psykiske problemer-folk trekker seg unna

[Gjest trist men sant]

leser/hører mye om at folk trekker seg unna personer som får psykiske problemer.

det er jo nettopp da de trenger all den støtten de kan få.

(mange kunne nok ha hatt det mye bedre om de hadde sluppet dette på toppen av det de sliter med)

hvorfor er det slik?

er folk redde for å bli belastet

og redde for hvordan de skal forholde seg til personen?

[thinkerbell]

Noen er redde for å såre, skade, gjøre vondt verre, tråkke for nære. Noen er livredd alt som er ukjent og uopplevd. Andre igjen sitter på gjerdet og venter, lammet av sin egen usikkerhet og redsel. Og så har vi den syke selv; som på elegant vis, i total angst, i mange tilfeller, klarer å skyve hele verden fra seg når vedk. trenger det som mest. Og da sier det seg selv at det ikke er enkelt å hjelpe. Ei heller å ta imot hjelp.

[Gjest Cfff]

Det er slitsomt med folk som ikke greier å holde styr på sitt eget hode engang, hvordan skal de da kunne forholde seg til andre?

[Gjest takknemlig møtt]

Vil bare si at dette ikke alltid skjer. For min del, har jeg opplevd støtte fra noen, mens andre har fortsatt som om ingenting har hendt. Jeg opplever faktisk at de jeg vil omgås ser meg som "meg", og ikke meg som "en deprimert"

Helt klart leit når folk trekker seg. Enten er de ikke nok interessert i å ha kontakt med deg, de gidder ikke hvis de må trø til, de er bare ute etter støtte selv. Eller de blir usikre, vet ikke hvordan de skal oppføre seg, hva de skal si.

Til dere som ikke vet hva dere skal si: Si hva som helst. Spør gjerne hvordan det går. Da kan man svare slik man ønsker. Spør ikke hva som feiler: Det kan bli pinlig om vedkommende ikke har lyst å si det. Eller lat som ingenting, snakk med vedkommende som du gjorde før. En psykisk syk trenger ikke å bli sett for sykdommen hele tiden.

[willow]

Noen er redde for å såre, skade, gjøre vondt verre, tråkke for nære. Noen er livredd alt som er ukjent og uopplevd. Andre igjen sitter på gjerdet og venter, lammet av sin egen usikkerhet og redsel. Og så har vi den syke selv; som på elegant vis, i total angst, i mange tilfeller, klarer å skyve hele verden fra seg når vedk. trenger det som mest. Og da sier det seg selv at det ikke er enkelt å hjelpe. Ei heller å ta imot hjelp.

det spørs vel litt. jeg har merket at folk "dumper" meg fordi jeg blir for mye for dem. andre blir, gjennom tykt og tynt. jeg prøver å være like god tilbake,men jeg merker at jeg iblant for behov for et pusterom fra andres problemer. det gjør ikke at jeg distanserer meg fullstendig dog. det er bare en person, som er psykisk syk, som jeg har avskåret meg en del fra og det er min egen mor. det blir bare for slitsomt. så jeg ser henne sjeldent. så jeg lurer på om det er noe i det...mange synes det blir for mye for dem. for krevende.

[thinkerbell]

det spørs vel litt. jeg har merket at folk "dumper" meg fordi jeg blir for mye for dem. andre blir, gjennom tykt og tynt. jeg prøver å være like god tilbake,men jeg merker at jeg iblant for behov for et pusterom fra andres problemer. det gjør ikke at jeg distanserer meg fullstendig dog. det er bare en person, som er psykisk syk, som jeg har avskåret meg en del fra og det er min egen mor. det blir bare for slitsomt. så jeg ser henne sjeldent. så jeg lurer på om det er noe i det...mange synes det blir for mye for dem. for krevende.

ja selvsagt, dersom man KUN snakker sykdom 24 timer i døgnet. men det gelder ikke bare psykiske sykdommer. det gjelder vel så mye gamle damer med brukken hofte. Gode Gud der kan du bli svett..

[willow]

ja selvsagt, dersom man KUN snakker sykdom 24 timer i døgnet. men det gelder ikke bare psykiske sykdommer. det gjelder vel så mye gamle damer med brukken hofte. Gode Gud der kan du bli svett..

oh. ikke bare gamle damer heller faktisk. mange andre og. mine eksempler: søstra som kom ut av skapet og bare snakket om hvor vondt det var, og andre søstra som aldri stopper å snakke om hvor vond fødselen til femåringen var....ehm. ja.