hva bør jeg gjøre?

[4barns mor-77]

jeg mistet min sønn 5 dager etter fødsel i 98. Han var født med et stort mellomgulvs brokk, som var så alvorlig i seg selv at han KUNNE dødd av det. men, dødsårsaken var multiple hjerneskader i forbindelse med de 2 første timene etter fødsel.

i løpet av svangerskapet var jeg på hele 3 UL, uke 18-19, uke 24(for å sjekke plassering på morkaken) og dagen før fødsel(for å sjekke om det kunne ha lekket fostervann) jeg innser jo at på de 2 siste, så var det ikke babyen i seg selv de skulle se på, og at det kan være en fornuftig grunn til at de ikke så det store hullet i mellomgulvet.alt som heter tarmer hadde vokst opp i brysthulen og hjerte og lunger var veldig forskjøvet. ene lungen nesten ikke utviklet i det hele tatt, pga plass mangel.Det som plager meg er at han KUNNE vært reddet om de hadde sett dette på UL, og det mener jeg vel strengt talt at de burde gjordt....? Da hadde jeg blitt sendt til oslo eller trondheim for fødsel, og barnet hadde blitt lagt i respirator med en gang. I stedet ble han bagget i de to timene frem til helikopteret kom... (Dèt har jeg forøvrig lest på legesider i ettertid at man helst ikke skal gjøre med barn med den diagnosen.)Da ville han m.a.o. ikke fått hjerneskadene. så det jeg lurer på nå, er;bør jeg bare prøve å innfinne meg med at ting ble som de ble, og ikke prøve å finne ut noe mer om det? eller bør jeg ta kontakt med pasient skade nemda eller hva det heter?

Det skal sies at vi fikk veldig god behandling på ullevål, og også veldig god oppfølging i de to svangerskapene jeg har hatt etterpå... men jeg føler på ingen måte at dèt gjør opp for evnt tabbe tidligere. Tenker utrolig mye på det, men har ikke gjordt noe fordi det selvfølgelig ikke vil gi meg gutten min tilbake... Men kan det gi meg litt mer fred i sjela å VITE ?

Jeg mistet moren min bare 6 måneder før alt dette, etter en oppvekst med alkohol og pille misbruk.På ullevål anbefalte de meg psykolog hjelp pga alt dette, men jeg har liksom alltid måttet klare meg selv, og det skulle jeg da virkelig gjøre den gangen også. (ung og dum?) synes jeg har klart meg veldig bra, men har hatt en lengre periode med depresjoner, og selvfølgelig nok av dager med nedstemthet som har gått over igjen av seg selv ganske fort.

Burde jeg søke om psykologhjelp allikevel?

Dette ble et langt innlegg, og muligens litt rotete... Men håper noen vil komme med synspunkter...

- 4barns mor-77

[ekte nick]

Jeg kan ikke svare på det der om du bør klage til noen klagenemnd.

Men ja, jeg tror du ville hatt godt av å få gå til en psykolog. Husk at det er lange ventelister, noen ganger opptil et år, så still deg gjerne på venteliste hos flere med det samme. (Dersom du ikke får hjelp nå, vil behovet sannsynligvis være like stort om et år...Og er det ikke det, kan du jo bare si nei takk når det blir din tur)

Ønsker deg lykke til.

[Marihone]

Hei. Jeg skjønner godt at du tenker mye på dette. Det KAN ha blitt gjort noe, eller så kunne de ikke gjort noe. Jeg vet ikke. Men jeg vil anbefale profesjonell behandling, slik at du kan få hjelp til å bearbeide dette. Det er ikke koselig å tenke på slike ting - hele tiden. Det er selvfølgelig venteliste hos de fleste psykologer, men det finnes private psykologer som kan gi deg frikort. Jeg husker IKKE hva det heter, men det kan vel kanskje psykologen her svare deg på? http://www.etbarnforlite.no/

En side for flere i samme situasjon som deg. Ta en tur innom og se? Dette kan kanskje hjelpe deg med noe, men den dårlige oppveksten din, som ikke noe barn fortjener, trenger du nok annen hjelp til.