For knyttet til hjelpere?

[bibben]

snakker du om dette med din behandler, forteller du ham/henne hvordan du har det? dette er _helt_ normalt, uten at det hjelper så veldig..

hvordan er fokuset ditt for tiden? ser du fremover eller blir du så nedfor og forsyrret av din behandler at du ikke makter se mer enn hans/hennes uttalelser/(væremåte)

Jeg er redd for at denne relasjonen har utviklet seg utover det som er vanlig.

Jeg har kommet for langt over på min behandlers banehalvdel. Jeg har fått et uvanlig stort innblikk i min behandlers privatliv. Når så utviklingen har blitt som den har blitt, og vedkommende nå ser klarere at vi har utviklet en relasjon som har gått utover behandlerens profesjonalitet, har det blitt helt forferdelig. Frustrasjonen min behandler sloss med nå, ødelegger tidvis våre timer fullstendig. Vedkommende blir så rasende, sannsynligvis både fordi h*n har gått utover sin rolle, men samtidig fordi jeg nå er blitt så avhengig. Jeg tror det oppleves som en skummel og svært belastende kombinasjon. Aller helst vil nok behandleren min at vi avslutter, for på den måten å komme ut av dette feilsporet. Denne antagelsen må ikke forsveksles med "h*n vil sikkert ikke ha meg der lenger..." Dette er dessverre på et annet nivå.

Mitt fokus er barnslig nok fullstendig rettet mot min behandler. Alt jeg foretar meg er relatert i forhold til behandleren min. Tidsregningen er knyttet til timene våre, og jeg kan ikke forestille meg en fremtid uten denne relasjonen. Jeg har aldri noen gang vært så knyttet til et menneske.

Når vi har hatt forferdelige timer blir jeg så bunnløst lei meg at jeg nesten går i oppløsning når jeg kommer hjem. Jeg har til og med kastet opp av fortvilelse.

Denne relasjonen er så komplisert nå, og jeg er i så måte redd for tiden som ligger foran meg.

[frosken]

snakker du om dette med din behandler, forteller du ham/henne hvordan du har det? dette er _helt_ normalt, uten at det hjelper så veldig..

hvordan er fokuset ditt for tiden? ser du fremover eller blir du så nedfor og forsyrret av din behandler at du ikke makter se mer enn hans/hennes uttalelser/(væremåte)

Sterk tilknytning er ofte et vesentlig element i en konstruktiv terapi. Men det finnes også terapiavhengighet som er alt annet enn konstruktiv. Jeg tror det er for lite fokus på hvordan man skal skille mellom de ulike formene for tilknytning til terapeuten.

Jeg skrev noe om dette for noen dager siden, http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=3230654

[frosken]

Jeg er redd for at denne relasjonen har utviklet seg utover det som er vanlig.

Jeg har kommet for langt over på min behandlers banehalvdel. Jeg har fått et uvanlig stort innblikk i min behandlers privatliv. Når så utviklingen har blitt som den har blitt, og vedkommende nå ser klarere at vi har utviklet en relasjon som har gått utover behandlerens profesjonalitet, har det blitt helt forferdelig. Frustrasjonen min behandler sloss med nå, ødelegger tidvis våre timer fullstendig. Vedkommende blir så rasende, sannsynligvis både fordi h*n har gått utover sin rolle, men samtidig fordi jeg nå er blitt så avhengig. Jeg tror det oppleves som en skummel og svært belastende kombinasjon. Aller helst vil nok behandleren min at vi avslutter, for på den måten å komme ut av dette feilsporet. Denne antagelsen må ikke forsveksles med "h*n vil sikkert ikke ha meg der lenger..." Dette er dessverre på et annet nivå.

Mitt fokus er barnslig nok fullstendig rettet mot min behandler. Alt jeg foretar meg er relatert i forhold til behandleren min. Tidsregningen er knyttet til timene våre, og jeg kan ikke forestille meg en fremtid uten denne relasjonen. Jeg har aldri noen gang vært så knyttet til et menneske.

Når vi har hatt forferdelige timer blir jeg så bunnløst lei meg at jeg nesten går i oppløsning når jeg kommer hjem. Jeg har til og med kastet opp av fortvilelse.

Denne relasjonen er så komplisert nå, og jeg er i så måte redd for tiden som ligger foran meg.

Jeg tror du beskriver en type terapiavhengighet som er destruktiv. Skrev noe om denne typen avhengighet for noen dager siden, har du lest denne http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=3230654 ?

[bibben]

Jeg tror du beskriver en type terapiavhengighet som er destruktiv. Skrev noe om denne typen avhengighet for noen dager siden, har du lest denne http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=3230654 ?

Ja, akkurat slik som du skriver har jeg det nå.

Det hele kan kort beskrives som at jeg rett og slett er fortvilet over situasjonen.

[Gjest yes i know]

Ja, jeg opplever dette. Akkurat dette! Det er komplisert. Jeg gjør også vanvittig mye for at terapeuten min skal bli glad, skal se meg, være stolt av meg osv.

Jeg har gledet meg i hele sommer til å komme tilbake til terapeuten jeg går hos.

Full nedtelling.

Når noe skjærer seg i timen, er alle dagene frem til neste time helt fullstendig fylt av dette vonde. Jeg sover dårlig, spiser dårlig, er helt fortvilet. Det går ut over mine gjøremål.

Ja, jeg vet hvordan dette er, og det er regelrett flaut å innrømme at man er blitt så "glad i" og så avhengig av en slik person, når jeg ellers er et selvstendig menneske som klarer seg rimelig godt.

Godt å lese innlegget ditt. Da vet jeg at det er flere som føler som meg.

Bra det ikke er bare meg da. Det som bekymrer meg er hva som skjer når terapien er ferdig. Vil ikke savne meg syk. Det er rett og slett forferdelig å føle seg så avhengig av en person.

[thinkerbell]

Jeg er redd for at denne relasjonen har utviklet seg utover det som er vanlig.

Jeg har kommet for langt over på min behandlers banehalvdel. Jeg har fått et uvanlig stort innblikk i min behandlers privatliv. Når så utviklingen har blitt som den har blitt, og vedkommende nå ser klarere at vi har utviklet en relasjon som har gått utover behandlerens profesjonalitet, har det blitt helt forferdelig. Frustrasjonen min behandler sloss med nå, ødelegger tidvis våre timer fullstendig. Vedkommende blir så rasende, sannsynligvis både fordi h*n har gått utover sin rolle, men samtidig fordi jeg nå er blitt så avhengig. Jeg tror det oppleves som en skummel og svært belastende kombinasjon. Aller helst vil nok behandleren min at vi avslutter, for på den måten å komme ut av dette feilsporet. Denne antagelsen må ikke forsveksles med "h*n vil sikkert ikke ha meg der lenger..." Dette er dessverre på et annet nivå.

Mitt fokus er barnslig nok fullstendig rettet mot min behandler. Alt jeg foretar meg er relatert i forhold til behandleren min. Tidsregningen er knyttet til timene våre, og jeg kan ikke forestille meg en fremtid uten denne relasjonen. Jeg har aldri noen gang vært så knyttet til et menneske.

Når vi har hatt forferdelige timer blir jeg så bunnløst lei meg at jeg nesten går i oppløsning når jeg kommer hjem. Jeg har til og med kastet opp av fortvilelse.

Denne relasjonen er så komplisert nå, og jeg er i så måte redd for tiden som ligger foran meg.

dersom du bruker din sunne og vettuge fornuft.. hva sier den deg at er best å gjøre....? svar meg dønn ærlig..

[thinkerbell]

Sterk tilknytning er ofte et vesentlig element i en konstruktiv terapi. Men det finnes også terapiavhengighet som er alt annet enn konstruktiv. Jeg tror det er for lite fokus på hvordan man skal skille mellom de ulike formene for tilknytning til terapeuten.

Jeg skrev noe om dette for noen dager siden, http://www.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=3230654

men disse formene flyter jo veldig i hverandre.. vanskelig å skille dem...både for pasient og behandler..

[bibben]

dersom du bruker din sunne og vettuge fornuft.. hva sier den deg at er best å gjøre....? svar meg dønn ærlig..

Det dønn ærlige svaret er det mest skammelige.

Jeg har noen sorger å slepe på i utgangspunktet.

Jeg er redd jeg ikke klarer én så stor sorg som det vil bli å forlate dette viktige mennesket.

Jeg føler meg umoden, barnslig og uselvstendig,

og jeg skammer meg.

[Gjest skal]

Det dønn ærlige svaret er det mest skammelige.

Jeg har noen sorger å slepe på i utgangspunktet.

Jeg er redd jeg ikke klarer én så stor sorg som det vil bli å forlate dette viktige mennesket.

Jeg føler meg umoden, barnslig og uselvstendig,

og jeg skammer meg.

Det er ikke skammelig! Og det at du våger på være så ærlig gjør at jeg synes du er himmelvidt fra umoden og barnslig.

[bibben]

Det er ikke skammelig! Og det at du våger på være så ærlig gjør at jeg synes du er himmelvidt fra umoden og barnslig.

Takk skal du ha for det du skriver, men dessverre sliter jeg med skammen. Den sitter på en måte fast. Ikke minst i timene hos psykologen. Jeg gjør det jeg kan for å undertrykke ett hvert signal om hvor viktig vedkommende er for meg.

Min hemmelig drøm om en som så meg, og som var en indre trygghetsfaktor, har blitt ødelagt.

[Gjest skal]

Takk skal du ha for det du skriver, men dessverre sliter jeg med skammen. Den sitter på en måte fast. Ikke minst i timene hos psykologen. Jeg gjør det jeg kan for å undertrykke ett hvert signal om hvor viktig vedkommende er for meg.

Min hemmelig drøm om en som så meg, og som var en indre trygghetsfaktor, har blitt ødelagt.

Forstår det! Skammen blir man ikke bare kvitt uten videre! Mne det betyr ikke at den er "rett". Nei det er feilt ord. Berettiget kanskje?

Du kommer deg igjennom dette! Andre kommer til å se! det er ikke noe feil på den drømmen!

[thinkerbell]

Det dønn ærlige svaret er det mest skammelige.

Jeg har noen sorger å slepe på i utgangspunktet.

Jeg er redd jeg ikke klarer én så stor sorg som det vil bli å forlate dette viktige mennesket.

Jeg føler meg umoden, barnslig og uselvstendig,

og jeg skammer meg.

Du skal jo ha all mulig honnør for å være ærlig..

Menneskets aller største behov er å bli sett..bekreftet. Du beskriver det enhver vil og er redd for.. avvisning. Forsøk å se på dette som 2 mennesker som møter hverandre og utvikler en dyp relasjon ..alle forhold kan ikke vare inn i evig tid, men de kan gi oss noe vi kan ta med oss videre i livet. Se på dette.. eller forsøk i hvertfall.. å se på dette som 2 veier som krysses.. som går ved siden av hverandre en stund..og så skilles. kanskje treffes dere igjen, kanskje ikke.

Eller, hva tenker du.. tenker du å fortsette videre.. eller tenker du å avbryte..

[bibben]

Forstår det! Skammen blir man ikke bare kvitt uten videre! Mne det betyr ikke at den er "rett". Nei det er feilt ord. Berettiget kanskje?

Du kommer deg igjennom dette! Andre kommer til å se! det er ikke noe feil på den drømmen!

Jeg tror jeg trenger en slik forståelse. Det kjennes i alle fall godt å få det. Takk.

Når man er blitt voksen og selvstendig utenpå, er det vanskelig å være så gjennomført "liten" og avhengig inni.

Erfaringen om at man blir skjøvet vekk hvis man viser hengivenhet til en viktig omsorgsfigur ligger som en fryktsom undertone i all kontakt med terapeuten.

De innerste tanker og behov blir kamuflert, og man går inn i et samvær der speilingen av terapeuten blir prisen man betaler for samvær og "nærhet" til denne omsorgsfiguren.

[frosken]

men disse formene flyter jo veldig i hverandre.. vanskelig å skille dem...både for pasient og behandler..

Det er kjempevanskelig, og også et tema det fokuseres lite på. Dermed står den enkelte pasient i stor grad alene når det gjelder å sortere hva som er hva.

Det verste med dette, er jo at det er personer som i utgangspunktet på en helt grunnleggende måte sliter med tilknytning til andre mennesker, som er de som fra tid til annen utsettes for slike forstyrrede terapeuter. Nettopp de samme pasientene som mer enn andre trenger å tørre å stole på andre mennesker...

[Gjest skal]

Jeg tror jeg trenger en slik forståelse. Det kjennes i alle fall godt å få det. Takk.

Når man er blitt voksen og selvstendig utenpå, er det vanskelig å være så gjennomført "liten" og avhengig inni.

Erfaringen om at man blir skjøvet vekk hvis man viser hengivenhet til en viktig omsorgsfigur ligger som en fryktsom undertone i all kontakt med terapeuten.

De innerste tanker og behov blir kamuflert, og man går inn i et samvær der speilingen av terapeuten blir prisen man betaler for samvær og "nærhet" til denne omsorgsfiguren.

Så trist i beste fall. Blkir litt sint på denne terapauten jeg! Jeg håper du vet, iallfall med tankene at det er hans ansvar at det ikke blir sånn!

[bibben]

Du skal jo ha all mulig honnør for å være ærlig..

Menneskets aller største behov er å bli sett..bekreftet. Du beskriver det enhver vil og er redd for.. avvisning. Forsøk å se på dette som 2 mennesker som møter hverandre og utvikler en dyp relasjon ..alle forhold kan ikke vare inn i evig tid, men de kan gi oss noe vi kan ta med oss videre i livet. Se på dette.. eller forsøk i hvertfall.. å se på dette som 2 veier som krysses.. som går ved siden av hverandre en stund..og så skilles. kanskje treffes dere igjen, kanskje ikke.

Eller, hva tenker du.. tenker du å fortsette videre.. eller tenker du å avbryte..

Jeg synes dette er enormt vanskelig. Jeg vet ikke om min fornuft klarer å overdøve det vanvittige behovet som jeg dessverre har for å ha en slik omsorgsfigur, en som jeg ønsker at skal se meg.

Jeg har brukt så mange ressurser på å finne et slik menneske. Jeg har lett etter det på skolen, hjemme hos skolekameraters foreldre, på gaten, i butikker, på busser og tog. Jeg har sett på alle som så snille ut, og håpet at de skulle se meg. At de skulle stoppe opp og ta meg med inn i en trygg tilværelse.

Jeg fant en behandler, som på sett å vis var den jeg hadde lett etter hele livet.

Nå som dynamikken i relasjonen er blitt så destruktiv, er det bare blitt et kaos.

[thinkerbell]

Jeg synes dette er enormt vanskelig. Jeg vet ikke om min fornuft klarer å overdøve det vanvittige behovet som jeg dessverre har for å ha en slik omsorgsfigur, en som jeg ønsker at skal se meg.

Jeg har brukt så mange ressurser på å finne et slik menneske. Jeg har lett etter det på skolen, hjemme hos skolekameraters foreldre, på gaten, i butikker, på busser og tog. Jeg har sett på alle som så snille ut, og håpet at de skulle se meg. At de skulle stoppe opp og ta meg med inn i en trygg tilværelse.

Jeg fant en behandler, som på sett å vis var den jeg hadde lett etter hele livet.

Nå som dynamikken i relasjonen er blitt så destruktiv, er det bare blitt et kaos.

har du fortalt vedkommende dette... akkurat slik du gjorde med meg nå?

[thinkerbell]

Det er kjempevanskelig, og også et tema det fokuseres lite på. Dermed står den enkelte pasient i stor grad alene når det gjelder å sortere hva som er hva.

Det verste med dette, er jo at det er personer som i utgangspunktet på en helt grunnleggende måte sliter med tilknytning til andre mennesker, som er de som fra tid til annen utsettes for slike forstyrrede terapeuter. Nettopp de samme pasientene som mer enn andre trenger å tørre å stole på andre mennesker...

mhm.. enig.. jeg tror nok også at fristelsen blir kan bli stor for mange til å leke "omsorgsfull" behandler.. uten å tenke på de konsekvenser som kommer etter.. For her kan man virkelig skade mennesker, om man ikke handler vettugt.

[bibben]

har du fortalt vedkommende dette... akkurat slik du gjorde med meg nå?

Jeg er redd for å eksponere min avhengighet og hengivenhet.

Der en terapeut kanskje har en anelse om at terapien har sklidd ut, vil det være provoserende å skremmende å oppleve at pasienten har slike sterke følelser.

Jeg kamuflerer disse behovene. Jeg møter min behandler på en måte som jeg har erfart at vedkommende liker. Det å speile vedkommende er blitt prisen for omsorgen.

Jeg har ikke sagt noe om dette. Det ville være en direkte kritikk av vedkommendes atferd.

[frosken]

mhm.. enig.. jeg tror nok også at fristelsen blir kan bli stor for mange til å leke "omsorgsfull" behandler.. uten å tenke på de konsekvenser som kommer etter.. For her kan man virkelig skade mennesker, om man ikke handler vettugt.

Hørte en gang på et foredrag av en psykiater, hvor det ble fremholdt at det ikke alltid var så stor avstand mellom den geniale og den farlige behandling...

Tror det hadde vært greit om ikke terapeuter falt for fristelsen til å gå inn i den "allmektiges" rolle.