Forelskelse vs. angst

[Gjest anxoiety]

På mange måter har forelskelse og angst mange likhetstrekk.

Man svetter i hendene, hjertet banker fortere, og man blir urolig.

Hvordan vet man forskjellen på dette?

Idag fikk jeg en skikkelig angstfølelse for å treffe slekt (pleier igrunn å få det. Kvier meg for familiebesøk). Men en kamerat jeg ble med hjem for tid tilbake bor på det stedet som slektningene mine bor. Lurer på om jeg var redd for å møte på ham eller om grunnen var at jeg fikk angst for å møte slekta? Jeg vet egentlig ikke.

[fineline]

Det er en stor forskjell. Angst er ubehagelig, men forelskelse er herlig følelse.

[soleil]

Leste en artikkel i Illustrert vitenskap om at ved forelskelse ser man mye av de samme kjemiske reaksjoner i hjernen som ved psykose.

Ved psykose har man som regel et høyt angstnivå så kanskje er det noe i teorien din?

Det er vel noe med at beredskapen i kroppen er på topp for å møte det som vekker sterke følelser og innebærer fare og spenning. På godt og vondt.

[Gjest anxoiety]

Leste en artikkel i Illustrert vitenskap om at ved forelskelse ser man mye av de samme kjemiske reaksjoner i hjernen som ved psykose.

Ved psykose har man som regel et høyt angstnivå så kanskje er det noe i teorien din?

Det er vel noe med at beredskapen i kroppen er på topp for å møte det som vekker sterke følelser og innebærer fare og spenning. På godt og vondt.

Rart at kroppen min forbereder seg på å møte noe som møter sterke følelser når det kommer til slekt..Men det er vel sånn angsten er.

Angst er noe dritt.

Jeg føler meg dessuten som en alien sammen med slekta.

Idag satt jeg og tenkte at jeg bare ville forsvinne derfra. Hvorfor føler jeg det slik??

Sånn har det vært, i alle de åra jeg har vært på familieselskap. Det må jo være en grunn til det?

[Gjest anxoiety]

Det er en stor forskjell. Angst er ubehagelig, men forelskelse er herlig følelse.

Forelskelse kan være en jævlig følelse det også..Hvis den ikke gjengjeldes. Og hvis man ikke klarer å formidle følelsene sine på en riktig måte. Hvis man ikke tør å la noen slippe inn på seg, og bare rømmer.

[soleil]

Rart at kroppen min forbereder seg på å møte noe som møter sterke følelser når det kommer til slekt..Men det er vel sånn angsten er.

Angst er noe dritt.

Jeg føler meg dessuten som en alien sammen med slekta.

Idag satt jeg og tenkte at jeg bare ville forsvinne derfra. Hvorfor føler jeg det slik??

Sånn har det vært, i alle de åra jeg har vært på familieselskap. Det må jo være en grunn til det?

Vel.. jeg har ikke angst, men kan egentlig spare meg for slike familieselskaper. Sitte og tørrprate med slektninger, spise kaker og prate med eldre folk som ikke har stilt inn høreapparatet, unger som løper rundt og bråker.. nei.. uff...

Blir også litt småstressa når jeg skal treffe nye folk eller når det forventes noe av meg, feks når jeg skal si noe på et møte. Litt svett i henda og litt raskere puls enn vanlig, men ikke angst..

Har man angst så reagerer vel kroppen som om det er en stor fare og stiller kroppen i full alarmberedskap uten at det er behov for det. Tror på at det er ubehagelig, ja.

Hva som gjør at du reagerer som du gjør når du skal treffe slekta? Dårlige erfaringer? Store forventninger? Liker ikke store forsamlinger? Kan jo være så mangt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne sammenligningen har jeg faktisk aldri hørt om eller tenkt på før.

Jeg er totalt enig med de som sier at dette ikke kan ha noe med hverandre å gjøre. Angst er ubehagelig og vondt. Forelskelse er vidunderlig.

[fineline]

Forelskelse kan være en jævlig følelse det også..Hvis den ikke gjengjeldes. Og hvis man ikke klarer å formidle følelsene sine på en riktig måte. Hvis man ikke tør å la noen slippe inn på seg, og bare rømmer.

Forelskelse er aldri jævlig følelse, men det er angsten. Når en er forelsket så er livet herlig og du gjør alt til å vekke den andres interesse. Det er angsten som gjør at du ikke tør slippe noe innpå deg, ikke forelskelsen.

[Gjest anxoiety]

Forelskelse er aldri jævlig følelse, men det er angsten. Når en er forelsket så er livet herlig og du gjør alt til å vekke den andres interesse. Det er angsten som gjør at du ikke tør slippe noe innpå deg, ikke forelskelsen.

Da har jeg igrunn aldri vært forelsket..

Men tror nok angsten ødelegger for meg akkurat der..