Er det vanlig å bli sint på terapeuten?

[Gjest vond samvittighet]

Har vært i enslags terapi med en psykoanalytisk orientert terapeut i flere år. Har nok fått endel øket selvinnsikt, men på slutten bare gikk vi i ring. Omsider fikk jeg mannet meg opp til å avslutte hele greia.

En vanskelig del av "forholdet" var at terapeuten var tydelig på endel politiske meninger som avviker fra mine. Følte meg veldig utilpass, diskuterte endel, men mest følte jeg meg truet. Følte det var ting/problemer omkring private ting jeg ikke kunne ta opp fordi terapeuten kunne ta det til inntekt for eget politisk syn, blant annet. Men orket heller ikke stå på mine egne synspunkter fullt ut og lot som om vi møttes på halvveien og nesten var enige, fordi jeg nok sliter med å stå i konflikt eller å være uenig.

Opplevde forholdet til terapeuten som dels noe jeg trengte, at terapeuten var det eneste mennesket som gjennom en vanskelig periode var der for meg. Samtidig var denne avhengigheten vond siden terapeuten altså var direkte uenig med meg politisk.

Etter at jeg klarte å avslutte terapien, merker jeg økende grad av raseri overfor terapeuten. Og ergrer meg over at jeg ikke sluttet før. Det er klart at jeg har et generelt problem med å sette grenser omkring meg, og kanskje var terapeutens politiske diskusjoner terapi, hvem vet? Men jeg har ikke inntrykk av at det faktisk forholdt seg slik.

Jeg er også sint på terapeuten som trekker egne politiske meninger inn i terapien, hva skal jeg som pasient vite hennes politiske syn for? Er det ikke uvanlig å være så personlig i terapi?

Spørsmålet er - er det vanlig å bli så rasende på sin terapeut, er det en del av en sunn utvikling i forhold til terapi?

Gikk terapeuten ut over sitt mandat med å være politisk, innebærer det å finne terapeut at man også må finne personer som er politisk enig med meg, eller er politisk uenighet en del av terapien?

Nøler med å gå i terapi igjen dersom jeg skal utsettes for samme diskusjoner som sist. Jeg har ikke så avvikende meninger, ikke terapeuten, heller, men befant oss på hver vår side i den politiske debatten. Er det faglig forsvarlig at slike debatter tas i terapi?

Føler jeg må være takknemlig over at terapeuten holdt ut med meg så mange år - men er altså rasende i stedet. Bør jeg ha vond samvittighet?

[bugge -jenta]

Jeg snes hun går ut over sitt mandat. jeg vet at jeg ikke har delt livssyn med mine to terapeuter, uten at det betyr at de har utdypet sitt i stor grad for meg. Men de er samtidig opptatt av hvordan ting i mitt liv påvirker mitt forhold til Gud. De åpner opp for og gjør det trygt for meg å snakke om hvordan livet mitt påvirkes av min religion og motsatt. Det er terapeutens jobb å hjelpe oss å finne vår vei både når det gjelder meninger om politikk og livssyn. Ikke deres vei.

Det eneste området hvor jeg føler meg påvirket av min terapeut er menneskesyn. Det er et område det er umulig for en terapeut i vår type terapi å ikke la det skinne igjennom hva de mener. Og det er greit, så lenge det som står i hodet på mine terapeuter har vært å oppgradere mennesket, løfte meg opp, ikke være så streng med meg selv, sette grenser osv.

Hos en terapeut skal det være åpning for å snakke om alt. Og vente at alt i første omgang skal tas i mot fra terapeutens side. Så kan man se nærmere på det sammen.

Det du beskriver flytter fokus vekk fra viktige ting som skal være i relasjonen mellom terapeut og pasient, og i din egen prosess. Jeg synes det er noe en kan ta opp med sin terapeut, og be vedkommende igjen ta det opp med sin veileder om nødvendig. Det ville jeg gjort i første omgang.

Hvis det ikke ble en forandring ville jeg skiftet terapeut. Men først hadde det vært fint å bli sint på terapeuten og ta det opp. Det ligger det mye terapi i.

Vh

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Må si jeg blir oppgitt, når jeg leser innlegget ditt.

Å dra sitt eget politiske syn inn i en slik relasjon er jo helt på jordet.

En ting er vel å ytre hvor man står ( selv om det også er unødvendig) Men derfra og til det å gjøre dette til en sak mellom pasient og behandler bør være veldig lang.

Dette har jo tydelig påvirket deg. Og husk, det er hennes ansvar ikke ditt.

Du skal kunne ytre hva som faller deg inn.

Jeg hadde vært sinna jeg også.

Man skal da ikke måtte undersøke hvor behandler står politisk, religiøst osv før man søker hjelp.

oppgitt......

og oppgitt enda en gang.

Etter å ha lest her inne en stund, blir jeg satt litt ut av hvor mye inkompetanse det tydeligvis finnes der ute.

Men trenger du hjelp, ikke nøl med å søk den.

Det finnes bra behandlere der ute, som bruker tiden på å hjelpe deg, og ikke diskutere politikk.

Og husk, det er vi som pasienter som bestemmer hvem vi vil skal behandle oss. Men ofte er det desverre slik at markedet er presset og det er lange ventelister.

Men kanskje er det verdt å vente på en god en.

Lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er vanlig og ufarlig.

Å eksponere egen politisk oppfatning i terspien er ikke noe en seriøs terapeut gjør.

Derimot kan det være sunt å bringe inn motforestillinger til pasientens oppfatning uansett hva disse måtte være. På denne måten utvikles ånden og personligheten.

[Gjest Serafin]

Jeg snes hun går ut over sitt mandat. jeg vet at jeg ikke har delt livssyn med mine to terapeuter, uten at det betyr at de har utdypet sitt i stor grad for meg. Men de er samtidig opptatt av hvordan ting i mitt liv påvirker mitt forhold til Gud. De åpner opp for og gjør det trygt for meg å snakke om hvordan livet mitt påvirkes av min religion og motsatt. Det er terapeutens jobb å hjelpe oss å finne vår vei både når det gjelder meninger om politikk og livssyn. Ikke deres vei.

Det eneste området hvor jeg føler meg påvirket av min terapeut er menneskesyn. Det er et område det er umulig for en terapeut i vår type terapi å ikke la det skinne igjennom hva de mener. Og det er greit, så lenge det som står i hodet på mine terapeuter har vært å oppgradere mennesket, løfte meg opp, ikke være så streng med meg selv, sette grenser osv.

Hos en terapeut skal det være åpning for å snakke om alt. Og vente at alt i første omgang skal tas i mot fra terapeutens side. Så kan man se nærmere på det sammen.

Det du beskriver flytter fokus vekk fra viktige ting som skal være i relasjonen mellom terapeut og pasient, og i din egen prosess. Jeg synes det er noe en kan ta opp med sin terapeut, og be vedkommende igjen ta det opp med sin veileder om nødvendig. Det ville jeg gjort i første omgang.

Hvis det ikke ble en forandring ville jeg skiftet terapeut. Men først hadde det vært fint å bli sint på terapeuten og ta det opp. Det ligger det mye terapi i.

Vh

Jeg er også rasende på en terapeut jeg gikk til i tre år.

Jeg tåler ikke å møte vedkommede. Jeg blir sint inni meg når jeg tenker på vedkommede.

Årsaken til min vrede er måten avluttningen av terapien ble gjennomført. Jeg synes innimellom at jeg kjenner hatsfølelser Og ett voldsomt raseri.

Jeg orker ikke å se dette mennesket noen gang mer.

Jeg må nok snakke med min nåværende behandler om dette, fordi det er så voldsomme følelser og det kjennes ikke godt for meg.

Faen ta dette mennesket.

NB. Jeg gjør ikke dette mennesket noe. Jeg bare føler det slik!