Lykke til! *Klem*

[Gjest ikke lett alltid...]

Når jeg leste innlegget ditt, så tenkte jeg lenge at den opplagte løsningen måtte være å holde avstand til din mor. Og det mener jeg forsåvidt også etter å ha lest hele innlegget, men tenker at dette må være ekstra sårt for deg fordi det virker som din mor faktisk tidligere har vært en viktig og god støttespiller i ditt liv...

Når det gjelder forfordelingen av din bror økonomisk, så er det sannsynligvis en kamel du bare må svelge såsant hun ikke sitter i uskiftet bo etter din far. Det er forøvrig merkelig at såpass mange foreldre mener at deres voksne barn ikke bør påvirkes følelsesmessig i slike situasjoner... Enhver reaksjon ser ut til å bli tolket som et tegn på den ultimate grådighet.

Jeg håper du kan klare å fokusere på ditt eget liv og alt du har mestret, og la din mor ta ansvar for sine egne valg/handlinger - da jeg har vanskelig for å se på uttalt bruk av alkohol og fyllerør som annet en et valg når det gjøres av en godt voksen person med innsikt i hva alkoholisme kan medføre av belastninger på ens nærmeste....

Takk for fint svar.

Det er det jeg har gjort, jeg har tatt avstand til henne. Jeg orker ikke dette fyllevrøvlet til stadigheter.

Og, du har virkelig forstått kjernen i det jeg sliter med, det at hun har betydd så inderlig mye for meg før. Det er derfor jeg synes det er vanskelig å kutte henne ut.

Eller, det er derfor jeg tenker så mye på henne.

Men helt enig med deg, hun som har opplevd hvor nedbrytende det er å leve med en alkoholiker burde jo aldri finne på å ta et dypdykk i flasken selv. Det er så utrolig skuffende.

Jeg har avfunnet meg med forfordelingen, i den grad at jeg ikke ser på henne lenger som klartenkt. Men, det er jo også min bror klar over, som tar i mot med et bredt smil..

Og han vil ikke ha mer med meg å gjøre, fordi jeg har kuttet kontakten med med min mor.

[Gjest ikke lett alltid...]

Hva om du legger på røret når hun ringer og er full? Jeg tror kanskje du må sette noen grenser for din mor i forholdet til deg, ikke la henne ringe deg i fylla. Sutrer hun over det, og det vil hun sikkert gjøre, så gi henne klar beskjed om at du gjerne snakker med henne, men da når hun er edru.

Jeg skjønner at du synes dette er kjempevanskelig, men i det lange løp vil du være bedre tjent med å sette grenser for henne. Tror jeg i alle fall.

Lykke til! *Klem*

Du har helt rett, jeg har vært nødt til å markere meg. Jeg legger konsekvent på røret når hun har drukket, noe som har resultert i null kontakt.

Voksne folk altså....

Takk for klemmen:)))

[frosken]

Takk for fint svar.

Det er det jeg har gjort, jeg har tatt avstand til henne. Jeg orker ikke dette fyllevrøvlet til stadigheter.

Og, du har virkelig forstått kjernen i det jeg sliter med, det at hun har betydd så inderlig mye for meg før. Det er derfor jeg synes det er vanskelig å kutte henne ut.

Eller, det er derfor jeg tenker så mye på henne.

Men helt enig med deg, hun som har opplevd hvor nedbrytende det er å leve med en alkoholiker burde jo aldri finne på å ta et dypdykk i flasken selv. Det er så utrolig skuffende.

Jeg har avfunnet meg med forfordelingen, i den grad at jeg ikke ser på henne lenger som klartenkt. Men, det er jo også min bror klar over, som tar i mot med et bredt smil..

Og han vil ikke ha mer med meg å gjøre, fordi jeg har kuttet kontakten med med min mor.

Kjenner jeg blir litt kvalm på dine vegne... La mors gode gutt da også ta samtalene når hun vil ha noen å øse sin fortvilelse ut over.

Jeg har kjempevanskelig for å akseptere fyllerør fra noen jeg bryr meg om, og har enda vanskeligere for å akseptere slike livsvalg som din mor nå har tatt.

Prøv å beskytte deg - fyll hodet ditt med de gode tingene livet ditt også er fylt av. La henne gå i avgrunnen uten å ta deg med seg...

Hilsen fra meg som også har vokst opp med alkoholisme i perioder...