Help meg. Jeg har mistet alt

[Fortelleren1365381010]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Her er historien. For omlag tre år siden traff jeg den nydeligste og hjertevarme jenta jeg hadde møtt. Hun var russisk og vi giftet oss innen kort tid. Jeg hadde da slitt med noe depresjon fra forrige samlivsbrudd og følte dette som en enormt flott start. Romantikke var på topp og det var jo positivt at hun hadde et søskebarn som var gift sør på landet fra før. Jeg hadde trang økonomi og måtte selge huset og slikt men hun viste ingen tegn på å forlate meg. Vi besøkte familien hennes sørpå en del ganger men jeg følte meg liten og fattig pga at dette var pengesterke mennesker som visste å si det. Derfor utviklet det seg i årenes løp en krangling om dette der hun bedyret at jeg ikke likte familien hennes. Kort sagt så reiste hun noen ganger alene til dem og i fjor kom hun hjem. Da oppdaget hun at hun var gravid og ble meget nervøs og lukket. Jeg ville ha barnet og vi fortalte slekt og venner om dette. Fjorten dager senere gjorde hun abort. Noe jeg fikk vite samme dagen hun reiste på sykehuset. Jeg fikk en alvorlig psykisk knekk og samtidig som de økonomiske problemene tårnet seg opp ble det for mye for meg. Ble litt asosial å så ikke at kanskje hun også slet. Innimellom i den tiden som gikk og fram til i dag var det et normalt familieliv. Hun strevde med å få seg jobb og jeg var vel litt uenig i flytting og slikt. Jeg ser jo nå at jeg skulle tatt alle disse signalene på alvor. Men nå er det for sent. Hun bestemte seg for å dra til søskenbarnet sitt sørpå fordi datteren til min kone (som jeg behandlet som min egen og som hadde sagt Pappa fra første dag jeg møtte henne i Russland) som hun sa, trengte ferie. Javel, tenkte jeg. Men syntes også det var greit at kona og dattera fikk slappe litt av. Dessuten hadde jeg lyst til å dra et sted selv oghun mente jeg kunne dra en fire fem dager for meg selv for å slappe av. Jeg spurte om det var helt ok for henne flere ganger og joda. Det var det. Hun dro sørover halvannen uke før meg og jeg dro til Polen på en liten bytur for å gå på museer og prøve å komme til hektene etter alle strabaser med økonomi og slik. Jeg skulle reise mandag og ringte min kone. Ikke svar. Vi hadde pratet hver dag på telefon før. Og ingenting virket galt. Hun solte seg og barnet svømte og de spiste god mat og alt var ok. Hele tiden. Men mandag var det stopp. Jeg ringte så til de andre medlemmene i huset men ingen svarte. Neste dag fikk jeg tak i mannen i huset men han fortalte at min kone var ute en tur. Jeg ba han fortelle henne at jeg hadde ringt. Ingen telefon i retur. På Gardermoen begynte jeg å bli meget nervøs. Men slo det fra meg at om det var noe galt ville jeg få vite det på en annen måte. Jeg var dødsnervøs på flyturen og i taxien til hotellet i Polen ringe kona og sa hun hadde sendt meldinger og ikke kommet fram. Jeg klarte ikke å roe meg ned. Jeg fikk ikke sove om natta og ringte henne dagen derpå. Alt var fortsatt ok. Men da jeg sa jeg var gled i henne merket jeg det var noe galt. Jeg tok første fly hjem. Jeg holdt på å eksplodere av nervøsitet. Tok toget ned til byen der hun var på ferie og møtte stengt dør. Ringte søskenbarnet hennes som fortalte at hun bare var på butikken. Jeg skulle bare vente der så dukket hun nok opp. Jeg ringte og ringte kona. Ikke svar. Men etter en time ringte min kone tilbake og jeg falt nesten om av lettelse. Da ville hun møte meg på en kafe. Jeg ble igjen redd for hva dette kunne være. Jeg møtte henne der og da sprang bomben. Hun hadde fått seg jobb. Fått seg leilighet. Og sa følelsene hennes ikke var som før. Jeg brøt fullstendig sammen. Vi gikk ut og jeg prøvde å få svar på hvorfor jeg ikke hadde fått noen indikasjoner. Jeg gråt og gråt. Mest pga desperasjon. En kompis ringte legevakta og jeg ble kjørt dit. Hun ville ikke være med. Det siste jeg så av min kone er fra bakruten av en bil mens hun snur seg mot meg. Jeg følte hjertet bli revet ut av kroppen. Hun ville bo alene. Når jeg tenker tilbake var koffertene hennes tunge når hun dro på ferie. Hun hadde bestemt seg da. Hele familien inkludert tenåringsdatteren visste om alt dette. De har løyet om det meste og jeg fikk sjokk. Den ene timen var jeg gift, hadde et nydelig barn på 8 år og en kone jeg elsket. Neste minutt raste verden sammen. Nå sitter jeg med en enorm skyldfølelse. Angst og depresjon. Jeg har prøvd å snakke rolig med henne og hun påstår det samme. Hun vil ikke ha noe forhold mer. Jeg er redd for at familien hennes ikke godtok meg på tross av den kjærligheten hun viste meg og jeg viste henne. Men etter aborten ble man nok litt asosial og kranglene flere. Jeg hater meg selv nå fordi jeg ikke tok signalene. Men mest av alt elsker jeg min kone. Hjertet mitt er borte og livet er dødt. Jeg vet ingenting som vil få meg videre. Jeg tenker på barnet og henne. På tiden før hun dro og alle de tingene hun gjorde. Siste kvelden lagde jeg middag og vi koste oss slik vi pleier. Vi gikke til sengs og gjorde det som ektefolk gjør før de skilles for kort tid. Hun strøk alle klærne mine vannet blomstene og sa farvel på flyplassen. Hun mente vi kunne kjøpe nye håndklær og sengesett når hun kom hjem. Alt var fint men litt trist fordi hun skulle bort. Vi sa farvel på flyplassen og hun dro sørover. Med barnet som ikke visste at det var siste gang vi møttes. Konen min formante til og med at jeg måtte pusse skoene mine før jeg dro avgårde på min lille ekspidisjon. Fy faen jeg er langt nede nå. Jeg spurte henne da jeg traff henne nå fredag og hun fortalte meg at det var over- Når skulle du si dette? Jo i dag. Mens jeg var i polen. Langt fra hjelpeapparat og folk som psykiatere og lignende. Det er en guds lykke jeg sitter her i dag. Hadde jeg fått beskjeden over telefon hadde jeg antagelig gjort noe fryktelig galt. Så nå sitter jeg her med alle spørsmål. Jeg har fått hjelp sovemedisin og antiangst-tablett hver kveld. Samt samtalepartner i helsevesenet. Men ingenting virker. Jeg er utrøstelig. Jeg elsker henne så jeg rister i hele kroppen. Ikke kan jeg ringe henne. Ikke en lyd om jeg melder henne. Jeg vil bare vite om mine to kjære har det godt. Dette fordi at i tiden før hun dro gjorde mange små ting som å snakke litt om hva vi skulle gjøre etter ferien, passet på at blomstene hadde det godt til hun kom hjem, vasket og i det hele tatt. Samtidig hadde hun bestemt at hun skulle dra. Jeg frykter for psyken hennes og jeg kan ikke gjøre en dritt. Jeg frykter for barnet som ble revet opp på denne måten fra alt hun kjente til. Jeg er sikker på at om hun hadde fått litt hjelp kunne ting ha bedret seg på sikt. Er det i det hele tatt noen som helst virkemidler jeg kan bruke for å få svar på disse spørsmålene. Jeg klarer ikke denne uvissheten. Total stillhet etter tre år. Jeg eier ikke sinne i meg ovenfor henne. Bare kjærlighet. Jeg er den samme som for tre år siden da vi møttes. Jeg klarte bare ikke å vise det. Og jeg klarer ikke å vise det nå. Tre år. Jeg klarer ikke mer. Hjelp meg!