frivillig inleggelse og selvmordstanker

[Gjest forvirret og ambivalent]

Hvis man lar seg frivillig legges inn akutt, får man da anledning til en kort tur hjem å pakke med seg noen saker før man drar på sykehuset, eller må man også ved frivillig innleggelse følges av personale fra poliklinikk til sykehus?

Eller må man liksom ha med seg en bag med saker til legen når man er dårlig,i tilfelle innleggelse kommer på tale? Hvis man lar seg legge inn frivillig, så vil man vel helst gjøre det beste ut av oppholdet, og det blir ikke noe godt opphold om man er vandt til å være aktiv og man plutselig ikke får ha med seg mer enn hva man står og går i. Bare ett døgn kan føles som et år i denne tilstanden.

Et par andre spørsmål: Hva skjer med en i etterkant, hvis en under opphold på psyk. avd. gjør et mislykket selvmordsforsøk. Hva skjer med pårørende i samme situasjon, blir de varslet selv om en har gitt uttrykk for at en ikke ønsker det?

Hvordan tas pårørende vare på i etterkant av et vellykket selvmordsforsøk?

Nå lurer vel noen på, hvorfor prøve på noe på sykehuset. Det er ikke for oppmerksomhet. Jeg ville gjøre det på natta, da personalet tror jeg sover. Ville gjøre det der fordi da slipper pårørende bli bekymra når de ikke får kontakt med meg, og da slipper det å være dem som finner meg, og da er jeg ikke alene hvis det hele skulle bli mislykka og bare kvalmt og smertefult.

Jeg er veldig veldig ambivalent. Jeg vil ikke ha det slik jeg har det nå. Jeg må ha hjelp. Kanskje er ikke en avd. rette stedet å få hjelp på, siden jeg har de tankene som jeg har, men er redd for at hvis jeg forteller om selvmordstanekene til behandler, så blir jeg lagt inn uansett.

Og jeg er redd for at hvis jeg forteller alt som det er, så blir jeg lagt inn og passa på hver sekund med en A-vakt. Det vil bli kjipt, da blir det begrensa aktivitet, jeg blir innesperra og går på veggen og tida vil gå seint, og jeg får i alle fall ikke gjort noe. Det siste er kanskje ok, siden jeg er såpass ambivalent.

Hva er egentlig lurt av meg å gjøre/si når den tid kommer at jeg kan risikere en innleggelse når jeg forteller om tilstanden?

[rose23]

Jeg tror ikke du vil dø, du orker bare ikke leve akkurat nå. Men gode tider vil atter komme igjen. Du trenger ikke bli innlagt selv om du forteller behandleren din at du går med selvmordstanker. Et misslykket forsøk fører heller ikke alltid til at en blir innlagt. Min mening er at en psykiatrisk avdeling kan ikke gjøre noe for et menneske som er fortvilet over sin egen livssituasjon, den er det bare du som kan endre på. Det er den brutale sannheten for mange. Det kan følest trygt å bli passet på 24 timer i døgnet noen uker, men hva når du blir skrevet ut igjen? Situasjonen vil blir den samme igjen før eller senere, ganske sikkert.

[Adriana]

Hva er egentlig motivet ditt for å bli innlagt? Å få hjelp eller å ha et sted å ta livet av seg på? Du sier at du trenger hjelp og det er det helt klart at du gjør, men det hjelper ingen at du legger deg inn et sted for å dø der.

Hvis du gjør et mislykket selvmordsforsøk på sykehuset vil jeg tro at du blir overført til medisinsk hvis det er nødvendig og at du etterpå blir tvangsinnlagt og får A-vakt...

Det er fælt for pårørende å finne en av sine nærmeste død/nestendød, men husk at de er mennesker de som jobber på psykiatriske avdelinger også! Det er ikke sånn at de er vant til å finne livløse mennesker og ikke bryr seg om det. De kan slite i lang tid etterpå de også.

Søk hjelp og fortell om de ambivalente tankene du har og la de prøve å hjelpe deg! Det fine med å være ambivalent er at du kanskje har noen fornuftige stunder innimellom der du kan søke hjelp, ikke sant? :-)

[Gjest forvirret, ambivalent og misforstått?]

Jeg tror ikke du vil dø, du orker bare ikke leve akkurat nå. Men gode tider vil atter komme igjen. Du trenger ikke bli innlagt selv om du forteller behandleren din at du går med selvmordstanker. Et misslykket forsøk fører heller ikke alltid til at en blir innlagt. Min mening er at en psykiatrisk avdeling kan ikke gjøre noe for et menneske som er fortvilet over sin egen livssituasjon, den er det bare du som kan endre på. Det er den brutale sannheten for mange. Det kan følest trygt å bli passet på 24 timer i døgnet noen uker, men hva når du blir skrevet ut igjen? Situasjonen vil blir den samme igjen før eller senere, ganske sikkert.

Nå var det ikke mitt ønske å bli passet på 24 timer i døgnet. Slett ikke! Jeg har bare erfaring som tilsier at om jeg forteller om tankene mine og svarer ærlig på hvor konkrete de er (noe jeg ikke skal utdype her), så vil min frihet bli innskrenket. Jeg vil inn og dø i trygghet. Eller inn og få hjelp. Jeg vil ikke inn og være innesperra og passet på hvert sekund eller hver minutt.

Men jeg ønsker meg en forandring av noe slag. DET skal jeg ikke legge skjul på!

[Gjest forvirret og ambivalent]

Hva er egentlig motivet ditt for å bli innlagt? Å få hjelp eller å ha et sted å ta livet av seg på? Du sier at du trenger hjelp og det er det helt klart at du gjør, men det hjelper ingen at du legger deg inn et sted for å dø der.

Hvis du gjør et mislykket selvmordsforsøk på sykehuset vil jeg tro at du blir overført til medisinsk hvis det er nødvendig og at du etterpå blir tvangsinnlagt og får A-vakt...

Det er fælt for pårørende å finne en av sine nærmeste død/nestendød, men husk at de er mennesker de som jobber på psykiatriske avdelinger også! Det er ikke sånn at de er vant til å finne livløse mennesker og ikke bryr seg om det. De kan slite i lang tid etterpå de også.

Søk hjelp og fortell om de ambivalente tankene du har og la de prøve å hjelpe deg! Det fine med å være ambivalent er at du kanskje har noen fornuftige stunder innimellom der du kan søke hjelp, ikke sant? :-)

Motivet gjør meg forvirret. Jeg vil ha hjelp og jeg vil dø, og jeg vet ikke hva jeg vil mest.

Joda, jeg får nok fortelle min hjelper at jeg sliter..

[Gjest mutterlutts]

Jeg tror ikke du vil dø, du orker bare ikke leve akkurat nå. Men gode tider vil atter komme igjen. Du trenger ikke bli innlagt selv om du forteller behandleren din at du går med selvmordstanker. Et misslykket forsøk fører heller ikke alltid til at en blir innlagt. Min mening er at en psykiatrisk avdeling kan ikke gjøre noe for et menneske som er fortvilet over sin egen livssituasjon, den er det bare du som kan endre på. Det er den brutale sannheten for mange. Det kan følest trygt å bli passet på 24 timer i døgnet noen uker, men hva når du blir skrevet ut igjen? Situasjonen vil blir den samme igjen før eller senere, ganske sikkert.

innleggelse er vel ikke ment på å bli passa på 24 timer i døgnet, men å få en utredning slik at en ser hva slags behandling en trenger...

var innleggelse som reddet meg, da ble det endelig oppdaget at jeg var bipolar og jeg fikk være der mens jeg prøvde ut medisiner. Er helt frisk idag så lenge jeg tar pillene jeg fikk på psyk.avd.

:-)

Uansett er vel målet at en skal være litt bedre når en skrives ut slik at en klarer leve ute etterpå.

[Gjest Hei33]

Nå var det ikke mitt ønske å bli passet på 24 timer i døgnet. Slett ikke! Jeg har bare erfaring som tilsier at om jeg forteller om tankene mine og svarer ærlig på hvor konkrete de er (noe jeg ikke skal utdype her), så vil min frihet bli innskrenket. Jeg vil inn og dø i trygghet. Eller inn og få hjelp. Jeg vil ikke inn og være innesperra og passet på hvert sekund eller hver minutt.

Men jeg ønsker meg en forandring av noe slag. DET skal jeg ikke legge skjul på!

Etter det jeg vet om folk som forsøker å ta livet sitt, er at de blir kjørt til vanlig akuttmottak på et vanlig sykehus hvor de blir pumpet, sydd, osv. og får ligge over på en vanlig avdeling til dagen etter. Dagen etter kommer en psykiater og snakker med deg noen få minutter for å sjekke om det er umiddelbar fare for at du vil prøve igjen. Hvis ikke det er det, blir du sendt hjem igjen. Helt sant!

Og hvis du forteller legen din om selvmordstanker, så kanskje han i beste fall bare prøver å trøste deg litt før han skriver ut en ny resept til deg. Du blir i alle fall ikke lagt inn.

[Gjest Hei33]

Etter det jeg vet om folk som forsøker å ta livet sitt, er at de blir kjørt til vanlig akuttmottak på et vanlig sykehus hvor de blir pumpet, sydd, osv. og får ligge over på en vanlig avdeling til dagen etter. Dagen etter kommer en psykiater og snakker med deg noen få minutter for å sjekke om det er umiddelbar fare for at du vil prøve igjen. Hvis ikke det er det, blir du sendt hjem igjen. Helt sant!

Og hvis du forteller legen din om selvmordstanker, så kanskje han i beste fall bare prøver å trøste deg litt før han skriver ut en ny resept til deg. Du blir i alle fall ikke lagt inn.

Det sykehuset jeg sikter til tror jeg ikke har noe som heter frivillig innleggelse i det hele tatt. Lurer på om de ikke har tvang heller. Lurer i det hele tatt på HVEM som er så heldige å bli innlagte? Personer i manisk fase?

Personer med selvmordstendenser driter de i alle fall langt i. De blir bare sendt hjem og må klare seg selv.

[Gjest glemt det]

Etter det jeg vet om folk som forsøker å ta livet sitt, er at de blir kjørt til vanlig akuttmottak på et vanlig sykehus hvor de blir pumpet, sydd, osv. og får ligge over på en vanlig avdeling til dagen etter. Dagen etter kommer en psykiater og snakker med deg noen få minutter for å sjekke om det er umiddelbar fare for at du vil prøve igjen. Hvis ikke det er det, blir du sendt hjem igjen. Helt sant!

Og hvis du forteller legen din om selvmordstanker, så kanskje han i beste fall bare prøver å trøste deg litt før han skriver ut en ny resept til deg. Du blir i alle fall ikke lagt inn.

Vel..., har aldri gjort noe, men har blitt lagt inn på grunn av det før, og jeg er veldig ambivalent til om jeg vil la det skje igjen