Hvordan bør familien forholde seg?

[Gjest bixiti]

Halvsøster har siden hun var ganske liten vært vrang og vanskelig, med tilknytningsproblemer. Hatt dype depresjoner fra og med 13 års-alder, ispedd raseri/panikk-anfall. Utrolig følsom, og sier at hun mangler følelsen av å være en person. Har sett henne gå i oppløsning ved flere anledninger, og det er hjerteskjærende å ikke vite hva man kan gjøre.

Foreldrene har ikke akkurat gjort det lett for henne, og hun trakk seg bort fra dem i mange år, og har ikke fått det hun har hatt behov for av støtte, fellesskap, ros og lignende. Istedet søkte hun til andre mennesker som utsatte henne for enda mer krenkende opplevelser. Vi søskenene forstår henne på mange områder, men har ikke visst hva vi kan gjøre.

Hun er nå 22, og prøver endelig å nærme seg igjen. Først de senere årene har familieforholdene forandret seg tilstrekkelig til at hun tør å åpne opp. Foreldrene har forandret seg drastisk av forskjellige grunner, og ser hennes problemer på en annen måte en tidligere. Jeg merker fremdeles at hun er veldig skjør, men hun vender seg ihvertfall til oss. Hun greier å holde seg unna gutter som ikke vil henne vel.

Vi har alle høyere utdanning, og har tross hennes problemer sett på henne som den som nok har størst potensiale til å komme seg "opp og frem". Derfor prøvde vi lenge å backe henne opp og gi henne et lite puff. Hun har kommet inn på krevende studier med høye opptakskrav, og oppleves som veldig ressurssterk når hun først er i det hjørnet, men så rakner det for henne, og hun må bryte.

Hun er voksen av alder, men samtidig er hun et skjørt barn på innsiden. Mange vil kanskje si at det er en psykolog's jobb å støtte henne. Det jeg derimot vil vite, er hvordan familien kan gjøre det best mulig for henne? Det gir oss alle enormt mye å endelig føle at vi har en familie igjen, og vi er villige til å stå på for at hun skal bli hel igjen. Grenser har hun hatt for mye av tidligere, og hun oppleves absolutt ikke som manipulerende når hun er "oppe" og føler seg ivaretatt og ønsket. Men vi vil jo ikke gjøre henne noen bjørnetjeneste. Bør vi f.eks. holde rundt henne og trøste henne som et barn når de vonde følelsene veller frem og hun bryter sammen? Kan det gå fremover på denne måten, eller må det absolutt være en sak for profesjonelle, med strenge grenser for hva familie skal si og gjøre?

[frosken]

Jeg tror ikke det går an å gi noe fasitsvar her, men tenker at dere må bruke magefølelsen til å vurdere hva som er konstruktivt.

Jeg ville diskutert temaet med henne åpent, være tydelig på hva dere tenker og føler i forhold til henne.

Å oppleve varme og genuin omsorg kan være en vekstfremmende faktor for mange. Dersom dere begynner å lure på om deres omsorg er med på å forsterke tendensen til "sammenbrudd", så er det grunn til å stoppe opp og evt. søke profesjonell hjelp.

I slike situasjoner kan det være ok at evt. terapeut arrangerer en familiesamtale med flere av dere tilstede. Det forutsetter at din søster kan tenke seg det, og at hun har en behandler som kan tenke seg å jobbe på den måten.

Det er litt uklart for meg hva som er det sentrale i din søsters vansker, men et godt nettverk er vesentlig for muligheten til å komme seg videre for de fleste.

Slik jeg leser ditt innlegg, så er du en søster som på en genuin og real måte ønsker å hjelpe. Ikke undervurder verdien av din innstilling i denne situasjonen :-)

[Sitronmelisse]

Jeg tror ikke det går an å gi noe fasitsvar her, men tenker at dere må bruke magefølelsen til å vurdere hva som er konstruktivt.

Jeg ville diskutert temaet med henne åpent, være tydelig på hva dere tenker og føler i forhold til henne.

Å oppleve varme og genuin omsorg kan være en vekstfremmende faktor for mange. Dersom dere begynner å lure på om deres omsorg er med på å forsterke tendensen til "sammenbrudd", så er det grunn til å stoppe opp og evt. søke profesjonell hjelp.

I slike situasjoner kan det være ok at evt. terapeut arrangerer en familiesamtale med flere av dere tilstede. Det forutsetter at din søster kan tenke seg det, og at hun har en behandler som kan tenke seg å jobbe på den måten.

Det er litt uklart for meg hva som er det sentrale i din søsters vansker, men et godt nettverk er vesentlig for muligheten til å komme seg videre for de fleste.

Slik jeg leser ditt innlegg, så er du en søster som på en genuin og real måte ønsker å hjelpe. Ikke undervurder verdien av din innstilling i denne situasjonen :-)

Har bare en ting å si til dette...

Hun er heldig som har deg!

Håper NHD kan gi deg et godt svar på veien :-)