For knyttet til hjelpere?

[Gjest yes i know]

Jeg tror jeg er for oppslukt av behandleren min. Har gjort mye spennende i ferien, å det er mest for å ha noe interessant å fortelle når jeg kommer tilbake. Er jeg på farlig grunn her?

Jeg har savnet lærere og andre som har betydd mye for meg så mye at det har gjort vondt i årevis. Å det er ikke kjekt å bli så knyttet til mennesker som ikke vil være der for alltid.

Behandleren min sa en gang at han kunne love at han skulle være der for meg så lenge jeg ønsket det, og jeg tenkte "aner han hva han lover nå?". Det er trygt å vite at jeg ikke blir kastet ut med det første, men tenk om jeg blir så glad i han at jeg ikke kommer meg på egne bein fordi jeg ikke vil bryte kontakten.

Ellers gjør jeg knallsuksess i karrieren min, men det er bare for å imponere andre...

Noen som har opplevd dette?

[bugge -jenta]

Slik jeg ser det har du absolutt noe å snakke med psykiateren din om, nemlig at du føler at du har gjort mye i ferien for nettopp å kunne snakke med ham om det. Det er et godt utgangspunkt for å komme videre med ting du tydeligvis jobber med. Man binder seg, noe som er skummelt men nødvendig for noen av oss. Men jeg tror at når tiden er inne, trapper man ned på dette forholdet, slik at det blir mulig å leve videre på egne ben.

Snakk om det. Å tørre å knytte seg er veldig viktig for mange av oss. Så får man ta atskillelsen og den prosessen når den tid kommer.

Vh

[Gjest Mirandolina]

Vet ikke helt...men kjenner til det med avhengighet til behandler,var sååå glad i en psykolog en gang..som måtte flytte,det var forferdelig..

Ble oppriktig glad i psykologen,tror ikke det er så bra,siden det ikke er gjensidig.

Tenker på den psykologen fortsatt,for der var det forståelse å få,og meg er det ikke lett å forstå..ble faktisk bedre og fikk god hjelp.

Men "pass på følelsene dine"

De bryr seg jo ofte ikke--

[Gjest yes i know]

Slik jeg ser det har du absolutt noe å snakke med psykiateren din om, nemlig at du føler at du har gjort mye i ferien for nettopp å kunne snakke med ham om det. Det er et godt utgangspunkt for å komme videre med ting du tydeligvis jobber med. Man binder seg, noe som er skummelt men nødvendig for noen av oss. Men jeg tror at når tiden er inne, trapper man ned på dette forholdet, slik at det blir mulig å leve videre på egne ben.

Snakk om det. Å tørre å knytte seg er veldig viktig for mange av oss. Så får man ta atskillelsen og den prosessen når den tid kommer.

Vh

Har bare gått til behandleren i et år da.... og føler at jeg såvidt har startet. Er trygt å vite at han vil være der for meg, men skummelt å tenke på at dette ikke er noe som vil vare for evig. Er nesten slik jeg føler for å runde av denne relasjonen i frykt for at jeg skal bli for knyttet og at det skal bli for vondt å silles. Første gang jeg føler slikt for en behandler egentlig. De andre følte jeg hat for etter en tid. Orket ikke tryne på dem til slutt, men de maste på meg ta jeg måtte komme til poliklinikken o.s.v

[Gjest skal]

Ja, har vært litt sånn "frøken, frøken - vet du hva" inni mellom. Men har snakket litt om det og h*n synes bare det er positivt. At jeg våger å la h*n få være der på den måten og. Ble litt overrasket da!

Ble ikke så farlig da, og dermed ikke så sterkt. Anbefaler deg å snakke med h*n om det, det var iallfall godt for meg!

Lykke til!

[Gjest yes i know]

Vet ikke helt...men kjenner til det med avhengighet til behandler,var sååå glad i en psykolog en gang..som måtte flytte,det var forferdelig..

Ble oppriktig glad i psykologen,tror ikke det er så bra,siden det ikke er gjensidig.

Tenker på den psykologen fortsatt,for der var det forståelse å få,og meg er det ikke lett å forstå..ble faktisk bedre og fikk god hjelp.

Men "pass på følelsene dine"

De bryr seg jo ofte ikke--

Psymkologen min har sagt at han føler at han har fått et veldig nært forhold til meg og at jeg er veldig til stede i timene, uten at jeg helt forstår hva han mener med det. Jeg er veldig fokusert på om psykologen min virkelig bryr seg eller om han bare later som. Men han gir meg ofte en klem når jeg kommer eller går, og har tilbudt meg å ringe han når det er noe som står på samme når det er. Det tar jeg som et tegn på at han virkelig bryr seg.

[bugge -jenta]

Har bare gått til behandleren i et år da.... og føler at jeg såvidt har startet. Er trygt å vite at han vil være der for meg, men skummelt å tenke på at dette ikke er noe som vil vare for evig. Er nesten slik jeg føler for å runde av denne relasjonen i frykt for at jeg skal bli for knyttet og at det skal bli for vondt å silles. Første gang jeg føler slikt for en behandler egentlig. De andre følte jeg hat for etter en tid. Orket ikke tryne på dem til slutt, men de maste på meg ta jeg måtte komme til poliklinikken o.s.v

Ja, jeg kjenner følelsen. Men det er netttiopp da det er så viktig å bli i forholdet, for dette er områder som absolutt relateres til andre områder i livet ditt også. Så vi trener oss med de profesjonelle. Jeg gikk to år hos min første psykiater, og ble svært knyttet til ham. Jeg var så uendelig sårbar når jeg startet, han så meg, og jeg åpnet gradvis opp og ble mer og mer trygg. Så slipper han bomben at han skal flytte, og det var helt grusomt. Men han jobbet med meg rundt dette, og selv om verden falt litt sammen en stund, fikk jeg se at det gikk videre. Nå har jeg gått i snart fem år hos min nåværende terapeut. Og det var lettere å knytte seg til ham, og jeg våger å være mer ærlig. Snakker om vår relasjon. Vær dønn ærlig med terapeuten din. Det kommer du så langt med. Og en terapeut investerer mye tilbake når han opplever at du prøver å ta opp disse litt pinlige relasjonstingene. Det er skummelt å skulle bli alene, men min psykiater har sagt det samme; Jeg kan gå der til jeg er klar til å gå. Når tiden kommer, kommer han med sin erfaring begynne å forberede meg på det. Det er en prosess vi skal gjøre sammen, og som min første psykiater sa: Jeg flytter ikke til månen.

Nå har du endelig funnet en god terapeut for deg. Bli. Det er når du har lyst til å flykte du vet at noe skjer med deg i terapien, og du må bli for å se hva som skjer.

Vh

[Gjest Mirandolina]

Psymkologen min har sagt at han føler at han har fått et veldig nært forhold til meg og at jeg er veldig til stede i timene, uten at jeg helt forstår hva han mener med det. Jeg er veldig fokusert på om psykologen min virkelig bryr seg eller om han bare later som. Men han gir meg ofte en klem når jeg kommer eller går, og har tilbudt meg å ringe han når det er noe som står på samme når det er. Det tar jeg som et tegn på at han virkelig bryr seg.

Det er nok et tegn på at han bryr seg...

Psykologen jeg hadde gav meg også klemmer,og sa jeg kunne ringe,sa h*n brydde seg også,ville at jeg skulle ha det godt..osv..men tror det var "skuespill" nå...

H*n visste sikkert ikke hvor mye det betydde for meg,psykologene blir opplært til å være "kalde",det blir ikke pasientene.

[Gjest yes i know]

Vet ikke helt...men kjenner til det med avhengighet til behandler,var sååå glad i en psykolog en gang..som måtte flytte,det var forferdelig..

Ble oppriktig glad i psykologen,tror ikke det er så bra,siden det ikke er gjensidig.

Tenker på den psykologen fortsatt,for der var det forståelse å få,og meg er det ikke lett å forstå..ble faktisk bedre og fikk god hjelp.

Men "pass på følelsene dine"

De bryr seg jo ofte ikke--

Uff hørets trist ut. Hadde jeg fått en slik beskjed tror jeg at timen hadde endt med at jeg hadde begynt å hylskrike, og så hadde jeg nektet å komme tilbake som straff. (Akkurat som det hadde hjulpet meg).

Utrolig komplisert slike relasjoner. Jeg vet at han får betalt for å prate med meg, at jeg bare er en av mange klienter og at dette ikke er noe som vil vare for evig og alltid. Samtidig gir jeg så mye av meg selv og har valgt å stole på han selv om det har vært kjempeskummelt. Jeg har aldri møtt noen som har vær så forståelsesfull før, og da har jeg gått til flere behandlere. Han er heller ikke typen som sier "stakkars deg" og står på systemet sin siden. Merker tydlig at han står på min side. Han er ikke redd for å si seg uenig med legen min som er psykiater. Han hjalp meg ut da jeg en gang ble tvangsinnlagt på psykiatrsik, og så at det ikke var noen god løsning for meg å bli sperret inne. Det at han er så engasjert har gjort at jeg har begynt å dyrke han som en gud.

[Gjest Mirandolina]

Uff hørets trist ut. Hadde jeg fått en slik beskjed tror jeg at timen hadde endt med at jeg hadde begynt å hylskrike, og så hadde jeg nektet å komme tilbake som straff. (Akkurat som det hadde hjulpet meg).

Utrolig komplisert slike relasjoner. Jeg vet at han får betalt for å prate med meg, at jeg bare er en av mange klienter og at dette ikke er noe som vil vare for evig og alltid. Samtidig gir jeg så mye av meg selv og har valgt å stole på han selv om det har vært kjempeskummelt. Jeg har aldri møtt noen som har vær så forståelsesfull før, og da har jeg gått til flere behandlere. Han er heller ikke typen som sier "stakkars deg" og står på systemet sin siden. Merker tydlig at han står på min side. Han er ikke redd for å si seg uenig med legen min som er psykiater. Han hjalp meg ut da jeg en gang ble tvangsinnlagt på psykiatrsik, og så at det ikke var noen god løsning for meg å bli sperret inne. Det at han er så engasjert har gjort at jeg har begynt å dyrke han som en gud.

Ble "knust" av at den psykologen flyttet også jeg,følte psykologen var den eneste som forstod meg..gråt og gråt..men jevne mellomrom,i ett år..

Etter det fant jeg ut at jeg aldri skal "knytte meg" til en psykolog mer..bli glad i..

Så jeg ble glad i og venn med en annen..omsorgsarbeider,"Du blir aldri kvitt meg" pleide h*n å si...det er sikkert det beste som har hendt i livet mitt,denne personen...

Tror fortsatt h*n er med meg,noen ganger når ting er som værst,men på en annen måte,for himmelen hentet h*n hjem..det er jo der englene bor.

[Gjest Liza i London]

Det er nok et tegn på at han bryr seg...

Psykologen jeg hadde gav meg også klemmer,og sa jeg kunne ringe,sa h*n brydde seg også,ville at jeg skulle ha det godt..osv..men tror det var "skuespill" nå...

H*n visste sikkert ikke hvor mye det betydde for meg,psykologene blir opplært til å være "kalde",det blir ikke pasientene.

Hverken psykiatere eller psykologer blir opplaert til aa vaere kalde.

Opplaeringen gaar paa noe helt annet.

Og alle er mennesker...med ulik personlighet.

Derfor baade tolkes og praktiseringen ulikt

Naerhet og omsorg er som regel ekte, det er jeg faktisk overbevist om. Behandlerne - de gode - de bryr seg virkelig.

men, en behandler har som regel et annet,og mye bedre liv utenfor terapirommene,enn pasientene.

Derved blir viktigheten i relasjonen en annen.

Annerledes,men ikke mindre viktig for det.

En god behandler vet at det er en tid for alt, en tid for aa hoeste - en tid for aa saa...en tid for naerhet, en tid for aa vokse fra hverandre.

All terapiforskning viser at det viktigste for en vellykket behandling er relasjonen mellom pasient og terapeut.

Denne relasjonen bygger bl.a. paa tilknytning for de pasientene som trenger det.

men ting kan skje i en terapeuts liv ogsaa...en personlig tragedie, endringer som ikke er planlagt og som kan loese baandene paa en konstruktiv maate.

Bruddet kan bli plutselig.

Ikke fordi terapeuten oensket det eller er "kald"...men fordi livet spiller sin egen melodi.

Hvis du foeler deg sviketet eller forlatt av en terapeut som lovet "aa bli der"....hvis du hadde en god relasjon,ta kontakt igjen.Still spoersmaal.

det er ikke farlig aa bli "for knyttet" til en god terapeut.

Som andre har skrevet, det er naturlig. Snakk om det...eller la vaere...terapeuten vet at det skjer.

[Gjest skal]

Hverken psykiatere eller psykologer blir opplaert til aa vaere kalde.

Opplaeringen gaar paa noe helt annet.

Og alle er mennesker...med ulik personlighet.

Derfor baade tolkes og praktiseringen ulikt

Naerhet og omsorg er som regel ekte, det er jeg faktisk overbevist om. Behandlerne - de gode - de bryr seg virkelig.

men, en behandler har som regel et annet,og mye bedre liv utenfor terapirommene,enn pasientene.

Derved blir viktigheten i relasjonen en annen.

Annerledes,men ikke mindre viktig for det.

En god behandler vet at det er en tid for alt, en tid for aa hoeste - en tid for aa saa...en tid for naerhet, en tid for aa vokse fra hverandre.

All terapiforskning viser at det viktigste for en vellykket behandling er relasjonen mellom pasient og terapeut.

Denne relasjonen bygger bl.a. paa tilknytning for de pasientene som trenger det.

men ting kan skje i en terapeuts liv ogsaa...en personlig tragedie, endringer som ikke er planlagt og som kan loese baandene paa en konstruktiv maate.

Bruddet kan bli plutselig.

Ikke fordi terapeuten oensket det eller er "kald"...men fordi livet spiller sin egen melodi.

Hvis du foeler deg sviketet eller forlatt av en terapeut som lovet "aa bli der"....hvis du hadde en god relasjon,ta kontakt igjen.Still spoersmaal.

det er ikke farlig aa bli "for knyttet" til en god terapeut.

Som andre har skrevet, det er naturlig. Snakk om det...eller la vaere...terapeuten vet at det skjer.

"Naerhet og omsorg er som regel ekte, det er jeg faktisk overbevist om. Behandlerne - de gode - de bryr seg virkelig. men, en behandler har som regel et annet,og mye bedre liv utenfor terapirommene,enn pasientene. Derved blir viktigheten i relasjonen en annen."

De ordene skal jeg spare! Du aner ikke hvor gode de var å høre!

[Gjest Mirandolina]

Hverken psykiatere eller psykologer blir opplaert til aa vaere kalde.

Opplaeringen gaar paa noe helt annet.

Og alle er mennesker...med ulik personlighet.

Derfor baade tolkes og praktiseringen ulikt

Naerhet og omsorg er som regel ekte, det er jeg faktisk overbevist om. Behandlerne - de gode - de bryr seg virkelig.

men, en behandler har som regel et annet,og mye bedre liv utenfor terapirommene,enn pasientene.

Derved blir viktigheten i relasjonen en annen.

Annerledes,men ikke mindre viktig for det.

En god behandler vet at det er en tid for alt, en tid for aa hoeste - en tid for aa saa...en tid for naerhet, en tid for aa vokse fra hverandre.

All terapiforskning viser at det viktigste for en vellykket behandling er relasjonen mellom pasient og terapeut.

Denne relasjonen bygger bl.a. paa tilknytning for de pasientene som trenger det.

men ting kan skje i en terapeuts liv ogsaa...en personlig tragedie, endringer som ikke er planlagt og som kan loese baandene paa en konstruktiv maate.

Bruddet kan bli plutselig.

Ikke fordi terapeuten oensket det eller er "kald"...men fordi livet spiller sin egen melodi.

Hvis du foeler deg sviketet eller forlatt av en terapeut som lovet "aa bli der"....hvis du hadde en god relasjon,ta kontakt igjen.Still spoersmaal.

det er ikke farlig aa bli "for knyttet" til en god terapeut.

Som andre har skrevet, det er naturlig. Snakk om det...eller la vaere...terapeuten vet at det skjer.

Skrev brev til psykologen,fikk ikke svar...håper bare brevet kom til rett person...

H*n som sa "Du blir aldri kvitt meg"..døde,så h*n har jeg nok kontakt med..på flere plan,enn psykologen som forsvant....

[Gjest Liza i London]

Skrev brev til psykologen,fikk ikke svar...håper bare brevet kom til rett person...

H*n som sa "Du blir aldri kvitt meg"..døde,så h*n har jeg nok kontakt med..på flere plan,enn psykologen som forsvant....

Jeg blir sint - og skuffet paa dine vegne over menglende svar.

Men flytting og adresser kan vare noe herk! (vet av egen erfaring!) Kanskje du skulle sjekke det opp?

Og - at de,vaare doede - er med oss og naer oss paa mange maater,det vet jeg.

[Gjest Mirandolina]

Jeg blir sint - og skuffet paa dine vegne over menglende svar.

Men flytting og adresser kan vare noe herk! (vet av egen erfaring!) Kanskje du skulle sjekke det opp?

Og - at de,vaare doede - er med oss og naer oss paa mange maater,det vet jeg.

Ble skuffet jeg også da jeg ikke fikk svar,h*n løy tenkte jeg,brydde seg ikke,ikke egentlig--

Godt du tror de døde er med oss,det vet jeg også,og er overbevist

Har fått mye hjelp fra den siden!

Det er vel derfor jeg stoler mer på -åndeverden- enn denne dimensjonen...

[Gjest nienna]

Jeg er også veldig knyttet til psykiateren min. Jeg prøver å benekte det, men innerst inne er jeg livredd for at h*n skal forlate meg, selv om h*n har sagt at h*n kommer til å være der så lenge jeg har behov for det og ønsker det.

Jeg ser ikke på dette som en usunn relasjon, tvert i mot. Jeg har store problemer med å knytte meg til folk i frykt for å bli forlatt. Da kan det være greit å "trene" seg på en som er profesjonell. Jeg er også av den oppfattningen at jeg nå kanskje trenger å være knyttet til en person og at dette vil forsvinne den dagen jeg har fått jobbet enda mer med meg selv og kanskje har fått på plass andre personer i livet jeg kan knytte meg til.

Det kan nok være lurt for deg å drøfte tankene omkring avhengigheten du føler for behandleren din slik at dere kan få avklart relasjonen dere imellom.

Hilsen

[bugge -jenta]

Jeg er også veldig knyttet til psykiateren min. Jeg prøver å benekte det, men innerst inne er jeg livredd for at h*n skal forlate meg, selv om h*n har sagt at h*n kommer til å være der så lenge jeg har behov for det og ønsker det.

Jeg ser ikke på dette som en usunn relasjon, tvert i mot. Jeg har store problemer med å knytte meg til folk i frykt for å bli forlatt. Da kan det være greit å "trene" seg på en som er profesjonell. Jeg er også av den oppfattningen at jeg nå kanskje trenger å være knyttet til en person og at dette vil forsvinne den dagen jeg har fått jobbet enda mer med meg selv og kanskje har fått på plass andre personer i livet jeg kan knytte meg til.

Det kan nok være lurt for deg å drøfte tankene omkring avhengigheten du føler for behandleren din slik at dere kan få avklart relasjonen dere imellom.

Hilsen

Jeg er glad for å lese at du har et slikt forhold til terapeuten din, og tenker veldig likt deg. Det er virkelig trygt å trene seg med noen som er profesjonell, og det vil på sikt ganske sikkert ha en virkning i det virkelige livet også.

Lykke til videre med terapien. Håper min kommer tilbake snart.

Vennlig hilsen

[Gjest yes i know]

Jeg er også veldig knyttet til psykiateren min. Jeg prøver å benekte det, men innerst inne er jeg livredd for at h*n skal forlate meg, selv om h*n har sagt at h*n kommer til å være der så lenge jeg har behov for det og ønsker det.

Jeg ser ikke på dette som en usunn relasjon, tvert i mot. Jeg har store problemer med å knytte meg til folk i frykt for å bli forlatt. Da kan det være greit å "trene" seg på en som er profesjonell. Jeg er også av den oppfattningen at jeg nå kanskje trenger å være knyttet til en person og at dette vil forsvinne den dagen jeg har fått jobbet enda mer med meg selv og kanskje har fått på plass andre personer i livet jeg kan knytte meg til.

Det kan nok være lurt for deg å drøfte tankene omkring avhengigheten du føler for behandleren din slik at dere kan få avklart relasjonen dere imellom.

Hilsen

Du har kanskje rett. Det er kanskje en fordel at jeg føler meg så knyttet til behandleren, men jeg er redd jeg skal bli gående for lenge i terapi bare fordi jeg ikke tør å avslutte "forholdet". Skjer vel noe når du bli kjent med et menneske som er der for deg, lytter med stor interesse og som ikke dømmer meg for det jeg skammer med dypt og inderlig over.

[bibben]

Ja, jeg opplever dette. Akkurat dette! Det er komplisert. Jeg gjør også vanvittig mye for at terapeuten min skal bli glad, skal se meg, være stolt av meg osv.

Jeg har gledet meg i hele sommer til å komme tilbake til terapeuten jeg går hos.

Full nedtelling.

Når noe skjærer seg i timen, er alle dagene frem til neste time helt fullstendig fylt av dette vonde. Jeg sover dårlig, spiser dårlig, er helt fortvilet. Det går ut over mine gjøremål.

Ja, jeg vet hvordan dette er, og det er regelrett flaut å innrømme at man er blitt så "glad i" og så avhengig av en slik person, når jeg ellers er et selvstendig menneske som klarer seg rimelig godt.

Godt å lese innlegget ditt. Da vet jeg at det er flere som føler som meg.

[thinkerbell]

Ja, jeg opplever dette. Akkurat dette! Det er komplisert. Jeg gjør også vanvittig mye for at terapeuten min skal bli glad, skal se meg, være stolt av meg osv.

Jeg har gledet meg i hele sommer til å komme tilbake til terapeuten jeg går hos.

Full nedtelling.

Når noe skjærer seg i timen, er alle dagene frem til neste time helt fullstendig fylt av dette vonde. Jeg sover dårlig, spiser dårlig, er helt fortvilet. Det går ut over mine gjøremål.

Ja, jeg vet hvordan dette er, og det er regelrett flaut å innrømme at man er blitt så "glad i" og så avhengig av en slik person, når jeg ellers er et selvstendig menneske som klarer seg rimelig godt.

Godt å lese innlegget ditt. Da vet jeg at det er flere som føler som meg.

snakker du om dette med din behandler, forteller du ham/henne hvordan du har det? dette er _helt_ normalt, uten at det hjelper så veldig..

hvordan er fokuset ditt for tiden? ser du fremover eller blir du så nedfor og forsyrret av din behandler at du ikke makter se mer enn hans/hennes uttalelser/(væremåte)