Til alle sammen-Hva er den "riktige" måten å sørge på?

[firebird1365380441]

Mormor døde på søndag,90 år og etter 3 slag som hadde svekket henne mye.Dagen etter fikk jeg beskjed om at en venninne av meg hadde tatt sitt eget liv.

Den kvelden skjedde det dessuten noe rart.Jeg hadde fått Stilnoct og Oxynorm.Har et smertesyndrom som gjør at jeg både har smerteplaster og får oxynorm.Jeg besvimte nesten ute i selve stua i avdelingen og ble støttet inn på rommet av to av personalet.Like etter at de tydeligvis trodde at jeg hadde sovnet,hadde jeg stått opp, tatt på meg klærne.Hadde begynt å lete etter nøklene mine og sa at jeg ville hjem og til mormor.Jeg husker ikke dette,fikk vite det dagen etter av legen min på avd.Jeg hadde snakket usammenhengende.Gråt og virket veldig forvirret.Kan man bli sånn av å oppleve at noen dør?( selv om jeg visste at mormor kom til å dø)Eller var det en kombinasjon av medikamentene jeg hadde fått?Må legge til at jeg har fått samme kombinasjon av medikamenter før uten å bli forvirret eller oppføre meg urasjonelt.

Jeg har grått mye.Da jeg fikk beskjed om at mormor var død,knakk jeg fullstendig sammen.Gråt og skrek i flere timer.Jeg var innlagt da og sånn sett hadde jeg god hjelp i de som var rundt meg.Etter mange timers gråting var jeg så sliten at jeg fikk 5 mg valium for å klare å slappe av.

Dagen etter,da jeg fikk beskjed om at en venninne hadde tatt sitt eget liv,ble jeg helt stum.Snakket ikke,gråt ikke.Sa omtrent ikke et ord.Det var som om jeg ikke kunne tro at det var sant.Egentlig kan man kanskje si at jeg ikke reagerte.Det var i hvertfall det jeg fikk høre,av en som jobbet på avdelingen.H*n sa at det ikke var normalt,at det var en "merkelig måte å vise følelser på".Jeg reagerte ikke på det heller,ikke der og da.Men da jeg skrev meg selv ut ble jeg rasende.Fikk trang til å kyle ting i veggen,skade meg selv.H*n som "anklaget" meg(det var sånn jeg følte det) for ikke å sørge på "riktig måte",for å reagere merkelig, hadde jeg lyst til å drepe,til å skade.Og jeg hadde lyst til å skade meg selv også.Da klarte jeg omsider å gråte.Ikke like ille som da jeg fikk telefon om at mormor var død,men mer en oppgitt gråt.Både over at venninna mi var død og over at jeg hadde skyldfølelse for å ha reagert på en "merkelig" måte.

Finnes det noen riktig måte å sørge på?Jeg trodde da virkelig at sorg kan vises på veldig mange ulike måter.Innerst inne vet jeg vel det også,men likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på det.Det såret meg dypt og jeg føler fremdeles at jeg reagerte unormalt.

Mormor skal begraves i morgen,men jeg blir ikke med.Det var tydeligvis også en "gal" ting i følge h*n på avdelingen.Jeg har gode grunner til ikke å dra.Det er ikke det at jeg ikke VIL,men at jeg faktisk ikke KAN.

Jeg er forferdelig lei meg og opprørt.Kanskje jeg er egoistisk og egosentrisk som ikke kan la være å tenke det h*n sa .Jeg gråter hele tiden.Både over mormor,venninna mi og for meg sjøl.Men jeg greier ikke å slutte.Føler meg som en dust.Vet ikke hva jeg skal si lenger.Alt blir liksom så dumt.Jeg svarte ikke engang igjen da h*n sa de tingene til meg.Burde jeg snakke med h*n om dette senere?Forklare at jeg fikk et slags sjokk?Det sitter dypt inni meg ennå.Og det gjør så vondt.

Takker alle for svar.

Med vennlig hilsen

[Gjest Mirandolina]

Det finnes ingen riktig måte å sørge på,alle har sin måte å sørge på...

Det som er rett for hver enkelt er "å få lov" å gjøre det på sin måte.....alle reagerer ulikt når noen går bort,og det er riktig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes ingen facit for sørging. Enhver må gjøre det på sin måte.

Dessverre finnes det fortsatt mange uvitende, også i psykiatrien. Prøv å ikke la en enkeltpersons dumhet ødelegge for deg.

Kondolerer med din mormor.

[frosken]

Jeg blir alltid irritert på folk som har oppskrift til den riktige måten å sørge på. Ikke la det irritere av en "allvitende" persons lite konstruktive kommentarer.

Håper du har det rimelig ok forøvrig:-)

[maire]

Du har truffet på en ignorant person. Alle må få sørge på sin måte. Selv mistet jeg alle mine nærmeste i løpet av noen korte sommeruker for mange år siden, men har ikke klart å sørge over dem før nå. Jeg er aldri ved gravene deres, og får mange reaksjoner på det. Men, sånn er det bare. Jeg trenger mitt eget tempo og at ting skjer slik det er best for meg. Jeg lever tross alt videre.

Kondolerer med både bestemoren og venninnen din..

[Gjest missa n.]

teit av folk å si en sørger på feil måte. var tilogmed et tilfelle der en jente ble kritisert for at hun satt på MSN kort etter at faren døde... av noen som aldri har mistet noen nær seff.