Angst for formelle selskaper o.l.

[Gjest Jeg prøver så godt jeg kan]

Jeg har vel en form for sosial angst. Takler overhodet ikke større forsamlinger av mennesker som kjenner hverandre, eksempelvis familieselskaper, julebord og bryllup.

Jeg blir fysisk dårlig, mister i tillegg munn og mæle, glemmer og puste samt føler meg som det mest ensomme menneske i hele verden.

Det er ingen tvil om at jeg må prøve å venne meg til dette litt etter litt, face angsten for å klare å mestre den.

Men det gjelder jo også å finne et balansepunkt der, slik at man ikke overdriver eller blir for feig...

I praksis betyr det at jeg takker nei til en del slike sammenkomster. Et nei som andre overhodet ikke forstår grunnen til. For det er jo så morsomt med fest, ikke sant?

Jeg klarer ikke å lyve overbevisende, folk ser på meg at jeg egentlig ikke skal reise bort eller har andre avtaler. I hvert fall føler jeg det slik - og da blir det hele bare enda verre.

Hvordan takler andre dette? Hva sier dere til dem som spør hvorfor man ikke kommer? Og for den saks skyld: Hvordan takker man nei på en høflig måte uten å føle seg skamfull?

[Gjest Myrthel]

Jeg har også sosial angst. Jeg er stort sett litt redd for voksne mennesker som jeg ikke kjenner så godt. Det værste er jo i sånne selskaper og andre sosiale sammenheng. Jeg har også angst for å reise bort på firmatur e.l. Jeg misliker alle situasjoner der jeg kan ende opp med å stå alene og føle meg ensom. Jeg kommer ikke på noe å snakke om med mange rundt meg. Med få går det stort sett greit. Jeg kan ikke studere mer fordi jeg synes pausene er så ødeleggende for meg. Forelesninger går greit, men jeg klarer ikke å få kontakt med folk, så jeg blir alene og ender med å gå og tenke at jeg er litt rar og at ingen liker meg.

Jeg har tro på at man bør tvinge seg til noe, hvis du kutter ut alle slike situasjoner vil du få sterkere angst. Føler du noen ganger mestring i slike situasjoner? Eller synes du det alltid er nedbrytende på deg? Jeg synes også man skal få lov å kjenne etter, føler du deg ikke helt på topp kan det være greit å holde seg hjemme.

[ekte nick]

Det går jo an å si det som det er, uten å bruke akkurat ordet sosial angst. Si feks "Jeg trives aldri godt når det er større sammenkomster, jeg vil heller komme når det er noen få. Folk er jo forskjellig sånn".

Samtidig er jeg enig i at det kan være lurt å trene deg opp i dette av og til, forat det ikke skal bli verre. Kanskje du kan velge å gå av og til, når det ikke er ALTFOR mange der?

[Gjest Jeg prøver så godt jeg kan]

Jeg har også sosial angst. Jeg er stort sett litt redd for voksne mennesker som jeg ikke kjenner så godt. Det værste er jo i sånne selskaper og andre sosiale sammenheng. Jeg har også angst for å reise bort på firmatur e.l. Jeg misliker alle situasjoner der jeg kan ende opp med å stå alene og føle meg ensom. Jeg kommer ikke på noe å snakke om med mange rundt meg. Med få går det stort sett greit. Jeg kan ikke studere mer fordi jeg synes pausene er så ødeleggende for meg. Forelesninger går greit, men jeg klarer ikke å få kontakt med folk, så jeg blir alene og ender med å gå og tenke at jeg er litt rar og at ingen liker meg.

Jeg har tro på at man bør tvinge seg til noe, hvis du kutter ut alle slike situasjoner vil du få sterkere angst. Føler du noen ganger mestring i slike situasjoner? Eller synes du det alltid er nedbrytende på deg? Jeg synes også man skal få lov å kjenne etter, føler du deg ikke helt på topp kan det være greit å holde seg hjemme.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, ja. Og er 100% enig i at jeg rett og slett må presse meg selv til å tøye grensene.

Det gjør jeg også, og har fått positive resultater og mestringsfølelse i mange av hverdagens situasjoner.

Men jeg er ennå ikke helt i mål der, det er noe med å ta et lite skritt om gangen og bygge seg opp.

Energien min bruker jeg på å takle jobb, gå på butikken, ordne praktiske ting, ta initiativ overfor venner og lignende.

Derfor er disse festene og sammenkomstene foreløpig noe som jeg ikke klarer å strekke meg etter i tillegg. Å vite at jeg skal bryllup eller julebord, for eksempel, gjør at jeg går og gruer meg ukesvis i forkant - det tapper meg fullstendig for energi. Energi som jeg skulle bruke på å mestre de hverdagslige tingene.

Eller tenker jeg bare helt feil nå?

Hvordan takler man best dette overfor omgivelsene sine? Jobb, familie og venner som ikke har forutsetninger til å forstå at jeg strever med noe som de oppfatter som positivt...

[lis1365381008]

Jeg vet hvordan du har det, hver gang jeg skal i "pyntede" selskap får jeg panikk. Få ikke sove natten før og er grinete tiden frem til selskapet.

Det eneste som hjelper for meg er å være vel forbredt.

Dersom jeg ikke kommer inn i en samtale hjelper jeg til med oppydning, dekking osv.

Lykke til

[Gjest Tildamira]

Hei, jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har alltid hatet å gå i familieselskaper og hatt store kvaler for å gjøre det. Ofte har det endt opp med at jeg forknytt har trukketmeg tilbake i en krok for meg selv.

MEN, vet du nå gjør jeg ikke lenger så mye av å gå i slike selskaper. Man må rett og slett tvinge seg selv til å gjøre det. Jeg hadde itillegg min mann som tvang meg til å gå. Når man har gjort det ofte nok blir det mer naturlig etterhvert. Man finner ut av "spillereglene" og det glir lettere. De man alltid trodde var så mye bedre og flinkere sosialt eller på andre måter enn deg kan faktisk slite, eller har slitt med akkurat det samme selv.

Man er slett ikke så synlig som man tror i slike selskap, de fleste har nok med sitt og tenker på hvordan de blir oppfattet av de andre...

Det er ikke farlig i det hele tatt. Vi er alle bare komplekse mennesker på et eller annet vis...

Men det tar tid å venne seg til og forstå dette. Men tving deg til å gå så vil du se at over tid så vil alt gå av seg selv og føles mer naturlig...

Ingen ser rart på deg, alle er mer opptatt av hvordan andre ser på dem selv...

Husk det! Det går så bra så! Kast deg ut i det. Du er akkurat like bra som alle de andre.

I begynnelsen kan du tenke på de andre som en brekende sueflokk, det er ganske vittig og du føle deg friere i deg selv og ikke så forknytt. Kanskje ler du litt... og vips så er du på vei mot bedre tider...

LYKKE TIL! ;-)