Går det ann å gi opp?

[Gjest Dame på 27 år]

Hva vil det egentlig si å være sterk?

At du ikke viser følelser når det skjer noe vanskelig?

Alle sier jeg er så sterk. At jeg er en overlever - et løvetannbarn. Men har en egentlig noe valg? En kan velge å dø, eller stå på videre samme hva som skjer. Så enkelt er det. Til syvende og sist har en bare seg selv. En kommer ingen vei med å være bitter eller synest synd på seg selv. Det er brutalt, men slik er verden. Jeg er 27 år nå og har fått i pose og sekk. Gå det ann å si nå er det nok. Nå klarer jeg ikke mer?

[Gjest Mirandolina]

Det går an og det er lov,men da må du ha et støtteapparat rundt deg...

Er sterk jeg også,sier ikke til de jeg "hjelper",hvordan jeg har det,ikke spørr de heller...for jeg er sterk..men ikke når jeg er alene.

Håper det ordner seg for deg

[thinkerbell]

Du kan si stopp, du kan si at nå orker du ikke mer. Du kan si det til din primærlege, din behandler, da kan de bære deg et stykke -til du har fått hvilt deg.

At man er sterk.. rimelig misforstått dette med at man skal mestre "alt". Å være sterk er bl.a å våge vise sin sårbarhet, våge si at nå trenger _jeg_ hjelp OG klare å ta imot den. Da er du sterk da..

[Gjest Dame på 27 år]

Du kan si stopp, du kan si at nå orker du ikke mer. Du kan si det til din primærlege, din behandler, da kan de bære deg et stykke -til du har fått hvilt deg.

At man er sterk.. rimelig misforstått dette med at man skal mestre "alt". Å være sterk er bl.a å våge vise sin sårbarhet, våge si at nå trenger _jeg_ hjelp OG klare å ta imot den. Da er du sterk da..

Tror folk oppfatter meg som sterk fordi jeg ikke klager og står på selv om verden rundt meg er svært kaotisk. Men jeg synest det er vanskeligere å gjøre seg sårbar, for blir en da sviktet er det et enda hardere slag å få i trynet. Så er jeg redd for at om jeg lar sorgene og fortvilelsen velte over meg så vil jeg miste kontrollen. Har vært noen akutte episoder der alt som sto i hodet mitt var å ta livet av meg fordi jeg ikke orket mer. Heldigvis ble jeg hindret da det skjedde. Takk for svar.

[Gjest Rosalind]

Det går an og det er lov,men da må du ha et støtteapparat rundt deg...

Er sterk jeg også,sier ikke til de jeg "hjelper",hvordan jeg har det,ikke spørr de heller...for jeg er sterk..men ikke når jeg er alene.

Håper det ordner seg for deg

Ja går det ann. Det var ett godt spørsmål.

Jeg føler selv at jeg ga opp på ett tidspunkt. Da hadde jeg fått nok og ville ikke leve slik jeg gjorde.

Jeg hadde det så slitsomt.

-Det som tok knekken på meg var nok mangel på respekt fra viktige nærpersoner.

-Og min mangelde evne til å si ifra og si hva JEG hadde bruk for i forhold til mennesker som overhode ikke forsto mine tilbakemeldinger.

Da jeg til slutt slo i bordet hadde jeg fått så fullstendig nok at jeg ikke orket å forholde meg til disse lenger og har ikke gjort det siden.

NOK er NOK.

Jeg holdt på å gi opp livet, men kom til behndling omsider. Det tok også tid for legen forsto heller ikke mine signaler.

[Gjest Hei33]

Godt skrevet! Føler det sånn mange ganger selv. En har liksom to valg: 1: Gi opp (Ta livet sitt), eller 2: Kjempe videre for det en tross alt har kjært (Barna mine).