NHD: Uføretrygdet - verdifullt liv?

[Gjest nei, ikke nå]

Her er det ikke et enten/eller.

Men hva synes du selv? Hvis du fikk velge, ville du vært arbeidsfør eller ufør?

Hvis jeg fikk velge: sunn, frisk og arbeidsfør. (Og gjerne rik og lykkelig i samme slengen.) Men sykdommen spurte ikke hva jeg ville.

Så: Er det mulig å ha et verdifullt liv som uføretrygdet? Hvordan får jeg det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis jeg fikk velge: sunn, frisk og arbeidsfør. (Og gjerne rik og lykkelig i samme slengen.) Men sykdommen spurte ikke hva jeg ville.

Så: Er det mulig å ha et verdifullt liv som uføretrygdet? Hvordan får jeg det?

Selvsagt er det mulig å få et verdig liv med uføretrygd.

Hva som er et meningsfullt o verdig liv, må hver enkelt finne ut og skaffe seg.

[Gjest Violsa]

nei. klart man kan ha et verdifult liv.

Det er stort sett det psykiske som ville klusse ting for meg om jeg evt må bli uføretrygdet.

Og jeg ville bli dønn deppa.

Helt isolert,kjede seg. Sitte på nettet og se på tv og chatte hele tida. Hadde jeg ikke overlevd

men vet om andre uføretrygdede som har det fint. Men det kreves jo endel av en selv da. For at en skal skape seg et liv en selv synes er verdig. De er aktive . har hobbier og er sosiale og alt mulig.

jeg tror ikke jeg hadde taklet å bli uføretrygdet. Da ville jeg bli ufattelig passivisert.

[Gjest Violsa]

Men det kommer til et punkt - hvor selv den beste må kaste inn håndkleet.

Jeg tror at det ligger i menneskets natur å yte sitt beste.

ja det er sant.

jeg er så lei av pc og tv nå at jeg har lyst å kaste det ut av vindu.

hehe.

så er glad jeg skal studere , og skal gjøre alt jeg kan for å slippe å bli uføretrygdet

[Gjest datter til ufør]

Min mor var sykemeldt i ett år pga kreft, og gledet seg til å begynne å jobbe igjen da hun ble frisk. Men arbeidsgiveren ville ikke ha henne tilbake. De ga henne ikke jobben igjen, selv om hun hadde krav på det og jobben fremdeles eksisterte i samme form som før. Det satt bare et yngre menneske der. Dette er snakk om en av Norges største mediebedrifter og en jobb på sentralbordet der, en jobb som min mor hadde hatt som deltid i nesten 30 år, og som hun skulle hatt i kun et par år til før hun skulle gå av med pensjon. Hun har vært pliktoppfyllende og aldri vært sykemeldt før hun fikk kreft, ikke en gang benyttet seg av egenmeldingsdager til tross for at hun har en kronisk sykdom i tillegg.

Da hun ikke fikk tilbake jobben, var alternativet hennes uføretrygd, noe hun nå har fått.

Men den råtne behandlingen hun har fått av bedriften hun jobbet for, er skremmende! Fagforeningen mente hun hadde en usedvanlig god sak og kunne fått jobben tilbake ved å gå rettens vei. Denne bedriften har også hatt flere slike saker tidligere som de har tapt i retten, så jeg skjønner egentlig ikke at de tør å holde på sånn. Men hun orket ikke slåss, tanken på å eventuellt jobbe et sted hvor hun visste hun var uønsket, satte henne helt ut.

Nå er hun altså ufør og endelig pensjonist. Men alt dette har gjort at hun har blitt sittende. Hun er bare hjemme og kommer seg ikke ut. Hun er nå så dårlig at hun ofte ikke klarer å få på seg strømper og sko selv pga væskeansamlinger i bena, hun klarer ikke gå mange metrene før hun må sette seg pga smerter, kort sagt så har hun endret seg mye i negativ retning nå etter at hun bare ble gående hjemme. Manglende trening gjør at hun nå mister balansen og er blitt ustø, fordi hun mister muskelmasse. Hun må ha hjelp med det meste og det er da min far som må ordne opp i det daglige med alt fra innkjøp til husarbeid.

Jeg hjelper også til så godt jeg kan, men det er lite givende å hjelpe en som ikke vil hjelpe seg selv. Hadde hun bare giddet komme seg ut på en eller annen form for trening, så hadde hun fått det mye bedre og fått mye mer krefter til å klare dagliglivet og til slutt kanskje kunnet leve tilnærmet slik som før. Det er ikke mer enn fire-fem år siden, så tok min mor gjerne en tur ut med båten deres, en 30-fots snekke, alene ut på sjøen på fridagene om sommeren, enten for å fiske, eller bade og sole seg. Nå klarer hun knapt gå fra p-plassen og ut til brygga uten krykker.

Dessverre virker det som om hun har gitt opp. Livet som pensjonist ble visst ikke slik hun hadde forestilt seg. Hun snakker stadig om at "ja, når det blir bedre vær, så skal jeg gå meg en tur", eller "bare det blir litt kaldere ute, så skal jeg gå ut litt, nå er det for varmt". Men når det så endelig er bedre vær, så har hun tusen unnskyldninger for ikke å gjøre noe. Nei, da har hun vondt her og der, eller vondt i hodet, eller orker ikke... Tidligere gikk hun til butikken og handlet, hun bor fire minutters gåtur unna. Nå tar hun bilen hvis hun en sjelden gang klarer å komme seg ut. Ellers er det min far som handler på vei hjem fra jobb.

Sånn som hennes situasjon er nå, så ser vi jo at hun trenger hjelp. Men samtidig er jeg stygt redd for at vi bare syr puter under armene på henne. Jeg er også redd for at faren min plutselig en dag kollapser av utmattelse. Han har en krevende fulltidsjobb og er i passe alder for hjerteinfarkt, så jeg er oppriktig bekymret for hans helse også. Jeg skulle gjerne hjulpet til mye mer, men jeg har også en kronisk sykdom, i tillegg til at jeg er enslig og driver mitt eget firma, så jeg har heller ikke så mye ekstra krefter. Økonomien min er også skral, ellers ville jeg gjerne hjulpet med å betale for hjelp til hus og hage for foreldrene mine.

Jeg mener at uansett hvilken livssituasjon en er i, så er det opp til en selv å gjøre det beste ut av det. Ellers er det lett å bli sittende slik min mor har blitt.

[Dorthe]

Min mor var sykemeldt i ett år pga kreft, og gledet seg til å begynne å jobbe igjen da hun ble frisk. Men arbeidsgiveren ville ikke ha henne tilbake. De ga henne ikke jobben igjen, selv om hun hadde krav på det og jobben fremdeles eksisterte i samme form som før. Det satt bare et yngre menneske der. Dette er snakk om en av Norges største mediebedrifter og en jobb på sentralbordet der, en jobb som min mor hadde hatt som deltid i nesten 30 år, og som hun skulle hatt i kun et par år til før hun skulle gå av med pensjon. Hun har vært pliktoppfyllende og aldri vært sykemeldt før hun fikk kreft, ikke en gang benyttet seg av egenmeldingsdager til tross for at hun har en kronisk sykdom i tillegg.

Da hun ikke fikk tilbake jobben, var alternativet hennes uføretrygd, noe hun nå har fått.

Men den råtne behandlingen hun har fått av bedriften hun jobbet for, er skremmende! Fagforeningen mente hun hadde en usedvanlig god sak og kunne fått jobben tilbake ved å gå rettens vei. Denne bedriften har også hatt flere slike saker tidligere som de har tapt i retten, så jeg skjønner egentlig ikke at de tør å holde på sånn. Men hun orket ikke slåss, tanken på å eventuellt jobbe et sted hvor hun visste hun var uønsket, satte henne helt ut.

Nå er hun altså ufør og endelig pensjonist. Men alt dette har gjort at hun har blitt sittende. Hun er bare hjemme og kommer seg ikke ut. Hun er nå så dårlig at hun ofte ikke klarer å få på seg strømper og sko selv pga væskeansamlinger i bena, hun klarer ikke gå mange metrene før hun må sette seg pga smerter, kort sagt så har hun endret seg mye i negativ retning nå etter at hun bare ble gående hjemme. Manglende trening gjør at hun nå mister balansen og er blitt ustø, fordi hun mister muskelmasse. Hun må ha hjelp med det meste og det er da min far som må ordne opp i det daglige med alt fra innkjøp til husarbeid.

Jeg hjelper også til så godt jeg kan, men det er lite givende å hjelpe en som ikke vil hjelpe seg selv. Hadde hun bare giddet komme seg ut på en eller annen form for trening, så hadde hun fått det mye bedre og fått mye mer krefter til å klare dagliglivet og til slutt kanskje kunnet leve tilnærmet slik som før. Det er ikke mer enn fire-fem år siden, så tok min mor gjerne en tur ut med båten deres, en 30-fots snekke, alene ut på sjøen på fridagene om sommeren, enten for å fiske, eller bade og sole seg. Nå klarer hun knapt gå fra p-plassen og ut til brygga uten krykker.

Dessverre virker det som om hun har gitt opp. Livet som pensjonist ble visst ikke slik hun hadde forestilt seg. Hun snakker stadig om at "ja, når det blir bedre vær, så skal jeg gå meg en tur", eller "bare det blir litt kaldere ute, så skal jeg gå ut litt, nå er det for varmt". Men når det så endelig er bedre vær, så har hun tusen unnskyldninger for ikke å gjøre noe. Nei, da har hun vondt her og der, eller vondt i hodet, eller orker ikke... Tidligere gikk hun til butikken og handlet, hun bor fire minutters gåtur unna. Nå tar hun bilen hvis hun en sjelden gang klarer å komme seg ut. Ellers er det min far som handler på vei hjem fra jobb.

Sånn som hennes situasjon er nå, så ser vi jo at hun trenger hjelp. Men samtidig er jeg stygt redd for at vi bare syr puter under armene på henne. Jeg er også redd for at faren min plutselig en dag kollapser av utmattelse. Han har en krevende fulltidsjobb og er i passe alder for hjerteinfarkt, så jeg er oppriktig bekymret for hans helse også. Jeg skulle gjerne hjulpet til mye mer, men jeg har også en kronisk sykdom, i tillegg til at jeg er enslig og driver mitt eget firma, så jeg har heller ikke så mye ekstra krefter. Økonomien min er også skral, ellers ville jeg gjerne hjulpet med å betale for hjelp til hus og hage for foreldrene mine.

Jeg mener at uansett hvilken livssituasjon en er i, så er det opp til en selv å gjøre det beste ut av det. Ellers er det lett å bli sittende slik min mor har blitt.

Selvfølgelig skal man gjøre det beste ut av det men det kan være vanskelig å få hjelp når man er dårlig og man må kjempe og det er det faktisk ikke alle som klarer over mange år.

Det er en grunn til at noen gir opp, jeg ser det klart og det er trist at det skal være slik i verdens rikeste land.