Samboer med problemer, nå er jeg lei.

[Gjest Never_Easy]

Skriver her i håp og noen inspill eller råd/tips fra andre som har opplevd noe lignende.

Hun har vært utsatt for ett overgrep noe jeg visste når vi ble kjærester, derfor har jeg vært forsiktig på alle plan og vi har selvsagt snakket om hele greia.

Hadde ikke anelse om hvor mye det skulle bli, etterhvert fikk jeg følelsen av å være støttekontakt. Jeg var linken til at hun skulle se andre mennesker, gå ut, hva som helst. Hun har kuttet ut alle veninner i løpet av de årene vi har vært sammen selv om jeg har bedt henne om å holde kontakten . De har vært veldig snille og støttet henne masse før hun droppet kontakten med de.

Absolutt alt som vi skal gjøre, hver minste ting blir ett kjempeproblem, da faller hun helt sammen og er på bunn igjen. Hvis det ikke er noe spesielt vi skal gjøre så klarer hun alltid å finne på noe i framtiden og bekymre seg over og være deprimert over.

Sånn har det vært i de 6 årene vi har vært sammen men har vært perioder hvor det har vært litt bedre, nå er det konstant bånn.

Hun har gått i terapi, grupper og brukt medisiner i de verste periodene uten at det har hjulpet nevneverdig.

Dette høres kanskje utrolig slemt ut men føler jeg må komme meg vekk snart, jeg blir deprimert selv av å alltid bli holdt nede i søla.

Men kan jeg leve med å stikke av? Da vet jeg hun kommer til å bryte fullstendig sammen, jeg er hennes kontakt med verden. Føler meg fastlåst, selv om det er ett fælt ord ¨å bruke, jeg er glad i henne men akkurat nå tenker jeg på at jeg ikke har levd så mye de siste årene.

Det var det jeg hadde på hjertet, håper noen vil svare meg.

[Gjest Forumavhengig]

Jeg skjønner deg veldig godt. Selv om vi sikkert får hele forumet på nakken, vil jeg støtte deg i at du går fra henne. Det er etter min mening ikke riktig at du skal slite deg selv ut på den måten. Du har forsøkt å hjelpe og støtte henne uten særlig hell.

Så du får bare fortelle henne som det er og bør være; at du ikke orker mer og at hun nå må ty til hjelpeapparatet igjen.

Du må nå tenke på deg selv og ta ansvar for eget liv.

Lykke til!

[hidi]

Jeg skjønner deg veldig godt. Selv om vi sikkert får hele forumet på nakken, vil jeg støtte deg i at du går fra henne. Det er etter min mening ikke riktig at du skal slite deg selv ut på den måten. Du har forsøkt å hjelpe og støtte henne uten særlig hell.

Så du får bare fortelle henne som det er og bør være; at du ikke orker mer og at hun nå må ty til hjelpeapparatet igjen.

Du må nå tenke på deg selv og ta ansvar for eget liv.

Lykke til!

Og jeg er enig med Forumavhengig!

Du har bare et liv å leve.

[Ugga Bugga]

Og jeg er enig med Forumavhengig!

Du har bare et liv å leve.

Jeg er også enig.

[frosken]

Dersom hun fortsatt er i kontakt med behandlingsapparatet, så kunne dere kanskje hatt nytte av noen fellessamtaler med behandler til stede?

Jeg synes ikke problemstillingen er hvorvidt andre synes det er ok om du evt. forlater henne, men hvorvidt du selv kan finne en måte å enten få til en endring i forholdet på, eller kanskje mest sannsynlig en måte å avslutte forholdet på som blir mest mulig konstruktivt for dere begge.

Du skal evt. kunne leve videre uten dårlig samvittighet og bekymring for henne, og hun må innse at du ikke lenger kan være hennes alltid tilstedeværende støttepiller i livet.

Noen steder vil familiekontoret også kunne være til god hjelp i en slik situasjon, men det vil avhenge av hva slags tilbud og kompetanse de innehar.

Hvis du er sikker på at du vil ut av forholdet, så kan du etter min oppfatning evt. også gjøre "kort prosess", men kanskje sørge for at enten hennes familie eller andre er orientert og evt. hjelper henne med å kontakte hjelpeapparatet dersom hun ikke selv er i stand til det.

Du forteller en historie om en situasjon som er blitt trist for dere begge. Lykke til videre:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Et kjæresteforhold er noe annet enn et klient/støttekontaktforhold. Det er også noe annet enn et søskenforhold eller et "arbeidsdelingsregulert" forhold.

Du har fortalt din samboer hva du forventer av selvstendighet og kontakt med andre. Hun har ikke tatt det inn eller villet gjøre noe med det.

osv....

[pille2]

Hei..

Jeg er kvinne.. må bare si det-først som sist. Har et nick som er "lite kvinnelig".

Jeg håper du klarer å få din dame til å oppsøke de rette kanalene videre.

Jeg er litt i samme situasjon som henne-jeg låser meg inne har forandret meg siden vi giftet oss

(2 år siden)....

depressive perioder.

Dette grunner nok i andre ting enn det hun gjør, men det oppleves likt..jeg trekker meg unna, jeg vil ikke, orker ikke osv...

Det blir til slutt en veldig kjent unskyldning.

Jeg er sikker på at hvis du klarer å få din kvinne i livet til å oppsøke en skikkelig lege, så kan dette ordne seg. Det handler i grunnen om flere ting. Har hun en skikkelig depresjon-så nyttter det ikke å si " du er lat, lite giddsom, du orker ingenting lengre, huff...osv" Det trigger depresjonen, og får vedkommende til å føle seg mindre verd. Det kan få fatale følger på sikt.

Er det angst??

Da kan fremgangsmåten være en litt annen....hva med å be folk hjem?? Da slipper hun å forlate den "trygge hulen" kan være vertinne hjemme??

Det er det aller beste-da får hun sosial kontakt, samt hvis det er en vellykket fest,

så kan hun leve på det en stund, og i mellomtiden føle at hun er litt "uptodate" hvis du skjønner hva jeg mener...hun må shoppe inn litt før festen og stelle i stand..

Det er egentlig veldig lite som skal til, men det verste er jo å "sy puter under armee på noen..."

Så hvorfor ikke kalle in til en kjempefest neste helg...

da glemmer hun å tenke på seg selv, og dere kan få det veldig fint sammen

Bare et lite tips...

-Jeg har det for tiden best hjemme..-

[Gjest huhwer]

Jeg skjønner deg veldig godt. Selv om vi sikkert får hele forumet på nakken, vil jeg støtte deg i at du går fra henne. Det er etter min mening ikke riktig at du skal slite deg selv ut på den måten. Du har forsøkt å hjelpe og støtte henne uten særlig hell.

Så du får bare fortelle henne som det er og bør være; at du ikke orker mer og at hun nå må ty til hjelpeapparatet igjen.

Du må nå tenke på deg selv og ta ansvar for eget liv.

Lykke til!

Jeg er også enig.

Det er mulig at kjæresten til trådstarteren ikke søker hjelp fordi hun allerede får hjelp fra trådstarteren. Han fungerer som krykken hennes. Kanskje hun skjerper seg hvis hun må.

[Lillemus]

Jeg er enig med de som sier at du ikke trenger å ha dårlig samvittighet om du går fra henne. Du har gitt mer og vært mer tålmodig enn mange av oss (meg inkludert er jeg redd) ville vært.

Men som en eller annen her sa, sørg gjerne for at noen er der for å fange henne opp når du går for å gjøre det så skånsomt som mulig.