Søke hjelp?

[Gjest Sliter litt for tida]

Jeg har det litt tungt for tida, er av ulike årsaker fryktelig stressa og sliten, og ser liksom "ingen ende" på det. Eller jo- eksamen i januar, men tida fram til da kommer til å bli et rent h******.

Har en del jern i ilden, og ser ikke at jeg har mulighet til å gjøre noe med det. Alt er ting som MÅ gjøres. Føler at jeg ikke får gjort noe ordentlig, for tankene går hele tida til alt det andre jeg burde ha gjort. Også på jobb. Så fikk jeg beskjed fra sjefen i dag om akkurat det - at jeg ikke var nok "til stede". Greide å holde maska helt til jeg var på vei hjem, men i bilen kom tårene. Føler ikke at jeg greier å snakke med noen om hvordan jeg har det, for i bunn og grunn er problemet det at jeg rett og slett føler at jeg ikke greier noen ting (derfor det var så sårt å få "bekreftet" denne følelsen i dag). Føler ikke jeg mestrer noen ting, verken sosialt eller praktisk. Alt flyter rundt i hodet på meg, og i dag merket jeg at dette greier jeg snart ikke lenger. Jeg sto rett opp og ned og skalv og gråt og visste ikke hvor jeg skulle begynne.

Føler at jeg trenger hjelp til å sortere litt tanker og følelser, og litt hjelp til å innse at jeg faktisk kan noe. For innerst inne så vet jeg jo at noe må jeg jo være dyktig på, men greier ikke å se hva. Føler at snart 5 års utdanning er bortkastet, for jeg mestrer fortsatt ikke det jeg er utdannet som. Kan nevne at jeg er arbeidsledig (få jobber her jeg bor), men jobber som vikar ulike steder. Tror rett og slett ikke at jeg får jobb heller, før jeg greier å få inn i holdet mitt at jeg faktisk er i stand til å gjøre en god jobb.

Vet at det mest naturlige ville være å snakke med noen nære, familie eller venner, men jeg føler at jeg gjør meg selv så fryktelig sårbar ved å blottlegge disse følelsene. Folk ville bare komme med velmenende kommentarer på at "joda, du er flink til ditt og datt osv". Problemet mitt ligger hos meg selv, jeg greier ikke å se hva jeg er god på og ikke. Kanskje burde jeg rett og slett snakke med sjefen, men hvor god jobbsøknad er det da?!

Er det noen som kjenner igjen disse følelsene? Kan det være en ide å snakke med en psykolog? Men det er vel håpløst å få time hos psykolog når problemene er så små som hos meg, er jo ikke akkurat selvmordskandidat eller noe sånt. Ville bare fått enda mer dårlig samvittighet dersom jeg gikk foran noen som virkelig trngte det...Kan legge til at jeg er nokså "voksen familiemor"

[Gjest Serafin]

Det er ikke dumt å bremse før det sier helt stopp. Jeg har vært med på at det bala seg til rundt meg på omtrent alle fronter.

Når jeg sier alle fronter betyr det: jobb, kolleger, familie, ekteskap absolutt alle fronter.

Det er viktig å stoppe opp før det blir enda værre for deg.

Du er nok dame. Jeg har utallige venninner som driver og er superflinke, som jeg også var. De ser ikke sin egen begrensning. ( Jeg gjode heller ikke det). Vi skal være flinke på alle livets områder.

Nå i dag er jeg lei meg for at jeg ikke stoppet før. Det fikk slike konsekvenser for meg.

Du bør gå til fastlegen din og snakke med h*n og drøfte hva du bør gjøre.

Hilsen: