NHD: Uføretrygdet - verdifullt liv?

[Gjest nei, ikke nå]

Har i det siste sett at du har skrevet mye om hvor viktig studier/arbeid er for å leve et godt og verdifullt liv. Hva med oss som er uføretrygdet? Kan vi også ha et verdifullt liv? Eller er vi bare en belastning for sammfunnet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

[Gjest veldig anonym i kveld]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Jeg har ikke lest det du har skrevet om uføretrygd eller jobb/studier, men jeg er hjertens enig med deg at det er viktig. Dessverre har jeg og flere opplevd at systemet presser på attføring, rehabilitering, uføretrygd når det oppstår jeg vil nesten si "minimale" problemer.

Jeg skaffet meg til slutt privat advokat og betalte store summer for å få fred. Jeg driver nå to år senere og skriver brev til fagforeningen hvor jeg tar opp hvor sløve de var og at de burde ha vært sterkere på banen.

Jeg har et rikt, meningsfylt liv i dag, og det var snakk om en kort periode hvor jeg hadde problemer. Jeg var så uheldig å ha en leder som drev dårlig personalpolitikk og trakasserte meg. Det er på en måte godt å ha æren av å ha dratt i gang at vedkommende ble satt under oppsyn pga. anbefalinger fra et av Norges mest anerkjente firmaer i arbeidsrett, men bittert å betale flere titusener fra egen lomme. H*n har nå sagt opp stillingen, og driver og tar vikariater.

Den nye sjefen (kjente hele min historie) skulle være snill og tilbød meg hjelp til å bli 50% uføretrygd. H*n kjente så mange som var lykkelige som slike. Da strømmet tårene uten at jeg rådet med det. Et år senere sto jeg foran h.. og ba om permisjon uten lønn for å utføre et offisielt oppdrag i utlandet. H*n nektet og sa at det passet dårlig for arbeidsstedet og det burde jeg tenke på. Mine omgivelser, venner og kollegaer reagerte sterkt og til slutt fikk jeg permisjonen.

Jeg fikk også samme råd om 50% uføretrygd av en nabo som mente at det var virkelig noe å tenke på. Jeg opplevde at trygdekontor, arbeidsgiver og fagforening "bestilte" legeattester, noe legen min selvfølgelig ikke skrev når jeg fortalte henne hva jeg hadde blitt bedt om. Jeg hadde ikke det minste medisinsk grunnlag for attføring eller uføretrygd. Jeg trengte ro og tilpassete oppgaver for en periode. Det fikk jeg aldri.

Jeg har fått mange anbefalinger å gå til media eller skrive en bok om min erfaring og mitt liv. Jeg er neppe sterk nok foreløpig til å stå frem under eget navn, men kommer ikke til å gjøre det anonymt.

Denne siden av det norske systemet er det ikke grunn til å være stolt av.

[Gjest SFO-arbeider]

Hei...

Går på trygd, men har arbeidsutplassering gjennom kommunen...

For å si det sånn, så har jeg blitt MYE friskere etter å ha fått noe fast å gå til, og å ha noe å gjøre... Og ikke minst, det å bety noe for noen...

Tror det er ganske viktig. Så mulighetene er tilstede selv om du går på trygd!

[Gjest a survivor]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Tull. Det er ikke noe man kan velge. Ett sted går grensen.

[Gjest a survivor]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Selvsagt ville alle vært i arbeid. Selvsagt.

[Gjest a survivor]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Kan man velge å være psykisk syk eller ei?

Du fremfører jo så ofte at psykisk og somatisk behandling har så mange likhetstrekk.

Det regner jeg jo med at også gjelder det man behandler?

En elitespiller som har knekt et bein kan jo ikke bare spille fotball neste helg? Eller han kan jo... men det går meget få minutter før han må kaste inn håndkleet.. enten han vil eller ei.

Skjønt jeg vet om en som knakk ryggen. Han var ikke sykmeldt lenge. Han ledet bedriftsmøtene sine liggende på gulvet...

..så selvsagt er det et element av vilje her. Selvsagt.

[Gjest a survivor]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Men det kommer til et punkt - hvor selv den beste må kaste inn håndkleet.

Jeg tror at det ligger i menneskets natur å yte sitt beste.

[Gjest a survivor]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Sånn - nå har jeg fått ut mitt.

Beklager min frustrasjon.

Men et sted gikk visst grensen for hva slags uttalelser selv jeg kunne godta :-)

Og når jeg får summet meg - så tror jeg at du skrev det som et tankeeksperiment. Dessuten var det spm du stilte. Så jeg overreagerte nok på noe som jeg tolket som utsagn, mens det egentlig var spørsmål.

[Gjest Mirandolina]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Kan man velge...?

Dess mer jeg tenker på det,virker det som psykisk sykdom er en illusjon,det er det jo og om man kan "trylle" problemene bort med en pille..

Men hvis psykiske sykdommer ikke eksieterer,hva er da psykiatri?

Du er jo også enig i at alle er ansvarlige for sitt liv,og sine handlinger..men tror du det er så lett at man kan velge?...ånei du skrev jo hvis....

[Gjest a survivor]

De uføretrydede beriker samfunnet...

...de minner oss om hva livet egentlig er.

Takk for et viktig innlegg.

[Gjest a survivor]

De uføretrydede beriker samfunnet...

...de minner oss om hva livet egentlig er.

Takk for et viktig innlegg.

Og kanskje er jeg der snart selv også... tragisk men sant...

...høsten blir avgjørende...

[Gjest a survivor]

Og kanskje er jeg der snart selv også... tragisk men sant...

...høsten blir avgjørende...

Uff - dette var ikke hyggelig.

Usj................

[Gjest a survivor]

Uff - dette var ikke hyggelig.

Usj................

Men jeg tror Jesus vil vise oss noe gjennom dette også...

...han bruker alle anledninger.

Og - jeg er optimist. Jeg tror dette skal gå..

Uff-- men dette var ikkke trådens tema....

[Gjest Uføretrygdet. Dessverre.]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

For et teit spørsmål da! De aller fleste ville jo velge å være frisk, dvs arbeidsfør. Men det valget finnes ikke. VI velger ikke å være syke, og omvi er bare halvsjuke så velger arbeidslivet oss bort. På meg virker det som du ser nå på de som må uføretrygde seg. Faktisk.

[Gjest Uføretrygdet]

Jeg har ikke lest det du har skrevet om uføretrygd eller jobb/studier, men jeg er hjertens enig med deg at det er viktig. Dessverre har jeg og flere opplevd at systemet presser på attføring, rehabilitering, uføretrygd når det oppstår jeg vil nesten si "minimale" problemer.

Jeg skaffet meg til slutt privat advokat og betalte store summer for å få fred. Jeg driver nå to år senere og skriver brev til fagforeningen hvor jeg tar opp hvor sløve de var og at de burde ha vært sterkere på banen.

Jeg har et rikt, meningsfylt liv i dag, og det var snakk om en kort periode hvor jeg hadde problemer. Jeg var så uheldig å ha en leder som drev dårlig personalpolitikk og trakasserte meg. Det er på en måte godt å ha æren av å ha dratt i gang at vedkommende ble satt under oppsyn pga. anbefalinger fra et av Norges mest anerkjente firmaer i arbeidsrett, men bittert å betale flere titusener fra egen lomme. H*n har nå sagt opp stillingen, og driver og tar vikariater.

Den nye sjefen (kjente hele min historie) skulle være snill og tilbød meg hjelp til å bli 50% uføretrygd. H*n kjente så mange som var lykkelige som slike. Da strømmet tårene uten at jeg rådet med det. Et år senere sto jeg foran h.. og ba om permisjon uten lønn for å utføre et offisielt oppdrag i utlandet. H*n nektet og sa at det passet dårlig for arbeidsstedet og det burde jeg tenke på. Mine omgivelser, venner og kollegaer reagerte sterkt og til slutt fikk jeg permisjonen.

Jeg fikk også samme råd om 50% uføretrygd av en nabo som mente at det var virkelig noe å tenke på. Jeg opplevde at trygdekontor, arbeidsgiver og fagforening "bestilte" legeattester, noe legen min selvfølgelig ikke skrev når jeg fortalte henne hva jeg hadde blitt bedt om. Jeg hadde ikke det minste medisinsk grunnlag for attføring eller uføretrygd. Jeg trengte ro og tilpassete oppgaver for en periode. Det fikk jeg aldri.

Jeg har fått mange anbefalinger å gå til media eller skrive en bok om min erfaring og mitt liv. Jeg er neppe sterk nok foreløpig til å stå frem under eget navn, men kommer ikke til å gjøre det anonymt.

Denne siden av det norske systemet er det ikke grunn til å være stolt av.

Dette opplevde også jeg. Vårt oppjaga yrkesliv hadde ikke plass til meg lenger da jeg ikke kunne holde mitt vanlige høye tempo.

Så jeg fikk heller ikke tilpasset oppgavene etter sykdommen. Dermed ble jeg presset til sykemelding, noe som gjorde meg deprimert. Jeg ville jobbe, men arbeidsgiver ville ikke ha meg når jeg var 'halvveis'.

Så ble det attføring (aetat var en vits forøvrig...), rehabilitering, attføring igjen. Og så endte det med uføretrygd.

Enklere det kanskje, for samfunnet, enn å bruke tid og energi og penger på å tilrettelegge arbeidsplassen?

De snakker og skriver fint om tilrettelegging, men i praksis ser vi vel lite til det.

[Gjest veldig anonym i kveld]

Dette opplevde også jeg. Vårt oppjaga yrkesliv hadde ikke plass til meg lenger da jeg ikke kunne holde mitt vanlige høye tempo.

Så jeg fikk heller ikke tilpasset oppgavene etter sykdommen. Dermed ble jeg presset til sykemelding, noe som gjorde meg deprimert. Jeg ville jobbe, men arbeidsgiver ville ikke ha meg når jeg var 'halvveis'.

Så ble det attføring (aetat var en vits forøvrig...), rehabilitering, attføring igjen. Og så endte det med uføretrygd.

Enklere det kanskje, for samfunnet, enn å bruke tid og energi og penger på å tilrettelegge arbeidsplassen?

De snakker og skriver fint om tilrettelegging, men i praksis ser vi vel lite til det.

Jeg skulle gjerne fått din historie. Jeg var heldig som slapp attføringsprosessen, men det kom av at jeg hadde fantastiske mennesker rundt meg. Tør du maile med meg så skal jeg lage en helt anonym mailadresse.

[Gjest Uføretrygdet]

Jeg skulle gjerne fått din historie. Jeg var heldig som slapp attføringsprosessen, men det kom av at jeg hadde fantastiske mennesker rundt meg. Tør du maile med meg så skal jeg lage en helt anonym mailadresse.

Jeg må nok skuffe deg dessverre. Det er for tidlig til at jeg orker rote opp i alt sammen. Det jeg satser på nå er å ha rolige dager med de jeg bor sammen med, holde huset i orden og omgås sosialt med andre. Hente meg inn igjen etter flere år i 'trygdeland'.

Boktanken er forøvrig ikke fremmed for meg heller! Har mye å ta av, og tror nok noen ville skjelve i buksene hvis de skjønte jeg hadde skrevet bok. hehe... Mye rart og ureglementert skjedde. Men tror ikke jeg gidder bruke krefter på det. Får heller bruke tiden og livet på positive ting enn å dvele med den tida der.

Lykke til med ditt bokprosjekt derimot, om du setter i gang.

[Gjest Zahara]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

har så lyst til å være normal.. Kanskje ikke jobbe fulltid, men i det minste 50 % og kanskje litt frivillig arbeid..

Eller ta utdannelse. fullføre. Har bare fag her og der fra uni.

Synes ikke livet er verdifullt slik som det er nå.

og jeg passer dårlig til et liv i sofaen med hotel cæsar..

men hvor begynner man.. (kanskje ved å begynne å ta meds..... )

tenker på studier nå. Men blir ikke i år. Først opp..

Problemet nå er om jeg skal få ung ufør.. har tidsbegrenset. ung ufør letter det økonomiske. men stopper mye annet.

tiden vil vise.. jeg har da tenkt å bli her en stund

[Gjest Zahara]

Selvsagt ville alle vært i arbeid. Selvsagt.

jeg var i arbeid tidligere. jobbet masse. jeg var sykemeldt i perioder, men skyldte på ledda.. Selv om jeg ble sliten av å jobbe.. så ga det meg masse. Følte meg sterk og til nytte. Brukte pengene på hobbyene mine. Nå har jeg ikke penger til det.

hvordan satan... få det til..

(tenkte på ambulanse sjåfør. Takler blod og gørr og stress greit. men spørs i lengden . med bipolar. Og.. hva med ledda liksom..å hei! du må nok gå ned trappene selv i dag. Jeg kan ikke løfte deg..)