Hva tror dere kommer til og skje nå?

[Gjest Ferri]

Nå tror jeg hun psykiatriske sykepleieren jeg har kontakt med har kommet hjem fra feri. Venter bare på en email fra henne en dag snart håper jeg..

Meningen tror jeg er at snart skal hun hjelpe meg med og komme meg til lege.

Jeg har vært helt isolert fra det meste siden jeg var rundt 18, før også egentlig, men hadde et KORT opphold i forsvaret da.

Og kommer meg bare ut av huset på gode dager.

Tror jeg har angst, muligens depresjoner, hva vet jeg..

Sliter med og komme meg til butikker i allefall. Klarer daglivare handel på gode dager, men ting som f.eks og gå inn på et senter eller ordne med tannlege timer, legetimer, få meg linser, besøk i bank/postbank det klarer jeg ikke.

Jeg har sagt at jeg gjerne vil flytte hjemmenifra, komme meg bort, prøve klare meg alene. Har også sagt at jeg er åpen for innleggelse på et sykehus. Viktigse er at noe skjer..!

Så si at jeg kommer meg til lege, og de finner ut at jeg trener hjelp, hva kommer til og skje?

Blir det medisiner med engang? Må jeg i en masse møter?

jeg tror ikke jeg klarer en masse møter... da må de i så fall komme og hente meg og dra meg avgårde. Noe jeg gjerne vil at de gjør på en måte, vil så gjerne bort herifra.

I det heletatt, hva er prossedyren?

Gjerne fortelle litt om hva som skjedde med deg.

Eller kansje NHD kan si meg litt om hva jeg har i vente?

Ganske nærvøst opplegg alt sammen synes jeg

Regner nå,ble glad

[Gjest Ferri]

.

[Gjest Ferri]

Kan vel legge til at utdannelsen min er 0, det er barneskolenivå på endel, og generelt store hul.

Har ingen kontakt med andre en direkte familie som jeg bor med.

Må bygge opp et helt liv så og si fra bånn av her.

da tror jeg at jeg fikk med alt

[bugge -jenta]

Kjære deg!

Jeg skjønner så godt at du har behov for at noe må skje nå i livet ditt. Og du har så lite å tape på å prøve noe for å komme ut av en innskrenket og uholdbar tilværelse.

Jeg har ikke vært i din situasjon, så jeg vet ikke helt hva som vil skje nå, men jeg tror medisinering høres svært fornuftig ut. Samtidig trenger du selvsagt mer hjelp enn det også. Og i tillegg til helsevesenet; Ville det hjulpet å ha en støttekontakt? En som vet noe om det å ha angst, streve med å komme seg ut, ringe telefoner, alt det der?

Jeg håper du ikke har mistet motet om at det virkelig går an å få forandret et liv som har vært slik som ditt i flere år. Det finnes mange eksempler på det. Og jeg tror mange av de kanskje ikke helt hadde troen på det lenger. Men det går an, og det er bra du er så motivert for en eller annen forandring nå.

Jeg håper for din skyld at det skjer noe nytt nå utover høsten. Noe som indikerer forandring. Ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen

[nattsvermeren1365380995]

hei!

jeg forstår det sånn at du ennå ikke har fått hjelp med dine psykiske problemer,og at det er dette du skal til lege for sammen med din psykiatriske sykepleier.

legen din kan skrive ut medisiner som vil hjelpe,i tillegg til å henvise deg til psykolog eller psykiater.

trist å høre hvor ille du har hatt det.men godt at du er på vei til å få hjelp nå!

det går bare en vei nå:fremover!

ha det godt:)

[Gjest Ferri]

Kjære deg!

Jeg skjønner så godt at du har behov for at noe må skje nå i livet ditt. Og du har så lite å tape på å prøve noe for å komme ut av en innskrenket og uholdbar tilværelse.

Jeg har ikke vært i din situasjon, så jeg vet ikke helt hva som vil skje nå, men jeg tror medisinering høres svært fornuftig ut. Samtidig trenger du selvsagt mer hjelp enn det også. Og i tillegg til helsevesenet; Ville det hjulpet å ha en støttekontakt? En som vet noe om det å ha angst, streve med å komme seg ut, ringe telefoner, alt det der?

Jeg håper du ikke har mistet motet om at det virkelig går an å få forandret et liv som har vært slik som ditt i flere år. Det finnes mange eksempler på det. Og jeg tror mange av de kanskje ikke helt hadde troen på det lenger. Men det går an, og det er bra du er så motivert for en eller annen forandring nå.

Jeg håper for din skyld at det skjer noe nytt nå utover høsten. Noe som indikerer forandring. Ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen

Hun sykepleieren har sagt at hun er støttekontakten min, men hun virker jo veldig opptatt med andre som har det hardt også, og det forstår jeg jo.

Har hatt kontakt med henne siden november i 2005 ca.. på den tiden har vi skaffet ID kort, bank-konto også får jeg litt penger hver måned. Det var litt av et stress, var problemer med og bevise at jeg var meg. Så lenge har jeg vært "borte" lissom

Jeg hadde håpt at ting skulle skje mye fortere. Vet ikke helt, vil liksom at noen skal ta tak i meg og få meg igang med noe for jeg klarer det ikke helt selv.

Skulle så gjerne hatt et eget sted og bo, og hun har sagt at hvis jeg finner noe selv så kan de støtte meg økonomisk. Men jeg klarer ikke finne noe selv så det er litt hardt.

Lurer litt på om det hadde vært bedre for meg og bli innlagt et sted, men jeg vet ikke.

Tror du jeg får en annen støttekontakt også kansje?

En som har litt mere tid til og ordne litt saker for meg som jeg ikke fikser? Finnes de ?

Iblandt så mister jeg alt motet og forsvinner veldig langt ned, men for det meste så har jeg et håp og en tro på at alt kommer til og bli allright..

Bare så mye usikkerhet rundt hva som kommer til og skje nå.

Hun har pratet litt om at det finnes medisiner som kunne hjelpe meg, men, tja.. Får se, hadde jo vært fantastisk om det var en pille som hjalp så jeg klarte og være litt mere fokusert rundt folk og ikke knekke helt sammen bare noen ser på meg

Håper hun tar kontakt snart med en slagplan !

[Gjest Ferri]

hei!

jeg forstår det sånn at du ennå ikke har fått hjelp med dine psykiske problemer,og at det er dette du skal til lege for sammen med din psykiatriske sykepleier.

legen din kan skrive ut medisiner som vil hjelpe,i tillegg til å henvise deg til psykolog eller psykiater.

trist å høre hvor ille du har hatt det.men godt at du er på vei til å få hjelp nå!

det går bare en vei nå:fremover!

ha det godt:)

Ja, sist vi prates; før ferien hennes så sa hun at det første vi må gjøre var og få meg til en lege. Skjønner ikke helt åssen jeg skal klare det men.

Håper du har rett og at de kansje gir meg noen medisiner som hjelper.

Er jeg på god vei altså? Det føles litt ut som om ting stoppet opp noen uker før hun dro på ferie.. håper så inderlig at de har tid til meg og at de kan hjelpe. Hvis de ikke får meg bort herifra så kommer jeg bare til og sitte her i en mange år til tror jeg. Vil ikke at det skal skje!

Ha det godt du også

[nattsvermeren1365380995]

Ja, sist vi prates; før ferien hennes så sa hun at det første vi må gjøre var og få meg til en lege. Skjønner ikke helt åssen jeg skal klare det men.

Håper du har rett og at de kansje gir meg noen medisiner som hjelper.

Er jeg på god vei altså? Det føles litt ut som om ting stoppet opp noen uker før hun dro på ferie.. håper så inderlig at de har tid til meg og at de kan hjelpe. Hvis de ikke får meg bort herifra så kommer jeg bare til og sitte her i en mange år til tror jeg. Vil ikke at det skal skje!

Ha det godt du også

hei,og takk for det!

jo,jeg mener du er på en god vei nå,når psyk.sykepleier er inne i bildet og skal hjelpe deg.det finnes gode medisiner og behandling og terapi.

husk også å være flink til å få frem det du sliter med og trenger hjelp til,både ovenfor sykepleier,lege og behandler,så du får best mulig hjelp.

ønsker alt godt for deg!

[bugge -jenta]

Hun sykepleieren har sagt at hun er støttekontakten min, men hun virker jo veldig opptatt med andre som har det hardt også, og det forstår jeg jo.

Har hatt kontakt med henne siden november i 2005 ca.. på den tiden har vi skaffet ID kort, bank-konto også får jeg litt penger hver måned. Det var litt av et stress, var problemer med og bevise at jeg var meg. Så lenge har jeg vært "borte" lissom

Jeg hadde håpt at ting skulle skje mye fortere. Vet ikke helt, vil liksom at noen skal ta tak i meg og få meg igang med noe for jeg klarer det ikke helt selv.

Skulle så gjerne hatt et eget sted og bo, og hun har sagt at hvis jeg finner noe selv så kan de støtte meg økonomisk. Men jeg klarer ikke finne noe selv så det er litt hardt.

Lurer litt på om det hadde vært bedre for meg og bli innlagt et sted, men jeg vet ikke.

Tror du jeg får en annen støttekontakt også kansje?

En som har litt mere tid til og ordne litt saker for meg som jeg ikke fikser? Finnes de ?

Iblandt så mister jeg alt motet og forsvinner veldig langt ned, men for det meste så har jeg et håp og en tro på at alt kommer til og bli allright..

Bare så mye usikkerhet rundt hva som kommer til og skje nå.

Hun har pratet litt om at det finnes medisiner som kunne hjelpe meg, men, tja.. Får se, hadde jo vært fantastisk om det var en pille som hjalp så jeg klarte og være litt mere fokusert rundt folk og ikke knekke helt sammen bare noen ser på meg

Håper hun tar kontakt snart med en slagplan !

Kjære deg!

Jeg har tenkt på deg i dag. leste innlegget ditt imorges, men hadde ikke anledning til å skrive til deg da.

Jeg synes du skulle hatt en støttekontakt i tillegg til den psykiatriske sykepleieren. Gjerne ei jente som har kjent på angst, depresjon og litt av den tunge siden ved livet selv.

Du er naturlig nok svært isolert, og familie og helsevesen bør utvises et hankk til, og da kan en støttekontakt være en bra start.

Jeg kjenner at jeg får lyst til å høre mer om livet ditt. Og lurer på om du vil dele litt av det med meg.

Du skriver at du droppet ut av skolen. har du lyst å fortelle lit mer om skoletiden din, og hva som gjorde at du kuttet den.

Jeg lurer også på hvordan familieforhold og slike ting. Er du enebarn, har du søsken?

Har du noen diagnoser? Hva vet du om deg selv i så måte?

Kanskje det kunne vært en start hvis du vil samtale litt med meg en liten stund. Når jeg leser innleggene dine kjnner jeg at jeg vil så gjerne hjelpe, gi deg et eller annet. I all ydmykhet er det ikke sikkert jeg greier det, men den som ikke prøver... Så jeg vil prøve hvis du vil. Du er jo anonym her inne.

Du skriver godt, og det får meg til å lure på din manglende skolegang. Hvorfor det ble slik. Jeg er sikker på du har mange ressurser i deg.

vennlig hilsen

[Gjest Ferri]

Kjære deg!

Jeg har tenkt på deg i dag. leste innlegget ditt imorges, men hadde ikke anledning til å skrive til deg da.

Jeg synes du skulle hatt en støttekontakt i tillegg til den psykiatriske sykepleieren. Gjerne ei jente som har kjent på angst, depresjon og litt av den tunge siden ved livet selv.

Du er naturlig nok svært isolert, og familie og helsevesen bør utvises et hankk til, og da kan en støttekontakt være en bra start.

Jeg kjenner at jeg får lyst til å høre mer om livet ditt. Og lurer på om du vil dele litt av det med meg.

Du skriver at du droppet ut av skolen. har du lyst å fortelle lit mer om skoletiden din, og hva som gjorde at du kuttet den.

Jeg lurer også på hvordan familieforhold og slike ting. Er du enebarn, har du søsken?

Har du noen diagnoser? Hva vet du om deg selv i så måte?

Kanskje det kunne vært en start hvis du vil samtale litt med meg en liten stund. Når jeg leser innleggene dine kjnner jeg at jeg vil så gjerne hjelpe, gi deg et eller annet. I all ydmykhet er det ikke sikkert jeg greier det, men den som ikke prøver... Så jeg vil prøve hvis du vil. Du er jo anonym her inne.

Du skriver godt, og det får meg til å lure på din manglende skolegang. Hvorfor det ble slik. Jeg er sikker på du har mange ressurser i deg.

vennlig hilsen

Dette ble skikkelig langt, hehe, ingen som kommer til og lese det Men svarer deg

Hei Bugge Jenta!

Håper du ikke tenker for mye på meg da, men hyggelig og høre at man blir tenkt på

Beklager at jeg ikke har svart deg før. må ha litt "styrke" for og dele ting og tang. Og kvier meg litt for og dele alt i ett innlegg, det er mye som har skjedd, og vil jo være annonym. Men kan jo si litt !

Det er min egen feil tror jeg, situasjonen min.

Jeg vet ikke hvorfor. Jeg ble ikke mobbet, mobbet ikke andre, hadde venner og alt var jo greit. Men på et tidspunkt så begynte jeg og nekte og gå på skolen.

Det gikk litt gradvis tror jeg og usikker på når det begynte, kansje jeg alltid var sånn.

Og hvor oftere jeg ble borte, desto hardere ble det og komme tilbake til skolen igjen.

Når jeg var 12 så hadde det blitt sånn at jeg var på skolen mellom 3 og 10 ganger i månden et sted...

Jeg husker ikke hva jeg gjorde hjemme på den tiden. Godt mulig så satt jeg bare forran et spill av et slag.

Foreldrene mine prøvde jo og få meg på skolen, men det har aldri vært no særlig struktur, og respekten min for dem var nok på bunn.

Det at faren min kunne bli ganske så hardhendt til tider gjorde det kansje bare værre. Men de var vel frustrerte og rådløse.

Mamma ble syk og handikappa når jeg gikk i første klasse, og pappa jobbet.. Så det kan godt hende at det var der det skar seg, at jeg fikk gjøre mye som jeg ville, og at det bare ble verre ettersom jeg vokste opp litt.

Ble så sinnsykt mye kaos overalt her hjemme når mamma ble syk, og vi driver fortsatt og prøver og rydde opp her selv om jeg var 6-7 da og det er lenge siden.

Hadde aldri venner på besøk her hjemme f.eks.., alltid jeg som gikk til dem, så det var ganske mye rot...er det fortsatt. (og jeg får ikke lov til og rydde, grrr

Kay, men.. når jeg var 13 så gikk jeg aldri på skolen lenger.

Da ble jeg sendt til et internat på landet. Var endel ungdomms "gangstere" fra oslo-området der.

Det var ganske så morsomt der, men jeg passet nok ikke helt inn, selv om jeg prøvde og tilpasse meg så var jeg nok ikke så tøff som de andre.

Og de fikk meg ikke til og lære ting på skolen der heller, min feil at jeg ikke innså at hva som kunne skje. Jeg var jo udødelig.

Det ble desverre ikke sånn at de klarte og "fikse" meg der.. Eller det er godt mulig at de klarte det, men jeg fikk ikke sjansen til og prøve meg på vanlig skole.

De bestemte og sende meg til Statens Senter for barne og ungdoms psykiatri (SSBU). Innleggelses grunnen var depresjon.

Må jeg få si at jeg hadde ALDRI følt meg deprimert og lei meg på den tiden. Det har kommet nå i de siste årene når jeg tenker på alt jeg har gått glipp og ting jeg ikke klarer.

På SSBU var jeg rundt ett år. Vet ikke helt åssen jeg skal oppsumere tiden på SSBU.. Veldig variert!!

Det var veldig hardt for meg og bli "låst inne" og hadde problemer med og sove der. Hadde lyst til og stikke av, men viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Tror jeg har lært endel om menneskers mørkere sider av og være på de to stedene. Skjedde mye sprøtt.

Ene dagen er jeg et barn, men så skal jeg pluttselig forholde meg til folk som kutter seg opp truer andre på livet. Og hører om mye fælt som har hendt andre. lærer mye ;p

De fikk meg på skolen dems der også, men jeg kan ikke si at jeg lærte noe fag av no slag der heller. Var bare tilstede.

Hadde timer med psykolog der. En gang i uka, men etter at jeg hadde vært innlagt der en stund så sluttet jeg og prate med henne også, og det var vist helt greit merkelig nok...

Tror ikke skjønte seg så særlig på meg. Jeg fikk i allefall ikke vite no spessielt om hva som feilte meg.

Post Traumatisk stress syndrom var vel det de mente når jeg ble utskrevet.

Går ut ifra at de mente jeg hadde det etter at mamma ble syk? Men jeg vet ikke.

Når jeg ble utskrevet så hørte jeg en si at de gjerne skulle hatt meg der lenger.

Og at jeg kunne hatt behov for det.

Men jeg var jo så møkka lei av og være der så jeg ble utskrevet sammen med fleste parten av de andre som hadde vært innlagt der. Tror de skulle ..uhm.. finner ikke ordet.. re-organisere litt der. Skulle komme inn andre "typer" passienter på avdelingen jeg var på tror jeg.

Annyways, tilbake til normal skole ble jeg sendt. Der fikk jeg ikke komme tilbake til den gammle klassen min, jeg måtte gå et år om igjen..

Store gigantiske hull i skolegangen min. Greit, jeg kan skrive OK, men jeg kan fortsatt ikke gangetabellen f.eks... glemmer måndene, usikker på alfabetet..

basis tingene er der ikke.. hva er radius forresten?

Men tror det var her det skar seg værts..

og måtte gå et år omigjen på skolen.... det er jo...ja...

Jeg fikk venner igjen, masse venner. Men ingen jeg kan kalle gode venner.

hoppet fra grupper til grupper og lette etter plassen min.

Etter et ganske stabilt år hvor jeg kjempa meg gjennom alt dritet og måtte gå om igjen et år på offentlig skole er.. Så ble jeg lei.

Da var jeg rundt 15-16. Drakk i helgene og "festa".

Jeg har aldri vært en bråkemaker dog, aldri plaget andre. Men etterhver sluttet jeg og gå ut med de vennene jeg hadde, satt hjemme igjen. Og det at de vennene jeg hadde greit kontakt med da jeg begynte og melde meg ut ikke ringte meg iblandt sårer.. at de ikke tok kontakt.

Hadde fått meg en bedre PC, satt meg forran den og tror jeg har en spille avhengihet, eller så kjeder jeg meg veldig fort.

Gikk ikke på skolen, tiden gikk, og distanserte meg sakte men sikkert fra alt. Var på nippet der til og bli tatt ut fra skolen igjen, men det var ingen som brydde seg lenger. Og jeg gikk ikke.

Like før jeg ikke fikk karakterer fra skolen men fikk noen usle greier. Kom meg inn på vidregående ved at noen tråder ble dratt i.

Men det gikk ikke, føltes ikke ut som jeg passet inn lenger, og meldte meg ut av sammfunnet 16-17 år gammel.

Satt meg forran PC'en..Og her har jeg sittet så og si siden da..

Den har litt av skylden PC'en.. eller så er det godt mulig at det er den som har holdt meg i live..

For det er den jeg har brukt for og ikke kjede meg konstant.

Var et kort misslykka opphold i forsvaret, hvor jeg følte ekte angs.

Fant ikke tonen helt med de andre, er ikke komfortabel med megselv helt, så mange masker, klarer ikke være megselv. vet ikke hvem jeg er. Men jeg er en stille person, tar tid før jeg blir trygg på noe som helst.

Men... idag så har jeg en følesle av at jeg bare har vært lat, at det er min feil fordi jeg ikke gikk på skolen.

Hvis jeg bare hadde gått på skolen istede for og kjempe meg til og bli hjemme når jeg var 12 år så hadde ting vært ganske så anderledes tror jeg.

Lurer på om NHD leser dette, heheh, HVA TROR DU DET FEILER MEG DA NHD?

I går fikk jeg forøvrig email fra hun psykiatriske sykepleieren. Ennndelig er hun tilbake Er så glad for at hun er der selv om hun er ganske opptatt

Jeg skrev et KJEEEEMPE langt svar til henne, selv om hun bare spurte åssen jeg hadde det nå. Var godt og få skrevet ned litt åssen jeg har hatt det siden sist vi hadde hatt kontakt. Men jeg skriver litt vel mye iblandt..*host*

Angrer på så og si alt jeg skriver også.. kommer til og angre på detta innlegget også..

Ble nyfiken jeg nå bugge -jenta, er du en støttekontakt som du nevner?

*grasping at straws here*

Litt sånn at man drømmer om at noen bare skal hjelpe en, men men..

[bugge -jenta]

Dette ble skikkelig langt, hehe, ingen som kommer til og lese det Men svarer deg

Hei Bugge Jenta!

Håper du ikke tenker for mye på meg da, men hyggelig og høre at man blir tenkt på

Beklager at jeg ikke har svart deg før. må ha litt "styrke" for og dele ting og tang. Og kvier meg litt for og dele alt i ett innlegg, det er mye som har skjedd, og vil jo være annonym. Men kan jo si litt !

Det er min egen feil tror jeg, situasjonen min.

Jeg vet ikke hvorfor. Jeg ble ikke mobbet, mobbet ikke andre, hadde venner og alt var jo greit. Men på et tidspunkt så begynte jeg og nekte og gå på skolen.

Det gikk litt gradvis tror jeg og usikker på når det begynte, kansje jeg alltid var sånn.

Og hvor oftere jeg ble borte, desto hardere ble det og komme tilbake til skolen igjen.

Når jeg var 12 så hadde det blitt sånn at jeg var på skolen mellom 3 og 10 ganger i månden et sted...

Jeg husker ikke hva jeg gjorde hjemme på den tiden. Godt mulig så satt jeg bare forran et spill av et slag.

Foreldrene mine prøvde jo og få meg på skolen, men det har aldri vært no særlig struktur, og respekten min for dem var nok på bunn.

Det at faren min kunne bli ganske så hardhendt til tider gjorde det kansje bare værre. Men de var vel frustrerte og rådløse.

Mamma ble syk og handikappa når jeg gikk i første klasse, og pappa jobbet.. Så det kan godt hende at det var der det skar seg, at jeg fikk gjøre mye som jeg ville, og at det bare ble verre ettersom jeg vokste opp litt.

Ble så sinnsykt mye kaos overalt her hjemme når mamma ble syk, og vi driver fortsatt og prøver og rydde opp her selv om jeg var 6-7 da og det er lenge siden.

Hadde aldri venner på besøk her hjemme f.eks.., alltid jeg som gikk til dem, så det var ganske mye rot...er det fortsatt. (og jeg får ikke lov til og rydde, grrr

Kay, men.. når jeg var 13 så gikk jeg aldri på skolen lenger.

Da ble jeg sendt til et internat på landet. Var endel ungdomms "gangstere" fra oslo-området der.

Det var ganske så morsomt der, men jeg passet nok ikke helt inn, selv om jeg prøvde og tilpasse meg så var jeg nok ikke så tøff som de andre.

Og de fikk meg ikke til og lære ting på skolen der heller, min feil at jeg ikke innså at hva som kunne skje. Jeg var jo udødelig.

Det ble desverre ikke sånn at de klarte og "fikse" meg der.. Eller det er godt mulig at de klarte det, men jeg fikk ikke sjansen til og prøve meg på vanlig skole.

De bestemte og sende meg til Statens Senter for barne og ungdoms psykiatri (SSBU). Innleggelses grunnen var depresjon.

Må jeg få si at jeg hadde ALDRI følt meg deprimert og lei meg på den tiden. Det har kommet nå i de siste årene når jeg tenker på alt jeg har gått glipp og ting jeg ikke klarer.

På SSBU var jeg rundt ett år. Vet ikke helt åssen jeg skal oppsumere tiden på SSBU.. Veldig variert!!

Det var veldig hardt for meg og bli "låst inne" og hadde problemer med og sove der. Hadde lyst til og stikke av, men viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Tror jeg har lært endel om menneskers mørkere sider av og være på de to stedene. Skjedde mye sprøtt.

Ene dagen er jeg et barn, men så skal jeg pluttselig forholde meg til folk som kutter seg opp truer andre på livet. Og hører om mye fælt som har hendt andre. lærer mye ;p

De fikk meg på skolen dems der også, men jeg kan ikke si at jeg lærte noe fag av no slag der heller. Var bare tilstede.

Hadde timer med psykolog der. En gang i uka, men etter at jeg hadde vært innlagt der en stund så sluttet jeg og prate med henne også, og det var vist helt greit merkelig nok...

Tror ikke skjønte seg så særlig på meg. Jeg fikk i allefall ikke vite no spessielt om hva som feilte meg.

Post Traumatisk stress syndrom var vel det de mente når jeg ble utskrevet.

Går ut ifra at de mente jeg hadde det etter at mamma ble syk? Men jeg vet ikke.

Når jeg ble utskrevet så hørte jeg en si at de gjerne skulle hatt meg der lenger.

Og at jeg kunne hatt behov for det.

Men jeg var jo så møkka lei av og være der så jeg ble utskrevet sammen med fleste parten av de andre som hadde vært innlagt der. Tror de skulle ..uhm.. finner ikke ordet.. re-organisere litt der. Skulle komme inn andre "typer" passienter på avdelingen jeg var på tror jeg.

Annyways, tilbake til normal skole ble jeg sendt. Der fikk jeg ikke komme tilbake til den gammle klassen min, jeg måtte gå et år om igjen..

Store gigantiske hull i skolegangen min. Greit, jeg kan skrive OK, men jeg kan fortsatt ikke gangetabellen f.eks... glemmer måndene, usikker på alfabetet..

basis tingene er der ikke.. hva er radius forresten?

Men tror det var her det skar seg værts..

og måtte gå et år omigjen på skolen.... det er jo...ja...

Jeg fikk venner igjen, masse venner. Men ingen jeg kan kalle gode venner.

hoppet fra grupper til grupper og lette etter plassen min.

Etter et ganske stabilt år hvor jeg kjempa meg gjennom alt dritet og måtte gå om igjen et år på offentlig skole er.. Så ble jeg lei.

Da var jeg rundt 15-16. Drakk i helgene og "festa".

Jeg har aldri vært en bråkemaker dog, aldri plaget andre. Men etterhver sluttet jeg og gå ut med de vennene jeg hadde, satt hjemme igjen. Og det at de vennene jeg hadde greit kontakt med da jeg begynte og melde meg ut ikke ringte meg iblandt sårer.. at de ikke tok kontakt.

Hadde fått meg en bedre PC, satt meg forran den og tror jeg har en spille avhengihet, eller så kjeder jeg meg veldig fort.

Gikk ikke på skolen, tiden gikk, og distanserte meg sakte men sikkert fra alt. Var på nippet der til og bli tatt ut fra skolen igjen, men det var ingen som brydde seg lenger. Og jeg gikk ikke.

Like før jeg ikke fikk karakterer fra skolen men fikk noen usle greier. Kom meg inn på vidregående ved at noen tråder ble dratt i.

Men det gikk ikke, føltes ikke ut som jeg passet inn lenger, og meldte meg ut av sammfunnet 16-17 år gammel.

Satt meg forran PC'en..Og her har jeg sittet så og si siden da..

Den har litt av skylden PC'en.. eller så er det godt mulig at det er den som har holdt meg i live..

For det er den jeg har brukt for og ikke kjede meg konstant.

Var et kort misslykka opphold i forsvaret, hvor jeg følte ekte angs.

Fant ikke tonen helt med de andre, er ikke komfortabel med megselv helt, så mange masker, klarer ikke være megselv. vet ikke hvem jeg er. Men jeg er en stille person, tar tid før jeg blir trygg på noe som helst.

Men... idag så har jeg en følesle av at jeg bare har vært lat, at det er min feil fordi jeg ikke gikk på skolen.

Hvis jeg bare hadde gått på skolen istede for og kjempe meg til og bli hjemme når jeg var 12 år så hadde ting vært ganske så anderledes tror jeg.

Lurer på om NHD leser dette, heheh, HVA TROR DU DET FEILER MEG DA NHD?

I går fikk jeg forøvrig email fra hun psykiatriske sykepleieren. Ennndelig er hun tilbake Er så glad for at hun er der selv om hun er ganske opptatt

Jeg skrev et KJEEEEMPE langt svar til henne, selv om hun bare spurte åssen jeg hadde det nå. Var godt og få skrevet ned litt åssen jeg har hatt det siden sist vi hadde hatt kontakt. Men jeg skriver litt vel mye iblandt..*host*

Angrer på så og si alt jeg skriver også.. kommer til og angre på detta innlegget også..

Ble nyfiken jeg nå bugge -jenta, er du en støttekontakt som du nevner?

*grasping at straws here*

Litt sånn at man drømmer om at noen bare skal hjelpe en, men men..

Hei du!

Jeg har lest inlegget ditt, og vil takke deg for at du delte så mye med meg. Jeg har lyst å gi deg en tilbakemelding, men jeg er så nede for telling akkurat nå, av diverse årsaker, så jeg føler at jeg ikke har så mye å gi. Da er det bedre jeg kommer tilbake til det når ting blir litt bedre.

Vi snakkes igjen litt senere. Ha det bra så lenge.

vennlig hilsen

[Gjest Ferri]

Hei du!

Jeg har lest inlegget ditt, og vil takke deg for at du delte så mye med meg. Jeg har lyst å gi deg en tilbakemelding, men jeg er så nede for telling akkurat nå, av diverse årsaker, så jeg føler at jeg ikke har så mye å gi. Da er det bedre jeg kommer tilbake til det når ting blir litt bedre.

Vi snakkes igjen litt senere. Ha det bra så lenge.

vennlig hilsen

Å, må jo ikke svare

Håper du føler deg bedre snart!

[bugge -jenta]

Å, må jo ikke svare

Håper du føler deg bedre snart!

Ja, det gjør jeg også.