Depresjon og medisin-Norge - Min historie

[Gjest Deppisen]

Jeg skrev et innlegg på DOL tidlig i fjor, hvor jeg ba om innspill på hva som kunne være galt med meg. Livet buttet imot på alle kanter, jeg følte at jeg ikke mestret noen ting og jeg var overbevist om at jeg skulle miste forloveden min.

Ble anbefalt av mange her på forumet om å gå til lege med problemene mine, og NHD kalte det sågar rett ut en depresjon (dessverre).

Mitt møte med fastlegen var en begredelig affære. Jeg var dum nok til å komme og foreslå en diagnose til ham, jeg mente at jeg var deprimert og spurte om han kunne være behjelpelig med å koble meg til en psykolog, fordi jeg trengte hjelp til det jeg slet med. Han syntes det hørtes unødvendig ut, jeg virket ikke deprimert, jeg hadde blant annet øyekontakt med ham når jeg snakket, og jeg snakket rent. Han ville ta noen blodprøver, og jeg kunne bestille en ny time senere den måneden for å snakkes igjen.

Neste time sa han at alt så bra ut, men han ville gjerne sjekke litt flere verdier, så det ble en ny blodprøve. Ny time neste måned.

Tredje besøk konstaterte han at jeg hadde et noe lavt nivå av B-vitaminer (B12?) og ville at jeg skulle ta noen piller som han ga meg på resept. Kom tilbake om en stund hvis det ikke bedrer seg.

Jeg gikk aldri tilbake. Jeg hadde det mildt sagt jævlig, jeg snakket ikke med andre enn forloveden min og enkeltstavelsesord med kassadamen på Kiwi, jeg hadde et søvnmønster som var helt vanvittig. Lå og kvernet i timesvis, livet var mørkt. Men jeg var ikke deprimert. Det hadde legen sagt.

Heldigvis skjedde det noe som holdt meg oppe i en lang periode. Vi kjøpte leilighet, et oppussingsobjekt, og jeg ble aktivisert i et godt halvår med tapetsering, maling, muring og annet fysisk arbeid. Jeg gikk som en robot, men var helt kjørt på kveldene, så jeg sovnet, og hadde aldri tid til å sette meg ned og tenke.

I våres tok det slutt. Og jeg trodde det var fordi jeg ikke hadde hatt ferie siden 2003. Siste uken på jobb satt jeg og stirret i skjermen i 8 timer, gjorde ikke ETT arbeidsrelatert tak. Tok ferie i 3 uker i Syden, og naturlig nok gikk det greit der, det var alkohol hver dag (ikke store mengder, men nok til at jeg skjønte hva som var medisin dersom jeg var nedfor) solen sto høyt og jeg fikk badet litt.

Da vi kom hjem buklandet jeg. Ferien hadde ikke hjulpet i det hele tatt. Bestemte meg for å si opp jobben, fordi jeg ikke fortjente lønnen.En god venn rådet meg imidlertid til å gå nok en gang til legen og be om en sykemelding. Prøvde på det. Fikk en sommervikar som mente at jeg var utbrent, og ga meg to uker på rappen, med beskjed om å komme tilbake når min (nye) fastlege var tilstede.

Det var to uker senere. Fastelgen hørte på meg i fem minutter før hun tok en enkel test på meg som scoret såpass høyt at jeg var pr def. "Deprimert". Resept på Cipralix, Imovane for å justere søvnmønsteret. Sykemeldt ut august. Ny time denne måneden (om to uker) for å diskutere psykoterapi.

Har nå gått på Cipralex i snart en uke... og jeg vet ikke hva jeg synes om det enda. Mye kvalm, og en sitring i beina som jeg kjenner i fra gamle dager hvor jeg hadde kommet hjem fra fest og hadde danset natta lang; utslitt. Jeg er klar over at virkningen ikke kommer før om noen uker, men jeg har aldri bedt om antidepressiva, jeg ville ha psykoterapi. jeg ville at noen skulle rydde opp. Tok det imidlertid momentant da jeg fikk det, fordi jeg var lengre nede enn på lenge. Imovane har jeg vel tatt 4 av 7 dager. DET fungerer, men gjør meg vettaskremt for å bli avhengig.

Dette var egentlig mer en historie enn et spørsmål. Men jeg har noe jeg lurer på også.

Det sies at sexlysten skal bli berørt av Cipralex. Jeg har hatt vanvittig dårlig sexlyst i hele perioden jeg har vært nede, kjæresten min (nå min KONE:)) må være Norges mest tålmodige kvinne, jeg klarer ikke tilfredsstille henne mer enn en gang i måneden. Jeg gruer meg av og til til å legge meg, fordi jeg vet at hun vil, men jeg orker ikke. Jeg har bare ikke lyst. I det ligger spørsmålet mitt; jeg skulle tro at når hodet mitt er kommet på plass, så burde vel også sexlysten melde seg, ikke bli ENDA verre pga Cipralex? Jeg er snaut 30 år, burde være viril, har en kone som jeg ELSKER, men som jeg bare ikke klarer å ha sex med. Utroskap er ikke et alternativ, jeg orker ikke tenke på å ha sex med noen, så det er ikke henne det er noe feil med. Eller OSS.

Noen som ikke har sovnet, som kunne tenke seg å komme med innspill?

[Gjest mbo]

Hei.

Går på Cipralex jeg også og har brukt det en god stund nå.

Du har nok ikke full virkning enda,må iallefall vente et par uker til.

Kvalme og dårlig matlyst er et problem jeg sliter med fremdeles desverre.

Bruker vitaminer for å mer energi.

Det med sexlysten var et problem de første par mnd men har kommet seg sakte men sikkert så det er kanskje litt tålmodighet som må til.

Jeg vet jo ikke hvor høy dose du bruker?

selv er jeg oppe i 20mg og enkelte dager er fremdeles ikke helt bra men mye bedre enn da jeg startet.

Lykke til videre.

[sillebertine]

Herregud, noen fastleger burde fått en lynkurs i hva depresjon er. De burde vel også ha et kjapt kurs i hvordan de skal snakke til sine pasienter. Jeg er bare rett og slett drittlei leger som behandler folk slik som du. Det er så altfor lett å knuse en person som er allerede nedfor. Jeg gikk også til legen for å få psyk.-hjelp for lenge siden. det førte ikke til noe, følte meg bare ennå vœrre enn da jeg gikk inn til timen. Følte at jeg var den skyldige, at det var jeg som gjorde det til at jeg var slik. At jeg bare var lat, ikke dugde til noe, at det bare var i mitt hode alt var svart, at det ikke var noe noen som helst kunne gjøre for å hjelpe meg, at det ikke var noen som ville hjelpe meg.

Jeg var veldig heldig, for senere ble jeg "plukket opp" av en utrolig forståelsesfull psykiater som ga meg en diagnose og har hjulpet meg i mange år. Han har hjulpet med til å forstå hvorfor jeg gjør ting som jeg gjør, gitt meg medisiner som hjelper meg igjennom dagene, og har ryddet opp i mange floker som virket uløselige. Jeg sender ham mange varme tanker for den hjelpen han har gitt med!

Jeg tror det hadde vœrt lurt om du kan be fastlegen din om å få psykolog-tilbud. Be om det nå, for det tar alltid tid å få hjelp. Dessverre.Men det finnes noen som kan hjelpe deg til å hjelpe deg selv. En som kan løse opp i dine floker. Ikke si opp jobben din! Hvis du gjør det, har du ingen rettigheter på dagpenger/sykepenger. Få heller sykemelding slik du har, og be fastlegen din helpe deg til neste steg. JEG synes så absolutt du høres deprimert ut, men jeg er jo ingen lege, jeg snakker kun utifra min egen erfaring.

Når du er deprimert, forsvinner også mye av sexlysten. Jeg tror det er mange som sliter med det, men vit at du ikke er alene. Det hadde kanskje vœrt en ide å snakke med konen din om dette. Når du får en psykolog kan dere ta noen samtaler sammen. Det fungerer veldig fint, for da inkluderer du henne i dine tanker og følelser. Når den ene parten er deprimert er det lett for den andre å føle seg utestengt, så samtaleterapi med parter kan føre dere inn i en ny,god sirkel hvor dere kan snakke om ting.

Du trenger noen å snakke med, en som har erfaring i å hjelpe folk med psykiske lidelser. Jo fortere du får hjelp, dess bedre får du og konen din det.

Ikke gi opp, det tar tid, men er så absolutt verdt det!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg fastholder min hypotese fra den gang om at du har en depresjon. Jeg skjønner ikke hvorfor du skriver dessverre vedr at jeg den gang foreslo samme diagnose.

Mitt råd er at du nå følger den behandling som er lagt opp. Du vil ha langt mer nytte av psykoterapi om du er mindre deprimert når du går der.

[Orio]

Gratulerer med giftermålet!

Du har hatt lite sexlyst lenge, men bare brukt medisiner noen uker. Derfor tror jeg manglende sexlyst skyldes depresjonen, og ikke er en bivirkning av medisinene. Det er jo heller ikke sikkert at du får akkurat den bivirkningen, og da vil sexlysten melde seg litt etter hvert som depresjonen letter. Men husk å snakke med din kone om det. Ikke la henne tro det er henne det er noe i veien med, men at det er en følge av depresjonen på samme måte som dårlig søvn og lite matlyst kan være det.

Får du ikke sexlysten tilbake kan det kanskje hjelpe å prøve en annen medisin, eller du kan bruke litt tolvon i tillegg. Det skal visst hjelpe.

Tanker om at du er verdiløs, ikke fortjener noe, ikke fortjener lønnen etc. er vanlig å få når man er deprimert. Så ikke si opp jobben. :-)

[Gjest Deppisen]

Jeg fastholder min hypotese fra den gang om at du har en depresjon. Jeg skjønner ikke hvorfor du skriver dessverre vedr at jeg den gang foreslo samme diagnose.

Mitt råd er at du nå følger den behandling som er lagt opp. Du vil ha langt mer nytte av psykoterapi om du er mindre deprimert når du går der.

Hei!

Den setningen var nok litt sleivete skrevet av meg.

Det jeg mente å si var at de fleste som skrev på forumet mente jeg hadde en depresjon, og du mente det samme. Så da var jeg vel "dessverre" deprimert, og ikke bare "melankolsk" som er et annet adjektiv jeg fikk da jeg var hos fastlegen.

Så det kan se ut til at du hadde rett i din hypotese. Jeg tok den til meg da du skrev i fjor, og selv om det er fantastisk å få støtte og innspill fra andre på forumet så veier uansett din mening tyngre enn de andre. Det var på grunn av deg jeg turte å gå til legen og ydmykt foreslå at jeg muligens var deprimert.

Æsj, jeg klarer ikke formulere den riktig denne gangen heller. Poenget er at du hadde dessverre rett:)