Min kamp

[Gjest skjør blomst]

Det ble for mye for meg for en stund tilbake å jeg måtte ha hjelp.Med innleggelse og samtaler med terapaut har jeg begynt en ny prosess.

Min kamp er å finne meg selv, mitt i et vrimmel av innestengte følelser.

Jeg er redd for å avsløre mine følelser, da forsvinner borgen jeg har beskyttet det med.

Ting fra barndommen, i ungdomsår og i voksen alder.

Det er mye man har gjemt på i alle de årene .

Det lille barnet ble så altfor tidlig voksent.

Jeg fant meg en fantasiverden, et sted som skulle være godt, men som ikke var det likevel.

Barnesinnet ble forandret, redselen slapp ikke taket. Opplevelser av voksne som sviktet isteden for å gi trygghet.Dette og har gjort meg til den jeg er.

Men hvem er jeg? Hvordan kan jeg være den jeg ønsker å være?

Det å sette fokus på seg selv er ikke lett, det passer ikke inn i mitt bildet.

Å være til støtte å hjelp for andre og vite at de har bruk for meg, er så mye bedre.

For hva skal jeg gjøre hvis de ikke har bruk for meg lenger?

Skallet mitt begynner å sprekke,jeg holder igjen . Tenk om jeg ikke liker det jeg finner.

Kjenner gråten i halsen , men kjemper imot, andre skal ikke se mine følelser.

Da får de vite hvordan jeg har det og jeg har avslørt en svakhet hos meg selv.

Det er hardt å kjempe, men håpet er at jeg en dag skal seire og bli glad i meg selv.

[Gjest mbo]

Hei.

Kjenner igjen mye av det du skriver,

måtte selv bli voksen alt for tidlig og ta ansvar.

Tror du må ta en ting om gangen når du skal finne deg selv midt oppi dette.

Tar vi alt for mye på en gang sliter vi oss ut og blir dårlig.

Ta et skritt om gangen og bruk lang tid så tror jeg det går bra.

Lykke til videre.

[Gjest Serafin]

Hei.

Kjenner igjen mye av det du skriver,

måtte selv bli voksen alt for tidlig og ta ansvar.

Tror du må ta en ting om gangen når du skal finne deg selv midt oppi dette.

Tar vi alt for mye på en gang sliter vi oss ut og blir dårlig.

Ta et skritt om gangen og bruk lang tid så tror jeg det går bra.

Lykke til videre.

Jeg likte innlegget ditt. Det er så annerledes enn de som pleier å være her på dol.

Du har startet en prosess. Den vil ta tid, endring tar tid. For meg har det tatt mange år.

Veldig mange år.

Som mbo skriver; gå veien og ta stegene. Det er verdt det. Du vil finne deg selv og det er en spennende tur. Men den kan være smertefull også.

Kanskje du må gi slipp på den du er i dag for å finne deg selv og det mennesket DU er egentlig.

Du kan jo skrive her litt. Her er det mange i samme båt.

[Gjest mbo]

Jeg likte innlegget ditt. Det er så annerledes enn de som pleier å være her på dol.

Du har startet en prosess. Den vil ta tid, endring tar tid. For meg har det tatt mange år.

Veldig mange år.

Som mbo skriver; gå veien og ta stegene. Det er verdt det. Du vil finne deg selv og det er en spennende tur. Men den kan være smertefull også.

Kanskje du må gi slipp på den du er i dag for å finne deg selv og det mennesket DU er egentlig.

Du kan jo skrive her litt. Her er det mange i samme båt.

hei Serafin.

innlegget kom til meg men skulle vel til skjør blomst.

[Gjest Serafin]

Jeg likte innlegget ditt. Det er så annerledes enn de som pleier å være her på dol.

Du har startet en prosess. Den vil ta tid, endring tar tid. For meg har det tatt mange år.

Veldig mange år.

Som mbo skriver; gå veien og ta stegene. Det er verdt det. Du vil finne deg selv og det er en spennende tur. Men den kan være smertefull også.

Kanskje du må gi slipp på den du er i dag for å finne deg selv og det mennesket DU er egentlig.

Du kan jo skrive her litt. Her er det mange i samme båt.

Innegget mitt var ikke til deg. Jeg støttet bare det du skrev om å ta ett steg av gangen.

[Gjest mbo]

Innegget mitt var ikke til deg. Jeg støttet bare det du skrev om å ta ett steg av gangen.

hei.

Ja tar man for mye på en gang går det ofte galt.

Tror vi må få lov til å føle oss litt frem og ta en ting om gangen.

Ha en riktig god dag.

[skjør blomst]

Det er godt å møte andre som forstår hvordan man har det,da føler man seg ikke så alene.

Det å ta et skritt om gangen er nok viktig.Så man greier å takle det som skulle komme.

Jeg er nok av den utålmodige typen som helst skulle ha unnagjort dette på en dag.

Men har nok forstått at det ikke ville ha fungert,sånn som situasjonen er.

Jeg syns ikke at jeg skrev noe annerledes enn hva andre gjør på dol,så jeg ble litt nyskjerrige på hva Serafina mente.Ble litt usikker nå.

Jeg har vært lenge på dol,og det betyr mye å få møte andre mennesker og snakke om det man bærer på.

At man kan dele sorger og gleder,ting som opptar en i hverdagen betyr enormt mye for hver og en av oss.

Tusen takk til alle dere som svarte meg, og omtanken dere har gitt meg.

Klem fra

[Gjest Serafin]

hei Serafin.

innlegget kom til meg men skulle vel til skjør blomst.

Jeg synes innlegget ditt var annerledes.

Det jeg vil si i forhold til det er at innlegg skrevet her på dol virker lite reflekterte.

Jeg liker innegg som forteller litt om personen. Ikke bare skrik i forhold til selvmordstanker, mer eller mindre tabletter eller spørsmål til NHD.

Mange av innleggene virker som de er skrevet i all hast, noe de også er for å få svar i forhold til sterke følelser.

Det er ikke noe feil med det, men det er godt å få noen andre innlegg innimellom som er litt konstruktive. (som ditt).

Jeg ønsker deg alt godt. )

[Gjest mbo]

Jeg synes innlegget ditt var annerledes.

Det jeg vil si i forhold til det er at innlegg skrevet her på dol virker lite reflekterte.

Jeg liker innegg som forteller litt om personen. Ikke bare skrik i forhold til selvmordstanker, mer eller mindre tabletter eller spørsmål til NHD.

Mange av innleggene virker som de er skrevet i all hast, noe de også er for å få svar i forhold til sterke følelser.

Det er ikke noe feil med det, men det er godt å få noen andre innlegg innimellom som er litt konstruktive. (som ditt).

Jeg ønsker deg alt godt. )

Hei.

Tusen takk for det.

Tror nok mange inlegg er skrevet i fortvilelse mens angsten river i kroppen og man kansje ikke har noen å gå til og det er jo vondt.

Jobber aktivt med å finne ut hvordan jeg kan leve med dette på best mulig måte for etter mange år ser jeg at min GAD nok er kommet for å bli.

Jeg har klart å bryte isolasjonen og det er et skritt i riktig retning(begynte med postkassa da)

Nå klare jeg å handle og besøke en venninne av og til,lite skritt men stort for meg.

Jeg prøver og gjøre noe når angsten kommer,lett er det ikke men jeg sier til meg selv at det er ikke farlig,det går over.

Det hjelper også å gå ut litt og bare sette seg litt for seg selv i hagen og se på blomstene.

Ja det er en :lære og leve med prosess og det går ikke fort men det går iallefall framover.

Ønsker deg også alt godt for vi har mye å slite med og veien er lang,ramler vi får vi bare prøve å reise oss å gå videre

Klem.