Engstelig barn

[cala]

Jeg har en datter på 12 år som blir mer og mer engstelig. Jeg synes at utviklingen går i feil retning, og er redd for at hun uten hjelp vil utvikle seg til å bli en generelt engstelig person. Det er ikke bare jeg som reagerer på hennes engstelse, også folk rundt oss har rådet oss til å gjøre noe med det.

Min mormor levde hele livet med å være ekstremt redd for alt mulig. Min mor lider av angst, og selv er jeg også ganske engstelig og redd for mye. Jeg ønsker ikke at min datter skal få slite med dette hele livet.

Eksempler på ting hun er redd for:

Hun vil ikke bade i sjøen. Hun er redd for alt som er under vannet. Går litt uti, men begynner å puste veldig og begynner å gråte, og vil inn. Hun har vært konkurransesvømmer, er svært svømmedyktig, og absolutt ikke redd for vann i seg selv.

Vil ikke ut i kano på fjellet fordi vannet er klart, og man kan se bunnen.

Redd for å gå inn på toalettet på hytta alene. Det er et rom inne i hytta rett ved stuen.

Redd for å sovne sist. Ønsker å legge seg tidlig, slik at hun er sikker på å sovne før alle andre. Redd for å sove over borte pga dette problemet. Blir liggende våken og gråte fordi hun er redd for å sovne sist.

Redd for tordenvær. Tar seg alvorlig sammen, men vil helst ligge i sengen og gråter ofte, skjelver og puster fort.

Kaster opp fra morgenen og under hele reisen når vi skal ut og fly. Tar seg sammen, men tviholder seg fast når det rister litt eller flyet svinger.

Nekter å se litt skumle filmer, eller filmer hvor det ikke går godt. Vil ikke se nyheter på tv.

Hun er ikke redd for å snakke eller synge for forsamlinger, og har mange gode venner. Et skolebytte har heller ikke vært noe problem for henne. Heldigvis ser det ut til at engstelsen ikke knytter seg til noe sosialt.

Jeg vet at dette er normale ting å være redd for, men ser at det begrenser hennes livskvalitet å være redd for så mye. Faktisk så redd at hun ikke kan gjennomføre ting hun egentlig vil. Hun blir ofte skuffet over seg selv fordi hun ikke tør. Hvordan kan jeg hjelpe henne til å tørre mer?

[cathlin]

Så bra at du tenker på dette:-) og tar tak i det tidlig.

Det er noe som heter kognitiv adferdsterapi som går ut på å trene på situasjoner som gir angst. Det er virkningsfult. Jeg tror du kontakter BUP, barne og ungdomspsykiatrisk for behandling og veileding.

http://www.helsenytt.no/artikler/angst_barn.html

[Carwing]

Så bra at du tenker på dette:-) og tar tak i det tidlig.

Det er noe som heter kognitiv adferdsterapi som går ut på å trene på situasjoner som gir angst. Det er virkningsfult. Jeg tror du kontakter BUP, barne og ungdomspsykiatrisk for behandling og veileding.

http://www.helsenytt.no/artikler/angst_barn.html

Du kontakter fastlegen som henviser til BUP.

[Gjest mbo]

Hei.

Så fint at du tar fatt i dette.

Kjenner meg så igjen i det du skriver om jenta di.

Viktig å få tidlig hjelp så hun kan unngå å slite med dette som voksen.

Jeg fikk ikke hjelp før jeg var godt voksen og har slitt med angst i mange år så hjelp med en gang er stikkordet.

Lykke til videre.

Klem.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Spørsmålet er meget godt og viktig.

Den utvikling du beskriver vil gi betydelig nedsatt livskvalitet for jenta di, og gjøre at hun går glipp av det meste som gjør livet verdt å leve.

Dessverre utgjør den genetiske arven en betydelig komponent i angstlidelser/nevrotisisme. Når de fleste barn også vokser opp med de boiologiske foreldre, vil den sosiale og den biologiske arven forsterke hverandre. En lærer engstelige tankemønstre og adferd av sine foreldre.

Jeg har tro på et systematisk og langvarig opplegg i herding og det å bli tøffere. Sammen med fornuftige voksenpersoner (og sunne barn) blir en med leken og livsoppdagelsen som utgangspunkt brakt med inn i aktiviteter som gradvis blir tøffere. Med det opplever en mestring som er det helt sentrale her. En opplever også at ens negative antgelser ikke slår til.

Dette krever planmessighet, regelmessighet og utholdenhet. Men det vil føre til fremgang.

I tillegg må en søke å unngå alt som motvirker den sunne utvikling. Praten og adferden i hjem og familie må ikke preges av sykdomsprat, farediskusjoner, negativitet og pessimisme.

I tillegg bør hun selvsagt få hjelp av BUP.

[cala]

Spørsmålet er meget godt og viktig.

Den utvikling du beskriver vil gi betydelig nedsatt livskvalitet for jenta di, og gjøre at hun går glipp av det meste som gjør livet verdt å leve.

Dessverre utgjør den genetiske arven en betydelig komponent i angstlidelser/nevrotisisme. Når de fleste barn også vokser opp med de boiologiske foreldre, vil den sosiale og den biologiske arven forsterke hverandre. En lærer engstelige tankemønstre og adferd av sine foreldre.

Jeg har tro på et systematisk og langvarig opplegg i herding og det å bli tøffere. Sammen med fornuftige voksenpersoner (og sunne barn) blir en med leken og livsoppdagelsen som utgangspunkt brakt med inn i aktiviteter som gradvis blir tøffere. Med det opplever en mestring som er det helt sentrale her. En opplever også at ens negative antgelser ikke slår til.

Dette krever planmessighet, regelmessighet og utholdenhet. Men det vil føre til fremgang.

I tillegg må en søke å unngå alt som motvirker den sunne utvikling. Praten og adferden i hjem og familie må ikke preges av sykdomsprat, farediskusjoner, negativitet og pessimisme.

I tillegg bør hun selvsagt få hjelp av BUP.

Takk for svar!

Jeg tar kontakt med BUP for å få hjelp. Godt å bli tatt på alvor, man tror ofte at man blåser opp problemer.