For knyttet til hjelpere?

[thinkerbell]

Jeg er redd for å eksponere min avhengighet og hengivenhet.

Der en terapeut kanskje har en anelse om at terapien har sklidd ut, vil det være provoserende å skremmende å oppleve at pasienten har slike sterke følelser.

Jeg kamuflerer disse behovene. Jeg møter min behandler på en måte som jeg har erfart at vedkommende liker. Det å speile vedkommende er blitt prisen for omsorgen.

Jeg har ikke sagt noe om dette. Det ville være en direkte kritikk av vedkommendes atferd.

alle..de fleste er forberedt på at dette kan skje. dette er ikke noe unikt. dette skjer ofte i terapi som går over tid og som krever dybde av pasienten.. de "aller fleste" (dyktige)behandlerer vil være forberedt på et slik utfall

[frosken]

alle..de fleste er forberedt på at dette kan skje. dette er ikke noe unikt. dette skjer ofte i terapi som går over tid og som krever dybde av pasienten.. de "aller fleste" (dyktige)behandlerer vil være forberedt på et slik utfall

Men hva om behandleren ikke er dyktig? Hva om behandleren på et moralsk plan nærmest "misbruker" sin pasient?

[bibben]

alle..de fleste er forberedt på at dette kan skje. dette er ikke noe unikt. dette skjer ofte i terapi som går over tid og som krever dybde av pasienten.. de "aller fleste" (dyktige)behandlerer vil være forberedt på et slik utfall

Jeg tenker da at det er underlig at behandleren ikke tar opp dette som en problemstilling.

Det synes som om det er to paradoksale behov som kolliderer. Terapeutens behov for å bli "beundret" og ha "final cut" på tid og innhold, kolliderer med pasientens behov for å bli sett.

To personer, med hver sine drømmer og ønsker om noe som tilhører en annen tid.

[thinkerbell]

Men hva om behandleren ikke er dyktig? Hva om behandleren på et moralsk plan nærmest "misbruker" sin pasient?

da må man hente frem det siste lille man har av krefter _og_

forstand og komme seg til helvete vekk.

[thinkerbell]

Jeg tenker da at det er underlig at behandleren ikke tar opp dette som en problemstilling.

Det synes som om det er to paradoksale behov som kolliderer. Terapeutens behov for å bli "beundret" og ha "final cut" på tid og innhold, kolliderer med pasientens behov for å bli sett.

To personer, med hver sine drømmer og ønsker om noe som tilhører en annen tid.

men _tenker_ du dette.. eller _vet_ du. Jeg er helt enig med deg, det er mildt sagt pussig at din behandler aldri har nevnt noe.

[bibben]

da må man hente frem det siste lille man har av krefter _og_

forstand og komme seg til helvete vekk.

Jeg føler på en måte at jeg har forstand. Det jeg venter på, og som jeg mangler, er krefter av den emosjonelle sorten

[thinkerbell]

Jeg føler på en måte at jeg har forstand. Det jeg venter på, og som jeg mangler, er krefter av den emosjonelle sorten

du har mer enn mye av forstand, der er det ingen fare. Men tror du seriøst at det vil bli enklere dette her..? Tror du at du en dag vil våkne opp og kjenne deg mindre knyttet?

[bibben]

men _tenker_ du dette.. eller _vet_ du. Jeg er helt enig med deg, det er mildt sagt pussig at din behandler aldri har nevnt noe.

Jeg vet det, og jeg ser det.

Problemet er ikke av ny dato.

Det er blitt sementerte måter å forholde seg til hverandre på.

Det å bli "beundret" og spilt opp til er et behov vi alle har. Problemet oppstår når dette behovet utspiller seg på en uegnet arena.

[frosken]

du har mer enn mye av forstand, der er det ingen fare. Men tror du seriøst at det vil bli enklere dette her..? Tror du at du en dag vil våkne opp og kjenne deg mindre knyttet?

Godt poeng!

[bibben]

du har mer enn mye av forstand, der er det ingen fare. Men tror du seriøst at det vil bli enklere dette her..? Tror du at du en dag vil våkne opp og kjenne deg mindre knyttet?

Jeg håper det. Jeg har tenkt at denne behandlingsrelasjonen ville bli mindre betydningsfull, hvis et annet menneske i min sosiale verden ble tilsvarende viktig for meg...men da på en sunn, likeverdig måte.

Erfaringen jeg sitter igjen med, er imidlertid at det er uhensiktsmessig og uklokt å eksponere slike følelser hvis man vil forbli i et nært forhold til et annet menneske.

[thinkerbell]

Jeg håper det. Jeg har tenkt at denne behandlingsrelasjonen ville bli mindre betydningsfull, hvis et annet menneske i min sosiale verden ble tilsvarende viktig for meg...men da på en sunn, likeverdig måte.

Erfaringen jeg sitter igjen med, er imidlertid at det er uhensiktsmessig og uklokt å eksponere slike følelser hvis man vil forbli i et nært forhold til et annet menneske.

men din behandler tar så stor plass i ditt liv per dags dato at det finnes ikke plass til andre mennesker...

[thinkerbell]

Jeg håper det. Jeg har tenkt at denne behandlingsrelasjonen ville bli mindre betydningsfull, hvis et annet menneske i min sosiale verden ble tilsvarende viktig for meg...men da på en sunn, likeverdig måte.

Erfaringen jeg sitter igjen med, er imidlertid at det er uhensiktsmessig og uklokt å eksponere slike følelser hvis man vil forbli i et nært forhold til et annet menneske.

men din behandler tar så stor plass i ditt liv per dags dato at det finnes ikke plass til andre mennesker...

[bibben]

men din behandler tar så stor plass i ditt liv per dags dato at det finnes ikke plass til andre mennesker...

Det er dessverre helt riktig.

[Gjest skal]

Jeg tror jeg trenger en slik forståelse. Det kjennes i alle fall godt å få det. Takk.

Når man er blitt voksen og selvstendig utenpå, er det vanskelig å være så gjennomført "liten" og avhengig inni.

Erfaringen om at man blir skjøvet vekk hvis man viser hengivenhet til en viktig omsorgsfigur ligger som en fryktsom undertone i all kontakt med terapeuten.

De innerste tanker og behov blir kamuflert, og man går inn i et samvær der speilingen av terapeuten blir prisen man betaler for samvær og "nærhet" til denne omsorgsfiguren.

-hvordan går det?

[bibben]

-hvordan går det?

Tusen takk som spør. Jeg er svært i villrede angående den situasjonen jeg har havnet i.

I det ene øyeblikket er det skremmende, høylytt frustrasjon jeg møter i behandlingstimen, i det neste er det overstrømmende godhet og omsorg. Jeg vet aldri hvordan det blir.

Jeg er blitt smertelig klar over at dette mennesket har fått en overveldene stor plass i mitt liv, og jeg er derved villig til å utsette meg for ting som jeg vet er direkte ødeleggende.

Man kan kalle det mangel på selvrespekt, ja mangel på en rekke ting som modne, reflekterte og ellers velfungerende mennesker burde kunne administrere i sitt eget liv.

Det er på dette feltet jeg er en helt ute på sidelinjen. Det er skammelig.

Det er også skammelig å være så lite flink til å sette alle de velmente og konstruktive forslag fra andre ut i live.

Jeg risikerer å isolere meg vekk fra godvilje og ønsket engasjement fra andre. Dette fordi jeg antagelig skuffer ved å være så lite hard i klypa. Jeg er elendig på å sette foten ned ovenfor de som jeg er "avhengig" av.

Min overlevelse har ligget i en velutvilket evne til å unngå å skape konflikt og provokasjoner.

Takk for at du spør meg. Det setter jeg umåtelig stor pris på.

Jeg håper alt er vel med deg, og ser frem til neste korsvei!

Ha en god kveld!

[Gjest skal]

Tusen takk som spør. Jeg er svært i villrede angående den situasjonen jeg har havnet i.

I det ene øyeblikket er det skremmende, høylytt frustrasjon jeg møter i behandlingstimen, i det neste er det overstrømmende godhet og omsorg. Jeg vet aldri hvordan det blir.

Jeg er blitt smertelig klar over at dette mennesket har fått en overveldene stor plass i mitt liv, og jeg er derved villig til å utsette meg for ting som jeg vet er direkte ødeleggende.

Man kan kalle det mangel på selvrespekt, ja mangel på en rekke ting som modne, reflekterte og ellers velfungerende mennesker burde kunne administrere i sitt eget liv.

Det er på dette feltet jeg er en helt ute på sidelinjen. Det er skammelig.

Det er også skammelig å være så lite flink til å sette alle de velmente og konstruktive forslag fra andre ut i live.

Jeg risikerer å isolere meg vekk fra godvilje og ønsket engasjement fra andre. Dette fordi jeg antagelig skuffer ved å være så lite hard i klypa. Jeg er elendig på å sette foten ned ovenfor de som jeg er "avhengig" av.

Min overlevelse har ligget i en velutvilket evne til å unngå å skape konflikt og provokasjoner.

Takk for at du spør meg. Det setter jeg umåtelig stor pris på.

Jeg håper alt er vel med deg, og ser frem til neste korsvei!

Ha en god kveld!

Kjære deg! Ikke slå deg selv i hodet med skammen. Den gjør det bare så mye verre! Og du fortjener den virkelig ikke. Det du snakker om må man lære! Noen lærer det som barn - andre får ikke den sjansen! Da må vi lære det som voksen og da står vi ofte alene.

Du ser det jo så inderlig klart selv, at dette ikke er bra for deg. Men derfra til å finne styrke og gjøre det man trenger er ofte en lang vei! Hva trenger du, for å klare å gjøre det som er best for deg?

Kan du ta småsmå skritt for å gi deg den styrken du trenger?

*klem*

[frosken]

Tusen takk som spør. Jeg er svært i villrede angående den situasjonen jeg har havnet i.

I det ene øyeblikket er det skremmende, høylytt frustrasjon jeg møter i behandlingstimen, i det neste er det overstrømmende godhet og omsorg. Jeg vet aldri hvordan det blir.

Jeg er blitt smertelig klar over at dette mennesket har fått en overveldene stor plass i mitt liv, og jeg er derved villig til å utsette meg for ting som jeg vet er direkte ødeleggende.

Man kan kalle det mangel på selvrespekt, ja mangel på en rekke ting som modne, reflekterte og ellers velfungerende mennesker burde kunne administrere i sitt eget liv.

Det er på dette feltet jeg er en helt ute på sidelinjen. Det er skammelig.

Det er også skammelig å være så lite flink til å sette alle de velmente og konstruktive forslag fra andre ut i live.

Jeg risikerer å isolere meg vekk fra godvilje og ønsket engasjement fra andre. Dette fordi jeg antagelig skuffer ved å være så lite hard i klypa. Jeg er elendig på å sette foten ned ovenfor de som jeg er "avhengig" av.

Min overlevelse har ligget i en velutvilket evne til å unngå å skape konflikt og provokasjoner.

Takk for at du spør meg. Det setter jeg umåtelig stor pris på.

Jeg håper alt er vel med deg, og ser frem til neste korsvei!

Ha en god kveld!

Sålenge du ikke vet mer enn at dette er destruktivt, så er det ikke så lett å endre noe. Du har vel foreløpig ikke kommet frem til hva som ville vært konstruktivt å gjøre?

Vanligvis vil man jo oppfordre til å snakke om det som er vanskelig med terapeuten, men en del i din beskrivelse gir grunn til å tro at du har en terapeut som sliter omtrent like mye som deg i denne terapirelasjonen.

[bibben]

Kjære deg! Ikke slå deg selv i hodet med skammen. Den gjør det bare så mye verre! Og du fortjener den virkelig ikke. Det du snakker om må man lære! Noen lærer det som barn - andre får ikke den sjansen! Da må vi lære det som voksen og da står vi ofte alene.

Du ser det jo så inderlig klart selv, at dette ikke er bra for deg. Men derfra til å finne styrke og gjøre det man trenger er ofte en lang vei! Hva trenger du, for å klare å gjøre det som er best for deg?

Kan du ta småsmå skritt for å gi deg den styrken du trenger?

*klem*

Takk.

Jeg hadde håpet å lære dette i terapisituasjonen.

Slik vår relasjon har utviket seg, har det ikke blitt slik.

Jeg har imidlertid fått bekreftet at det hensiktmessig å holde egne behov for fokus og plass nede.

På den måten får jeg i alle fall fått stilt det grunnleggende behovet jeg har for en slags omsorgsfigur.

Det kan synes som om behovet for omsorg eller nærhet er sterkere enn det å hevde andre behov, som går på alminnelig selvhevdelse.

En klem til deg også

[bibben]

Sålenge du ikke vet mer enn at dette er destruktivt, så er det ikke så lett å endre noe. Du har vel foreløpig ikke kommet frem til hva som ville vært konstruktivt å gjøre?

Vanligvis vil man jo oppfordre til å snakke om det som er vanskelig med terapeuten, men en del i din beskrivelse gir grunn til å tro at du har en terapeut som sliter omtrent like mye som deg i denne terapirelasjonen.

Det er paradoksalt nok sant.

Den terapeutiske relasjonen er grunnleggende sett bare to mennesker som møtes, og som egentlig har to forskjellige roller.

Men når begge har behov som går på det å ta plass, og det å bli sett, er sjansen stor for at den med den formelt sett svakeste posisjonen, trekker det korteste strået.

[thinkerbell]

Det er dessverre helt riktig.

jeg tenker på deg..