Er ingenting,

5. august 2006

Føler at jeg er i ferd med å føle distanse til alt,som om jeg later som jeg bryr meg,men føler ikke noe,kanskje fordi jeg ser storheten i alt.

Men folk betyr mye for meg,men er på utsiden av meg selv,er usikker på om jeg drømmer eller er våken,livet er jo en drøm,men pleier å vite om jeg er våken eller sover,for mye inne sikkert.

Er jeg her nå,er du her nå,ungene..er de mine,eksisterer de,eller er de oppfunnet,lever jeg egentlig i et hus alene,er jeg den eneste i verden..

Alt går i ett,jeg er ett med alt og alt er ett med meg,jeg sitter jo med sannheten.

Mye å skrive,noen som forstår meg?

Vet ikke hvem jeg er,hvor eller hva jeg beveger meg mot,men hvem gjør vel det.

Livet er som et stjerneskudd på himmelen,jeg ser det,fra begynnelse til slutt.

Har ikke angst nå,ikke nå,er paralysert av tomheten rundt meg,men det er ikke tomt,barnelatter og musikk,alt er fjernt,jeg driver av sted,nedover på en flåte,elven tar meg med,til hvor?

Sikkert ingen som forstår,men hadde behov for å dele det med noen...

7. august 2006

Tårene triller litt - du skriver vakkert og vondt. Har ikke noe svar på spørsmålene dine, men det var kanskje ikke det du var ute etter?

Kjenner meg igjen i distansen. Har vært der. Var trygt på en måte, før. Nå ser jeg hvor tomt det var. Det finnes en vei ut av det. Eller kanskje inn er rettere ord. Inn i livet, kroppen.

7. august 2006

Tårene triller litt - du skriver vakkert og vondt. Har ikke noe svar på spørsmålene dine, men det var kanskje ikke det du var ute etter?

Kjenner meg igjen i distansen. Har vært der. Var trygt på en måte, før. Nå ser jeg hvor tomt det var. Det finnes en vei ut av det. Eller kanskje inn er rettere ord. Inn i livet, kroppen.

Tror ikke noen har svar og var ikke ute etter det heller,men når man føler seg usynlig og er i tomhet,er det godt å dele tankene med noen.

Du såg,forstod og kjente deg igjen,takk for det,følte meg ikke så alene lenger,der det stod..mine tomme ord,som en uhørt sang eller tone,men nå er den hørt/sett..takk!