Er dette normal usikkerhet eller sosial angst?

[Gjest dame på 33]

Jeg har et problem som jeg ikke vet helt om er normalt eller ikke. Håper du kan gi meg et svar på dette.

Når jeg treffer personer, som f.eks mødre til veninner av dattera mi på f.eks butikken eller andre steder så er jeg av den typen som stanser opp og vil prate. Men opplever at noen bare er korte, ønsker ikke prate, helst bare si hei og gå. Noen svarer bare kort på det jeg sier og går. Dette kan få meg til å gruble i flere timer etterpå. Igår ble jeg trett etter å ha opplevd dette. Mistet energien og tenkte at nå skal jeg begynne å kjøre langt så jeg slipper å treffe på noen jeg kjenner.

Jeg inbiller meg at de da ikke ønsker å snakke med meg og at noe er "galt" med meg. Jeg sier til meg selv at det betyr da ingenting, jeg har da visst nok av venner, men det hjelper ikke, er like trett og får ikke bort de ubehagelige tankene. Når jeg opplever at noen tar seg tid til å prate og smiler så får jeg en god følelse.

Er dette normalt eller har jeg noe tvangsreier?

[Gemini]

Er du deprimert? I såfall er det jo ikke uvanlig å tolke alt i verste mening.

Men prøv å fortsette å fortelle deg selv at andre kan ha en dårlig dag. Eller kanskje var vedkommende bare stresset, og ikke hadde ro til å stoppe opp. Kanskje er det trøbbel på jobben, eller i ekteskapet, en syk slektning osv. Folk har gjerne sine grunner til at de er sånn eller slik, selv om de ikke alltid er åpne om det.

Det er vel også lurt å prøve å lære at man ikke bør prøve å få "alles" anerkjennelse, og man kan faktisk ikke bli venner med alle. Det er kanskje folk du heller ikke har så lyst til å ha tett innpå livet, uten at det nødvendigvis er noe galt med den/de det gjelder. Det er bare snakk om god og dårlig kjemi i noen tilfeller.

[Gemini]

Er du deprimert? I såfall er det jo ikke uvanlig å tolke alt i verste mening.

Men prøv å fortsette å fortelle deg selv at andre kan ha en dårlig dag. Eller kanskje var vedkommende bare stresset, og ikke hadde ro til å stoppe opp. Kanskje er det trøbbel på jobben, eller i ekteskapet, en syk slektning osv. Folk har gjerne sine grunner til at de er sånn eller slik, selv om de ikke alltid er åpne om det.

Det er vel også lurt å prøve å lære at man ikke bør prøve å få "alles" anerkjennelse, og man kan faktisk ikke bli venner med alle. Det er kanskje folk du heller ikke har så lyst til å ha tett innpå livet, uten at det nødvendigvis er noe galt med den/de det gjelder. Det er bare snakk om god og dårlig kjemi i noen tilfeller.

Jeg mente selvsagt ikke "å tolke alt i verste mening", men "å tolke en del ting i verste mening". Beklager formuleringen!

:-)

[Gjest motsatt effekt]

Jeg er en av disse mødrene som helst unngår samtaler med andre. Sliter med sosial angst og har vanskelig for disse tifeldige samtalene med folk man møter her og der.

Men jeg sitter igjen med de samme reaksjoner som du får etterpå om at det er meg det er noe galt med og at de som er pratsomme må tro jeg er helt avvisende.

Vil jo helst ikke være uhøflig, men jeg blir helt utslitt av dette på samme måte som du blir utslitt av å ikke få kontakt med folk.

Men utfra ditt ståsted virker jo dine reaksjoner helt sunne synes jeg. Skulle av og til ønske jeg var den typen som hadde lett for å slå av en prat med folk og ikke prøve å unngå dem.

[Gjest jeg er en av dem]

Når du møter meg sitter du igjen med de tankene. Og etter du har gått forbi har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk til å snakke med deg, at du må synes jeg er rar. Jeg prøvde å være hyggelig men jeg synes slike situasjoner er vanskelige. Derfor unngår jeg deg helst hvis jeg plutselig ser deg. Vet ikke helt hva jeg skal si, eller om du i det hele tatt er intressert i å prate med meg. Tør nesten ikke være hyggelig, i redsel for å virke påtrengende. Det er greit for oss med sosial angst og få høre hvordan dere opplever oss. Åpenhet er bra. Det er bare ikke så lett i RL

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det som evt er unormalt, er dine forventninger til folk.

Ikke alle har lyst til å slå av en prat til enhver tid. Det har ikke noe med deg å gjøre, men ofte er en på vei til noe og har dårlig tid. Det kan være utrolig irriterende med folk som alltid bare skal "slå av en prat".

[flisa]

Jeg gidder ikke snakke med alle mammaer - de som jeg ikke har noe til felles med eller kjenner noe særlig. Treffes vi på butikken er det bare "hei". Som du sier - jeg har nok venner. Syns ikke du skal ta det som noe annet enn det det er.

[Sofline]

Sosial angst er det i hvertfall ikke. Da hadde du ikke turt snakke med disse folka.

[Gjest dame på 33]

Tusen takk til alle som svarte.

Skjønner at jeg er nok litt overfølsom på dette. Jeg skulle ønske jeg ikke tenkte slik men så enkelt er det ikke.

På den ene siden ønsker jeg ikke treffe på kjente når jeg er ute, både fordi det tar tid og fordi jeg er redd for at de skal gjøre meg usikker.

Om jeg selv har dårlig tid sier jeg i fra og passer alltid på å være blid og si kasnkje noe ekstra hyggelig så den andre ikke skal tro jeg har noe imot ham/henne.

Jeg skjønner derfor ikke hvorfor andre ikke er sånn også om de ikke har noe imot meg.

[Gjest munndiare]

Det virke som du har et krampeaktig forhold til dette at alle må gi deg den oppmerksomheten du forventer (krever?). Vær litt mer avslappet og la folk som ønsker det være i fred.

Det går an å være avventende og se an ting, la andre ta iniativet om de ønsker.

Det verste jeg vet er oversosiale skravlehøner som hugger tak i folk som ikke ønsker det.Det føles nesten som et angrep, slike mennesker blir (ofte) mislikt.