NHD: Finnes det en slags definisjon på et sammenbrudd?

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg sitter her i min temmelig miserable tilværelse, og lurer på om man kan _vite_ om man har et sammenbrudd, eller er på vei til å få et?

Eller er det kanskje et ord som ikke sier noe som helst, ordet sammenbrudd. Bare grader av vond- vondere- vondest osv.

Og hva gjør man hvis man har et sammenbrudd(såkalt) og har sluttet å fungere i forhold til seg selv og omgivelsene?

Medisinering er på plass, så godt det lar seg gjøre.

Jeg har ingen hjelp av terapeuter for tiden, og har ingen mulighet til det. Og min primærlege leer ikke på et øyelokk til reaksjon når jeg sier at jeg er lenger nede enn på mange år.

Finnes det en slags grense, hvor det er fra et psykiatrisk synspunkt nødvendig med noen slags hjelp, og hvordan vite at man har nådd grensen? Håper man på bedre dager, eller venter en og ser om det går enda lenger ned til en tilstand hvor en ikke er oppe fra sengen i det hele tatt? Hvordan takle en dyp depresjon?

Beklager mitt dunkle innlegg, men jeg må innrømme at det er så klart som det kan bli, og uten sobril ville ikke det blitt fullstendige setninger.

Det hjelper så lite, å ha nogenlunde innsikt etter år i terapi, være normalt/vanlig intelligent, ha normalt med ressurser. Det hjelper så lite.

Blir takknemlig for svar hvis du har noen kloke ord.

vennlig hilsen

[Gjest Violsa]

bare tom for ord.

Men når du har det så vanskelig må man vel karakterisere det som et sammenbrudd. å søke hjelp før mamn har nådd stadiet vondest er sikkert lurt.

kanskje fastlegen din føler seg maktesløs, siden han ikke leer på et øyelokk lenger.

Tror det er vanskelig for leger også når verktøyene medisiner og kanskje innleggelse er brukt opp.

Uansett håper jeg du får det bedre snart.

lykke til

[Gjest Erikz]

Hei, Bugge

Det er med vemod og tristhet jeg leser innlegget ditt. Jeg sitter igjen med en del spørsmål jeg lurer på. Du må ikke besvare dem om de ikke vil. Uansett skal du vite at det er lys der fremme, også for deg.

Hvilke tankeprosesser har ført deg så dypt deprimert?

Hvordan er den fysiske tilstanden din da? Går den sterkt utover den psykiske?

Er det spesielle hendelser i det siste som har utløst noe?

Tenker på deg

Mvh

Erik

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sammenbrudd er et begrep jeg og de jeg faglig omgås ikke bruker. Jeg synes heller ikke det gir noen mening å bruke det.

En bruker diagnoser og underdelinger av disse etter alvorlighet. En beskirver også funksjonsnivået/-svikten.

Det finnes i din by et par meget gode psykiatere på medikamentell depresjonsbehandling. Er disse rådspurt?

Om poliklinisk behandling ikke fører frem, bør en vurdere innleggelse. Hva med ECT?

Til slutt: Du nevner innsikt og hvor lite det hjelper. Nettopp. Utallige studier viser at det er absolutt ingen sammenheng mellom å oppnå innsikt i psykoterapi og bedring av sykdommen.

Kan du ha fått uførhet og "sammenbrudd" som en bivirkning av feil psykoterapi?

[frosken]

Har du vurdert å benytte deg av psykiatrisk sykepleier der du bor i denne perioden hvor din terapeut ikke er tilgjengelig? Det vil ikke bli som å gå i den type terapi du er vant til, men du kan få hjelp til å ta tak i hverdagen din og evt. også finne noen aktiviteter på dagtid i en overgangsperiode.l

[bugge -jenta]

Hei, Bugge

Det er med vemod og tristhet jeg leser innlegget ditt. Jeg sitter igjen med en del spørsmål jeg lurer på. Du må ikke besvare dem om de ikke vil. Uansett skal du vite at det er lys der fremme, også for deg.

Hvilke tankeprosesser har ført deg så dypt deprimert?

Hvordan er den fysiske tilstanden din da? Går den sterkt utover den psykiske?

Er det spesielle hendelser i det siste som har utløst noe?

Tenker på deg

Mvh

Erik

Jeg har ikke så mange ord,(men de har en tendens til å komme når jeg begynner) og det er nok komplisert. Men jeg tror "kulminasjonen" av ti års kamp for å prøve å komme meg tilbake til arbeid etter sønnen min ble født, Gjennom årevis i terapi,både for kropp (og alle de fysiske diagnosene jeg har), og for psyke, for nå å måtte søke om 100 %uføretrygd er det som velter lasset for meg. Og at jeg ikke har hatt terapeuten min det siste halvåret og vel så det.

Det er som å komme til et veiskille, og jeg er helt lost. Jeg ser ingen fremtid,den må defineres på nytt og jeg er litt alene om å få det til, og føler en sorg. Og at jeg er sliten av kampen. Det høres kanskje ut som det reneste syt(definitivt som det rebneste syt) med tanke på hvor mange som lider i verden, men jeg har hatt det så tøft hele livet. Det ene har avløst det andre. Jeg har jo litt av livet mitt igjen da, men snart trettifem år med angst depresjon, overgrep, spiseforstyrrelse, ulidelige fysiske lidelser/sykdommer, invaliditet og den evige kampen som aldri tar slutt (ja, jeg vet jeg velter meg i selvmedlidenhet og jeg forakterer meg for det) Jeg foraktermeg selv i det hele tatt veldig for tiden. Jeg føler meg svært mislykket. Føler ikke at noen er glad i meg slik de engang var. Men enten er det vel depresjonen som snakker, eller sobrilen. For tiden. Ikke mislykket fordi jeg må søke om uføretrygd i seg selv men for hvem jeg er og hvordan jeg fungerer.

Jeg har tat noe beroligende, og det blir litt springende dette. Om kveldene går jeg bokstavelig talt på veggene nå, og det er jo litt upraktisk med en sønn som skal sove. Jeg prøver å skjerme han, min elskede gutt. Det er mitt hovedmål fra jeg står opp, og når han ikke er i nærheten er jeg mess.

jeg hyperventilerer fra morgen til kveld i blant. Keg blir helt sprø av det. Vet jeg ikke dør, men jeg blir så utslitt av det, selv om jeg ikke eredd for det. men det gir seg ikke.

Takk for at du hører på sytinga mi. Jeg har ingen å velte dette ut over. mann,venner, slekt. Jeg er alene nå. De er også så slitne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ikke så mange ord,(men de har en tendens til å komme når jeg begynner) og det er nok komplisert. Men jeg tror "kulminasjonen" av ti års kamp for å prøve å komme meg tilbake til arbeid etter sønnen min ble født, Gjennom årevis i terapi,både for kropp (og alle de fysiske diagnosene jeg har), og for psyke, for nå å måtte søke om 100 %uføretrygd er det som velter lasset for meg. Og at jeg ikke har hatt terapeuten min det siste halvåret og vel så det.

Det er som å komme til et veiskille, og jeg er helt lost. Jeg ser ingen fremtid,den må defineres på nytt og jeg er litt alene om å få det til, og føler en sorg. Og at jeg er sliten av kampen. Det høres kanskje ut som det reneste syt(definitivt som det rebneste syt) med tanke på hvor mange som lider i verden, men jeg har hatt det så tøft hele livet. Det ene har avløst det andre. Jeg har jo litt av livet mitt igjen da, men snart trettifem år med angst depresjon, overgrep, spiseforstyrrelse, ulidelige fysiske lidelser/sykdommer, invaliditet og den evige kampen som aldri tar slutt (ja, jeg vet jeg velter meg i selvmedlidenhet og jeg forakterer meg for det) Jeg foraktermeg selv i det hele tatt veldig for tiden. Jeg føler meg svært mislykket. Føler ikke at noen er glad i meg slik de engang var. Men enten er det vel depresjonen som snakker, eller sobrilen. For tiden. Ikke mislykket fordi jeg må søke om uføretrygd i seg selv men for hvem jeg er og hvordan jeg fungerer.

Jeg har tat noe beroligende, og det blir litt springende dette. Om kveldene går jeg bokstavelig talt på veggene nå, og det er jo litt upraktisk med en sønn som skal sove. Jeg prøver å skjerme han, min elskede gutt. Det er mitt hovedmål fra jeg står opp, og når han ikke er i nærheten er jeg mess.

jeg hyperventilerer fra morgen til kveld i blant. Keg blir helt sprø av det. Vet jeg ikke dør, men jeg blir så utslitt av det, selv om jeg ikke eredd for det. men det gir seg ikke.

Takk for at du hører på sytinga mi. Jeg har ingen å velte dette ut over. mann,venner, slekt. Jeg er alene nå. De er også så slitne.

Tiden er vel inne for en innleggelse.

Du trenger støtte og hjelp. Vilje og "stå-på" innstilling er bra, men selv ikke du kan beseire depresjonen kun med viljens kraft.

Hvorfor ikke ECT?

[bugge -jenta]

Har du vurdert å benytte deg av psykiatrisk sykepleier der du bor i denne perioden hvor din terapeut ikke er tilgjengelig? Det vil ikke bli som å gå i den type terapi du er vant til, men du kan få hjelp til å ta tak i hverdagen din og evt. også finne noen aktiviteter på dagtid i en overgangsperiode.l

Ja, jeg har sagt til legen min at jeg vil prøve å snakke med en psykiatrisk sykepleier en periode. Men har ikke hørt noe foreløpig. Jeg gjør et forsøk, og ser om det hjelper litt, til min terapeut er tilbake igjen om forhåpentligvis ikke så veldig lenge.

Jeg føler virkelig at jeg blamerer meg selv i dag. Kommer til å angre disse innleggene muligens. Jaja.

[frosken]

Ja, jeg har sagt til legen min at jeg vil prøve å snakke med en psykiatrisk sykepleier en periode. Men har ikke hørt noe foreløpig. Jeg gjør et forsøk, og ser om det hjelper litt, til min terapeut er tilbake igjen om forhåpentligvis ikke så veldig lenge.

Jeg føler virkelig at jeg blamerer meg selv i dag. Kommer til å angre disse innleggene muligens. Jaja.

Er det ikke slik at du selv kan kontakte bestillerenheten og søke om å få samtaler med psykiatrisk sykepleier? Det er mulig at dette organiseres forskjellig fra sted til sted, men i vår kommune trenger man ikke legehenvisning for å få hjelp fra de kommunale hjelpeordningene.

Jeg lurer på hvor stor del av din reaksjon som skyldes en form for krisemaksimering som følge av terapeuten din sitt fravær.

[Gjest Erikz]

Jeg har ikke så mange ord,(men de har en tendens til å komme når jeg begynner) og det er nok komplisert. Men jeg tror "kulminasjonen" av ti års kamp for å prøve å komme meg tilbake til arbeid etter sønnen min ble født, Gjennom årevis i terapi,både for kropp (og alle de fysiske diagnosene jeg har), og for psyke, for nå å måtte søke om 100 %uføretrygd er det som velter lasset for meg. Og at jeg ikke har hatt terapeuten min det siste halvåret og vel så det.

Det er som å komme til et veiskille, og jeg er helt lost. Jeg ser ingen fremtid,den må defineres på nytt og jeg er litt alene om å få det til, og føler en sorg. Og at jeg er sliten av kampen. Det høres kanskje ut som det reneste syt(definitivt som det rebneste syt) med tanke på hvor mange som lider i verden, men jeg har hatt det så tøft hele livet. Det ene har avløst det andre. Jeg har jo litt av livet mitt igjen da, men snart trettifem år med angst depresjon, overgrep, spiseforstyrrelse, ulidelige fysiske lidelser/sykdommer, invaliditet og den evige kampen som aldri tar slutt (ja, jeg vet jeg velter meg i selvmedlidenhet og jeg forakterer meg for det) Jeg foraktermeg selv i det hele tatt veldig for tiden. Jeg føler meg svært mislykket. Føler ikke at noen er glad i meg slik de engang var. Men enten er det vel depresjonen som snakker, eller sobrilen. For tiden. Ikke mislykket fordi jeg må søke om uføretrygd i seg selv men for hvem jeg er og hvordan jeg fungerer.

Jeg har tat noe beroligende, og det blir litt springende dette. Om kveldene går jeg bokstavelig talt på veggene nå, og det er jo litt upraktisk med en sønn som skal sove. Jeg prøver å skjerme han, min elskede gutt. Det er mitt hovedmål fra jeg står opp, og når han ikke er i nærheten er jeg mess.

jeg hyperventilerer fra morgen til kveld i blant. Keg blir helt sprø av det. Vet jeg ikke dør, men jeg blir så utslitt av det, selv om jeg ikke eredd for det. men det gir seg ikke.

Takk for at du hører på sytinga mi. Jeg har ingen å velte dette ut over. mann,venner, slekt. Jeg er alene nå. De er også så slitne.

Hei igjen, Bugge

En slik kamp som du kjemper, og har kjempet klarer ikke en 23 årig gutt som meg å forestille meg. Det er vel den første innrømmelsen jeg bør og må komme med. Mine tanker dreier seg i stor grad om beundring. Beundring over din kamp, over din kjærlighet, for ditt barn, din mann og din familie. Ditt enormt komplekse problemfelt har ført deg frem til et svart hull av tanker om håpløshet, dystre fremtidsutsikter og sterk skyldfølelse, slik jeg har oppfattet det. Ut i fra det du skriver har du en økende skam over de problemene du mener du har forårsaket dine nærmeste. Dette i seg selv fører deg bare enda dypere ned..

De praktiske rådene om all hjelpen du trenger til både de fysiske og psykiske plagene dine, klarer jeg desverre ikke å gi. Men jeg stoler såpass mye på helse-Norge at du vil bli ført til et sted hvor du igjen kan finne krefter til kampen for et bedre liv. For det er akkurat det du skal få Bugge-et bedre liv.

Forøvrig er jeg helt enig i de problemstillingene vår dyktige psykiater her på forumet ga deg i denne tråden.

Mitt inntrykk er videre at dine fysiske smerter har i stor grad har ført deg ned i denne gjørmen. Jeg forsøker hele tiden å tenke meg til hvordan du hadde hatt det uten noen som helst fysiske plager...? klarer du selv å tenke deg til det? Kanskje det er i all hovedsak de fysiske smertene du bør konsentrere deg om? Gir deg masse varme tanker, Bugge. Hadde vært uendelig glad for å ha vært din nabo jeg i alle fall og få pratet ofte med deg.

[bugge -jenta]

Tiden er vel inne for en innleggelse.

Du trenger støtte og hjelp. Vilje og "stå-på" innstilling er bra, men selv ikke du kan beseire depresjonen kun med viljens kraft.

Hvorfor ikke ECT?

Takk for svar. Jeg skal vurdere ECT, og innleggelse. Snakke med min mann.

Jeg er ifølge ICD-10 et sted mellom episode av moderat til dyp depresjon tror jeg. Hvis jeg skal selvdiagnostisere meg selv. Primærlegen gjør det hverfall ikke....

Jeg fikk litt å tenke på. Skal ta en telefon til min sykemeldte psykiater. Han ville nok vite det om jeg bestemte meg for ECT. Han hjelper meg med uføretrygdsøknsaden for tiden, så jeg har litt kontakt rundt det.

Takk. Du er god å ha. Jeg vet ikke om jeg har kommet til de beste i denne byen, men vet de har et svært godt rykte. God fartstid, ikke utdaterte. Lange utdannelser. Dog har jeg en liten mistanke at du tilhører en litt annen fløy, eller hva jeg skal si. Men utredningen på smerteklinikk(psykologiske tester for hva de er verdt, sa også at jeg skulle ha denne type terapi. Så jeg har hatt tre "ekspertuttalelser" på at det er denne type terapi som er rett for meg. Bare at terapeuter blir borte i perioder når det passer pasienten som dårligst.

Finnes det noen mulighet for at jeg kan finne ut hvem disse to ekspertene er?

Må man legges inn hvis en gjennomgår behandlinger med ECT? Er det en fordel?

[bugge -jenta]

Er det ikke slik at du selv kan kontakte bestillerenheten og søke om å få samtaler med psykiatrisk sykepleier? Det er mulig at dette organiseres forskjellig fra sted til sted, men i vår kommune trenger man ikke legehenvisning for å få hjelp fra de kommunale hjelpeordningene.

Jeg lurer på hvor stor del av din reaksjon som skyldes en form for krisemaksimering som følge av terapeuten din sitt fravær.

Jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle gå gjennom denne prosessen med å innse at uføretrygd må til, overbevise en primærlege som ikke ser meg i det hele tatt, og være alene i prosessen. Jeg har fått etat skrekk etter alle disse årene.

De rundt meg er så slitne, og jeg har øst ut til min terapeut bevisst. Han har vært ventilen min. Ellers hadde jeg ødelagt alle rundt meg. De skal jo ikke være mine terapeuter. Han forsvant på et veldig ugunstig tidspunkt tror jeg. Og alt koker nå inne i meg i et stort kaos. Det er mer relasjonen vår, og at han får meg i vater jeg savner, ikke så mye han personlig. Selv om jeg også gjør det. Hos ham er jeg synlig for den jeg er. Ingen andre i systemet kan greie å se meg med den knappe tiden de har. Nå har heldigvis disse to snakket sammen, og jeg tror primærlegen min fikk i klartekst en del ting, at han fikk litt å tenke på. Jeg håper å merke en forandring hos ham neste gang jeg treffer ham.

[bugge -jenta]

Hei igjen, Bugge

En slik kamp som du kjemper, og har kjempet klarer ikke en 23 årig gutt som meg å forestille meg. Det er vel den første innrømmelsen jeg bør og må komme med. Mine tanker dreier seg i stor grad om beundring. Beundring over din kamp, over din kjærlighet, for ditt barn, din mann og din familie. Ditt enormt komplekse problemfelt har ført deg frem til et svart hull av tanker om håpløshet, dystre fremtidsutsikter og sterk skyldfølelse, slik jeg har oppfattet det. Ut i fra det du skriver har du en økende skam over de problemene du mener du har forårsaket dine nærmeste. Dette i seg selv fører deg bare enda dypere ned..

De praktiske rådene om all hjelpen du trenger til både de fysiske og psykiske plagene dine, klarer jeg desverre ikke å gi. Men jeg stoler såpass mye på helse-Norge at du vil bli ført til et sted hvor du igjen kan finne krefter til kampen for et bedre liv. For det er akkurat det du skal få Bugge-et bedre liv.

Forøvrig er jeg helt enig i de problemstillingene vår dyktige psykiater her på forumet ga deg i denne tråden.

Mitt inntrykk er videre at dine fysiske smerter har i stor grad har ført deg ned i denne gjørmen. Jeg forsøker hele tiden å tenke meg til hvordan du hadde hatt det uten noen som helst fysiske plager...? klarer du selv å tenke deg til det? Kanskje det er i all hovedsak de fysiske smertene du bør konsentrere deg om? Gir deg masse varme tanker, Bugge. Hadde vært uendelig glad for å ha vært din nabo jeg i alle fall og få pratet ofte med deg.

Takk for så gode ord. Min primærlege ville jeg skulle legge hovedvekten på det psykiske i min søknad om uføretrygd. Men det godtok ikke min psykiater i det hele tatt. Det skulle stilles opp som to likeverdige områder i livet mitt. At det påvirker hverandre er en ting, men å trekke det til en slags psykosomatisk greie, har ingen av mine psykiatere kunnet være med på. Primærleger liker å tenke slik. Har man angst og depresjon, og i tilleggg så mange fysiske diagnoser som jeg har, er de i mer eller mindre grad psykosomatiske. jeg føler min psykiaters mening er rettest. jeg ville hatt mine fysiske plager selv om jeg ble kvitt angsten og depresjonen, og vice versa, selv om de muligens forsterker hverandre.

Hadde jeg bare hatt angst og depresjon tror jeg at jeg kunne kommet ut i halv jobb. Det blir for massivt hele greia bare. For mye å kjempe mot. All migrenen er i seg selv nok til å sette meg kraftig ut av spill.

Kanskje jeg skal prøve ECT. Jeg går jo tundt som en zombie for tiden likevel.

Takk for dine vennlige ord. De varmer meg. jeg tenker at de som leser mine inlegg i dag opplever meg som utålelig, navlebeskuende. Og ja, du har rett i at jeg graver min egen grav i forhold til mine nærmeste. Depresjonen gjør en så ubeskrivelig negativ og destruktiv.

[frosken]

Jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle gå gjennom denne prosessen med å innse at uføretrygd må til, overbevise en primærlege som ikke ser meg i det hele tatt, og være alene i prosessen. Jeg har fått etat skrekk etter alle disse årene.

De rundt meg er så slitne, og jeg har øst ut til min terapeut bevisst. Han har vært ventilen min. Ellers hadde jeg ødelagt alle rundt meg. De skal jo ikke være mine terapeuter. Han forsvant på et veldig ugunstig tidspunkt tror jeg. Og alt koker nå inne i meg i et stort kaos. Det er mer relasjonen vår, og at han får meg i vater jeg savner, ikke så mye han personlig. Selv om jeg også gjør det. Hos ham er jeg synlig for den jeg er. Ingen andre i systemet kan greie å se meg med den knappe tiden de har. Nå har heldigvis disse to snakket sammen, og jeg tror primærlegen min fikk i klartekst en del ting, at han fikk litt å tenke på. Jeg håper å merke en forandring hos ham neste gang jeg treffer ham.

Hvorfor må din fastlege overbevises? Hvem skal skrive legeerklæringen?

Ut i fra det du har skrevet før, så har du vært såpass mange år "i systemet", at det er vanskelig å tro at uføretrygd ikke innvilges uten noe særlig "om og men".

Det er du selv som søker om uføretrygd. Du skal selv begrunne hvorfor og så må lege komme med medisinske opplysninger. Dersom din psykiater fyller ut legeerklæringen, så trengs det ikke så mye mer.

Har du sendt inn papirene? (Jeg spør fordi jeg tror du trenger å komme i gang med å få denne saken unnagjort.)

[frosken]

Takk for så gode ord. Min primærlege ville jeg skulle legge hovedvekten på det psykiske i min søknad om uføretrygd. Men det godtok ikke min psykiater i det hele tatt. Det skulle stilles opp som to likeverdige områder i livet mitt. At det påvirker hverandre er en ting, men å trekke det til en slags psykosomatisk greie, har ingen av mine psykiatere kunnet være med på. Primærleger liker å tenke slik. Har man angst og depresjon, og i tilleggg så mange fysiske diagnoser som jeg har, er de i mer eller mindre grad psykosomatiske. jeg føler min psykiaters mening er rettest. jeg ville hatt mine fysiske plager selv om jeg ble kvitt angsten og depresjonen, og vice versa, selv om de muligens forsterker hverandre.

Hadde jeg bare hatt angst og depresjon tror jeg at jeg kunne kommet ut i halv jobb. Det blir for massivt hele greia bare. For mye å kjempe mot. All migrenen er i seg selv nok til å sette meg kraftig ut av spill.

Kanskje jeg skal prøve ECT. Jeg går jo tundt som en zombie for tiden likevel.

Takk for dine vennlige ord. De varmer meg. jeg tenker at de som leser mine inlegg i dag opplever meg som utålelig, navlebeskuende. Og ja, du har rett i at jeg graver min egen grav i forhold til mine nærmeste. Depresjonen gjør en så ubeskrivelig negativ og destruktiv.

Synd at ikke din psykiater har et litt mer pragmatisk syn på dette. Trygdeetaten trenger kun å få vite at du av medisinske årsaker er såpass yrkeshemmet at ytterligere attføring er meningsløst, og dette hadde din psykiater kunen klart å få frem uten noe mer om og men ved å ta utgangspunkt i din øvrige sykehistorie og henvise til dette.

Men hvorfor gjøre noe enkelt som kan gjøres vanskelig...

[bugge -jenta]

Hvorfor må din fastlege overbevises? Hvem skal skrive legeerklæringen?

Ut i fra det du har skrevet før, så har du vært såpass mange år "i systemet", at det er vanskelig å tro at uføretrygd ikke innvilges uten noe særlig "om og men".

Det er du selv som søker om uføretrygd. Du skal selv begrunne hvorfor og så må lege komme med medisinske opplysninger. Dersom din psykiater fyller ut legeerklæringen, så trengs det ikke så mye mer.

Har du sendt inn papirene? (Jeg spør fordi jeg tror du trenger å komme i gang med å få denne saken unnagjort.)

Jeg har kommet litt mellom barken og veden, siden min psykiater er sykemeldt. Begge ville imidlertid lese mitt utkast. Primærlegen sa at jeg måtte legge hovedvekt på angst og depresjon. Så da gjorde jeg det, for det var sååå viktig. Min psykiater strøk alt hvor jeg gjorde det. Ville at det skulle sidestilles. Det fysiske og det psykiske om du vil. Psykiateren min er den eneste legen som tar på alvor de fysiske diagnosene som nettopp det, ikke en psykosomatisk utledning fra angst og depresjon som primærlegen min tenker. Psykiateren min får det siste ordet, så nå driver de og samkjører seg, og psykiateren min kommer til å snakke med trygdekontoret muntlig, siden de ikke tillater ham det skriftlig når han er sykemeldt. Og jeg må forandre på min søknad så den stemmer med min psykiater. Ellers er det 8 mnd til ett års behandlingstid, men det fnyser min psykiater av, og sier at det ikke blir aktuelt. Så vi får se. Han er en standhaftig mann. Kanskje klarer han å fremskynde saken, det hadde ikke forundret meg. Nå venter jeg på at primærlegen min tar kontakt slik han sa han skulle når han var ferdig.

[frosken]

Jeg har kommet litt mellom barken og veden, siden min psykiater er sykemeldt. Begge ville imidlertid lese mitt utkast. Primærlegen sa at jeg måtte legge hovedvekt på angst og depresjon. Så da gjorde jeg det, for det var sååå viktig. Min psykiater strøk alt hvor jeg gjorde det. Ville at det skulle sidestilles. Det fysiske og det psykiske om du vil. Psykiateren min er den eneste legen som tar på alvor de fysiske diagnosene som nettopp det, ikke en psykosomatisk utledning fra angst og depresjon som primærlegen min tenker. Psykiateren min får det siste ordet, så nå driver de og samkjører seg, og psykiateren min kommer til å snakke med trygdekontoret muntlig, siden de ikke tillater ham det skriftlig når han er sykemeldt. Og jeg må forandre på min søknad så den stemmer med min psykiater. Ellers er det 8 mnd til ett års behandlingstid, men det fnyser min psykiater av, og sier at det ikke blir aktuelt. Så vi får se. Han er en standhaftig mann. Kanskje klarer han å fremskynde saken, det hadde ikke forundret meg. Nå venter jeg på at primærlegen min tar kontakt slik han sa han skulle når han var ferdig.

Håper psykiateren her vet hva han gjør, jeg har litt liten tillit til at det er fornuftig med muntlige redegjørelser i forhold til trygdekontoret. Det er noen år siden jeg leste trygderett, men den gangen var det slik at uføretrygdsaker skulle endelig avgjøres på fylkesnivå etter at det lokale trygdekontor hadde kommet med en innstilling. Problemet med muntlige redegjørelser er at trygdekontorets saksbehandlere har varierende evner både til å oppfatte og skrive referat fra slike redegjørelser.

Dersom han etter planen skal være tilbake i jobb innen tre måneder, så kan du vel egentlig sende inn skjemaet og la trygdekontoret innhente opplysninger fra ham?

[bugge -jenta]

Håper psykiateren her vet hva han gjør, jeg har litt liten tillit til at det er fornuftig med muntlige redegjørelser i forhold til trygdekontoret. Det er noen år siden jeg leste trygderett, men den gangen var det slik at uføretrygdsaker skulle endelig avgjøres på fylkesnivå etter at det lokale trygdekontor hadde kommet med en innstilling. Problemet med muntlige redegjørelser er at trygdekontorets saksbehandlere har varierende evner både til å oppfatte og skrive referat fra slike redegjørelser.

Dersom han etter planen skal være tilbake i jobb innen tre måneder, så kan du vel egentlig sende inn skjemaet og la trygdekontoret innhente opplysninger fra ham?

Psykiateren min gir utrykk for å ha hatt kontakt med min saksbehandler før, og har hatt en god dialog med henne sier han. Han har gjort det slik i flere andre saker denne perioden og det har gått greit.

Så jeg får satse på at han vet hva han gjør. Han har vært i dette gamet en god del år i hvertfall, og sier vårt trygdekontor slett ikke er det verste. Jeg orker hvertfall ikke å begynne å krangle med behandlerne mine om dette. I alle dise årene har det aldri blitt stilt spørsmålstegn ved noen av de kravene han har fremstilt på vegne av meg. Jeg har aldri snakket personlig med en saksbehandler.

[frosken]

Psykiateren min gir utrykk for å ha hatt kontakt med min saksbehandler før, og har hatt en god dialog med henne sier han. Han har gjort det slik i flere andre saker denne perioden og det har gått greit.

Så jeg får satse på at han vet hva han gjør. Han har vært i dette gamet en god del år i hvertfall, og sier vårt trygdekontor slett ikke er det verste. Jeg orker hvertfall ikke å begynne å krangle med behandlerne mine om dette. I alle dise årene har det aldri blitt stilt spørsmålstegn ved noen av de kravene han har fremstilt på vegne av meg. Jeg har aldri snakket personlig med en saksbehandler.

Han kan jo sikre seg ved å be om å få gjennomlese det som blir nedskrevet som følge av samtalen.

Skjønner at du ikke ønsker å stille for mange spørsmålstegn ved behandlernes synspunkter siden dette har gått såpass langt.

Håper du raskt kommer i kontakt med psykiatrisk sykepleier slik at du kan få hjelp til å komme litt i gang med hverdagen igjen. Samme hva som ellers evt. skal skje, så kan du kanskje ha nytte av det som måtte være av tilbud i din bydel. Og så er det kanskje godt at skolen starter opp igjen denne uken, slik at du har formiddagene til egen disposisjon.

[bugge -jenta]

Han kan jo sikre seg ved å be om å få gjennomlese det som blir nedskrevet som følge av samtalen.

Skjønner at du ikke ønsker å stille for mange spørsmålstegn ved behandlernes synspunkter siden dette har gått såpass langt.

Håper du raskt kommer i kontakt med psykiatrisk sykepleier slik at du kan få hjelp til å komme litt i gang med hverdagen igjen. Samme hva som ellers evt. skal skje, så kan du kanskje ha nytte av det som måtte være av tilbud i din bydel. Og så er det kanskje godt at skolen starter opp igjen denne uken, slik at du har formiddagene til egen disposisjon.

Ja, det har du rett i. Få lese det hun skriver ned. Det skal jeg nevne for ham.

Det er godt at skolen starter på igjen. Jeg blir så utslitt av å ta meg sammen så mye. Ogs¨å er jeg så trøtt, noe som sikkert er relatert til depresjon.

Takk frosken:o)