med eller uten psyk mor?

[beib]

jeg er innlagt for tiden...

satt på røykealtanen en hel morgen og snakket med en ung mann som var svært så voksen for alderen...så mye innsikt,så ung,modig..jeg ble imponert over styrken som han har oppi dette...

han har vokst opp med en psyk syk mor og endte tilslutt i en fosterfamilie,som fort blr til flere,han sa at barnehjem hadde vært det beste for da visste han iallefall hvor han hørte til.

det endte med dnne guten at han innesluttet seg,var ikke vits med venner,han visste aldri om han måtte flytte eller ikke...

jeg ble så rørt av denne samtalen,en så fantastisk gutt og så mye vondt pga mammaen var syk...

men så sa han...jeg elsker min mor over alt...det var ikke hennes skyld...

jeg skal i møte med psykhuset,fastlegen,barnevernet ,min far, og barnefar...i morgen kl 14,

hva mener dere? bedre uten psykisk syke foreldre i en barns hverdag?

[Gjest Hei33]

Har vært inne på tanken selv mange ganger når det gjelder meg og mine barn... Har kommet fram til at det beste for barna mine er at jeg elsker dem, er der for dem, og gjør så godt jeg kan. Men kan jo også som psyk mor få litt hjelp "utenfra" til tider.

Leste på en stor plakat i byen i dag om noe sånt som at hvert 5. barn vokser opp med rusavhengige, voldelige eller psykisk syke foreldre. Støtt Røde Kors eller hva pokker det var...

Det er da ille at det skal være sånn, men tydeligvis "normalt" da, siden det er så mange barn som vokser opp sånn... Stakkars unger, men hva kan man gjøre...??? Jo, så godt man kan, og sørge for å ha et støtteåpparat rundt seg.

[missKrogh]

Jeg skjønner hva du mener ang det å vokse opp med en syk mor. Rundt det gjør jeg meg stadig mange tanker.

Jeg bor ikke sammen med barnefaren, men vi har delt omsorg, og ett åpent og godt forhold. I tillegg har jeg en samboer som deltar som en fullverdig far her hjemme. Dette gjør at jeg føler barna får en trygg og god oppvekst.

Må føye til at jeg er åpen mot barna om sykdommen slik at de vet hvorfor jeg f.eks kan bli veldig stille, trekker meg unna, er irritabel og "har en dårlig dag" etc..

Jeg tror at det i de alle fleste tilfeller er best at barnet får beholde mor i hverdagen, men ikke nødvendigvis bo fast sammen med.

Når det gjelder han gutten du traff da du var innlagt, så var det vel egentlig systemet rundt fosterfamiliene som sviktet? Alle kan bli psykisk syke som hans mor, men sikkerhetsnettet var ikke bra nok. Ut fra det så skjønner jeg at han ikke er sint på sin mor.

[Gjest Serafin]

Har vært inne på tanken selv mange ganger når det gjelder meg og mine barn... Har kommet fram til at det beste for barna mine er at jeg elsker dem, er der for dem, og gjør så godt jeg kan. Men kan jo også som psyk mor få litt hjelp "utenfra" til tider.

Leste på en stor plakat i byen i dag om noe sånt som at hvert 5. barn vokser opp med rusavhengige, voldelige eller psykisk syke foreldre. Støtt Røde Kors eller hva pokker det var...

Det er da ille at det skal være sånn, men tydeligvis "normalt" da, siden det er så mange barn som vokser opp sånn... Stakkars unger, men hva kan man gjøre...??? Jo, så godt man kan, og sørge for å ha et støtteåpparat rundt seg.

Jeg tror du skal være tilstede for barnet ditt. Jeg er enig med Hei33.

Du forstår så mye. La andre hjelpe deg med kontakten.

Ta imot all den hjelp du kan få. Og bruke hodet og fornuften samtidig. Jeg tror faktisk det går ann.

Kanskje du vet selv når du er så psyk at du bør skåne barnet ditt?

Vis at du er glad i barnet ditt. Det er kjempeviktig. Barn forstår så mye, hvis de får forklaringer på hvorfor.

Og når de vet at mamma er syk, men er glad i meg.

[Gjest tror nå jeg ja]

Dette er ikke et enten eller, etter min mening. Psykisk syke er veldig forskjellige, noen fungerer bra, andre ikke. Spørsmålet må vel bli om barnet må ta for mye ansvar for mor eller far., om det er omsorgsvikt etc. Om barnet fungerer som det skal på skole i hjemmet, fritidsinteresser osv.

Om barnet er ensomt, blir overlatt mye til seg selv spiller vel også en rolle. Også om det er andre nære voksne personer i barnets liv som kan vise omsorg der mor/far svikter.

Tror barn har en meget bra overlevelsesevne og trenger nødvendigvis ikke alltig og bli "skadet" av en utrygg oppvekst. Snudd på hodet må kanskje barnet lære seg å bli selvstendig ganske tidlig, det lærer seg ting som faktisk kan gi en form for trygghet senere i livet.

Men tror det er alfa og omega at barnet har en omsorgsperson det kan gå til, snakke med uansett om det er mor, en nabo, tante osv.

[frosken]

Håper møtet ditt i dag gikk bra!

Jeg synes ikke problemstillingen er hvorvidt et barn skal ha eller ikke ha kontakt med en mor med psykiske vansker, jeg synes mer at det handler om hvor mye en person som for tiden ikke klarer å ta vare på seg selv skal ha omsorg for et lite barn.

Etter min mening skal du selvfølgelig ha kontakt med ditt barn, men jeg stiller meg ganske tvilende til hvorvidt du for tiden er stabil nok til at det er riktig at barnet bor sammen med deg.

Først må du få orden på ditt eget liv, deretter kan du igjen forsøke å være en god mor.

[Gjest been there...2]

Jeg har også vokst opp med psykisk syke foreldre. Det som er mest bittert er at jeg fikk mange bekymringer, og at jeg ofte følte at det var jeg som var mor for moren min og ikke omvendt. Pass deg for dette. Barn må få leve med minst mulig bekymringer og må få slippe å ta ansvar for sine egne foreldre i så ung alder.

[Lille Lisen]

Hei du!

Det er en vanskelig problemstilling det der..

Selv er jeg vokst opp med psykisk syk mor. Hun var mer eller mindre dårlig fra jeg ble født til jeg var ca 12 år. Og det var helt j....Sliter enda, enda jeg har fått og får mye hjelp for dette.

Men barn er så ulike også. Har så ulik sårbarhet og ulik måte å reagere på. Vi var flere søsken, og alle reagerte ulikt, og har slitt på sitt vis. Far måtte jobbe for å få endene til å møtes, og jeg hadde ikke noe nært forhold til han. Trakk meg vekk, var redd for kontakt med voksne folk. Søsteren min derimot har alltid hatt et nært forhold til ham. Det jeg prøver å få fram med dette er at barn er så forskjellige og at de vil få ulike men av det som skjer..

En ting jeg mener er at jeg til tross for mors sykdom IKKE ville vært foruten henne.

MEN: Det hadde kanskje vært bedre om hun var mer borte på sykehus/rekreasjon enn det hun var. Fordi jeg gikk konstant med "silketøfler" når hun var hjemme. Og følte seg skyldig for alt- Kranglet jeg og søsknene mine ble hun dårlig, begynte å gråte, og stakk osv.

Følte meg veldig redd og ansvarlig ALLTID.

Så det hadde nesten vært lettere om hun ikke var SÅ mye hjemme i de periodene hun var skikkelig dårlig.

At vi heller kunne besøkt henne ofte, sett henne mye der hun var liksom. At vi visste at hun fikk hjelp der.

Men ALDRI ville jeg vært min nydelige mor helt foruten..Aldri. Hun gjorde så godt hun kunne, det vet jeg. Og hun var glad i oss, det vet jeg også.

Mye babbel det her, skjønner hvis du faller ut!

Uansett, jeg mener det er veldig viktig at barnet får all den omsorg og oppmerksomhet det trenger. Om det er fra mor, far eller andre nære. At det vet at det er elsket.

Mest av alt, at barnet får den omsorg det fortjener og trenger, selv om det kanskje ikke kan komme fra mor (eller far) akkurat i den perioden. At barnet fanges opp og blir sett av den andre foreldren eller andre nære. At man snakker sammen,at noen virkelig SER barnet..Slik at barnet føler seg verdifull og vet at det er elsket av både den som sliter og de andre de har nær.

Tror det er viktig å snakke om at man er syk, MEN at man kommer til å bli bedre igjen, slik at barnet kan forstå. Til en viss grad selvfølgelig. Det er jo ikke lett å fatte når man er et barn. Er ikke lett å forstå hva som skjer når mor gråter og gråter f.eks.. Men at barnet skjønner litt av hvorfor mor eller far er "utafor"..

Man bør gjøre det man kan for at barnet ikke bekymrer seg så mye, og/eller føler seg ansvarlig for moren eller faren.

Selv om man er syk er man jo selvfølgelig glad i barna sine, håper ikke det virker slik i innlegget mitt at jeg ikke tror det!Mange klarer selvsagt også å vise dette!

Oioi, dette ble kanskje litt vel mye babbel.. Håper ikke det virker helt på jordet!

Klem

[beib]

Hei du!

Det er en vanskelig problemstilling det der..

Selv er jeg vokst opp med psykisk syk mor. Hun var mer eller mindre dårlig fra jeg ble født til jeg var ca 12 år. Og det var helt j....Sliter enda, enda jeg har fått og får mye hjelp for dette.

Men barn er så ulike også. Har så ulik sårbarhet og ulik måte å reagere på. Vi var flere søsken, og alle reagerte ulikt, og har slitt på sitt vis. Far måtte jobbe for å få endene til å møtes, og jeg hadde ikke noe nært forhold til han. Trakk meg vekk, var redd for kontakt med voksne folk. Søsteren min derimot har alltid hatt et nært forhold til ham. Det jeg prøver å få fram med dette er at barn er så forskjellige og at de vil få ulike men av det som skjer..

En ting jeg mener er at jeg til tross for mors sykdom IKKE ville vært foruten henne.

MEN: Det hadde kanskje vært bedre om hun var mer borte på sykehus/rekreasjon enn det hun var. Fordi jeg gikk konstant med "silketøfler" når hun var hjemme. Og følte seg skyldig for alt- Kranglet jeg og søsknene mine ble hun dårlig, begynte å gråte, og stakk osv.

Følte meg veldig redd og ansvarlig ALLTID.

Så det hadde nesten vært lettere om hun ikke var SÅ mye hjemme i de periodene hun var skikkelig dårlig.

At vi heller kunne besøkt henne ofte, sett henne mye der hun var liksom. At vi visste at hun fikk hjelp der.

Men ALDRI ville jeg vært min nydelige mor helt foruten..Aldri. Hun gjorde så godt hun kunne, det vet jeg. Og hun var glad i oss, det vet jeg også.

Mye babbel det her, skjønner hvis du faller ut!

Uansett, jeg mener det er veldig viktig at barnet får all den omsorg og oppmerksomhet det trenger. Om det er fra mor, far eller andre nære. At det vet at det er elsket.

Mest av alt, at barnet får den omsorg det fortjener og trenger, selv om det kanskje ikke kan komme fra mor (eller far) akkurat i den perioden. At barnet fanges opp og blir sett av den andre foreldren eller andre nære. At man snakker sammen,at noen virkelig SER barnet..Slik at barnet føler seg verdifull og vet at det er elsket av både den som sliter og de andre de har nær.

Tror det er viktig å snakke om at man er syk, MEN at man kommer til å bli bedre igjen, slik at barnet kan forstå. Til en viss grad selvfølgelig. Det er jo ikke lett å fatte når man er et barn. Er ikke lett å forstå hva som skjer når mor gråter og gråter f.eks.. Men at barnet skjønner litt av hvorfor mor eller far er "utafor"..

Man bør gjøre det man kan for at barnet ikke bekymrer seg så mye, og/eller føler seg ansvarlig for moren eller faren.

Selv om man er syk er man jo selvfølgelig glad i barna sine, håper ikke det virker slik i innlegget mitt at jeg ikke tror det!Mange klarer selvsagt også å vise dette!

Oioi, dette ble kanskje litt vel mye babbel.. Håper ikke det virker helt på jordet!

Klem

sønnen min skal få sykehuset og få samtale med sosinom,far skal være med...

jeg tror at det er veldig viktig at barnet mitt gang på gang får vite og høre at det er ikke hans skyld at jeg er syk..

vet bare selv hvor ille det er når man får høre at man er skyld i at noen er syke,foreldrene mine sier der stadig vekk til meg og har alltid sagt det...

nå skal sønnen min være hos faren til jeg kommer meg litt opp igjen,så skal jeg heller nå ha timesamvær om helgene..

og når jeg er bedre så skal jeg ha han som vanlig.

hver onsdag og annenhver helg..

jeg elsker sønnen min over alt på jord og det er viktig for meg at han vokser opp med stabilitet og kjærlighet og alt ett barn trenger....

jeg ga selv fra meg hovedomsorgen til faren for flere år tilbake ke for og skåne sønnen min,det var vondt for meg,men bra for han..

jeg elsker mitt barn og vil han alt godt...

[frosken]

sønnen min skal få sykehuset og få samtale med sosinom,far skal være med...

jeg tror at det er veldig viktig at barnet mitt gang på gang får vite og høre at det er ikke hans skyld at jeg er syk..

vet bare selv hvor ille det er når man får høre at man er skyld i at noen er syke,foreldrene mine sier der stadig vekk til meg og har alltid sagt det...

nå skal sønnen min være hos faren til jeg kommer meg litt opp igjen,så skal jeg heller nå ha timesamvær om helgene..

og når jeg er bedre så skal jeg ha han som vanlig.

hver onsdag og annenhver helg..

jeg elsker sønnen min over alt på jord og det er viktig for meg at han vokser opp med stabilitet og kjærlighet og alt ett barn trenger....

jeg ga selv fra meg hovedomsorgen til faren for flere år tilbake ke for og skåne sønnen min,det var vondt for meg,men bra for han..

jeg elsker mitt barn og vil han alt godt...

Det er godt å lese hva du skriver om dette nå, beib:-) Det fremkommer tydelig at du klarer å sette din sønns behov foran dine egne, og det er få ting jeg har større respekt for enn å klare det!

Det er godt for både deg og din sønn at du klarer dette.

Virker også som om du har hatt godt av sykehusoppholdet, så kanskje det blir en god høst:-)

[Lille Lisen]

sønnen min skal få sykehuset og få samtale med sosinom,far skal være med...

jeg tror at det er veldig viktig at barnet mitt gang på gang får vite og høre at det er ikke hans skyld at jeg er syk..

vet bare selv hvor ille det er når man får høre at man er skyld i at noen er syke,foreldrene mine sier der stadig vekk til meg og har alltid sagt det...

nå skal sønnen min være hos faren til jeg kommer meg litt opp igjen,så skal jeg heller nå ha timesamvær om helgene..

og når jeg er bedre så skal jeg ha han som vanlig.

hver onsdag og annenhver helg..

jeg elsker sønnen min over alt på jord og det er viktig for meg at han vokser opp med stabilitet og kjærlighet og alt ett barn trenger....

jeg ga selv fra meg hovedomsorgen til faren for flere år tilbake ke for og skåne sønnen min,det var vondt for meg,men bra for han..

jeg elsker mitt barn og vil han alt godt...

Hei igjen beib!

Ville bare svare deg.

Jeg synes du utstråler en stor styrke oppi det du sliter med. Du har sett og lagt tilrette for at barnet ditt skal ha det godt. Og du virker som et bra menneske og en god mor.

Så bra at du får hjelp til å jobbe deg gjennom det du sliter med, og igjen kan få mer samvær med ditt barn.

At du oppgav foreldreretten til ditt barn fordi du så det som den beste løsningen for ham er en uselvisk handling, og det finnes sikkert dem som ikke hadde klart å gjøre det.

Ville bare si det..

Lykke til videre, beib! Stå på, det virker som du er en fighter!

Håper ikke du føler at jeg har blandet meg oppi noe som ikke er min buisness, da må du bare be meg backe unna.

Klem

[beib]

Hei igjen beib!

Ville bare svare deg.

Jeg synes du utstråler en stor styrke oppi det du sliter med. Du har sett og lagt tilrette for at barnet ditt skal ha det godt. Og du virker som et bra menneske og en god mor.

Så bra at du får hjelp til å jobbe deg gjennom det du sliter med, og igjen kan få mer samvær med ditt barn.

At du oppgav foreldreretten til ditt barn fordi du så det som den beste løsningen for ham er en uselvisk handling, og det finnes sikkert dem som ikke hadde klart å gjøre det.

Ville bare si det..

Lykke til videre, beib! Stå på, det virker som du er en fighter!

Håper ikke du føler at jeg har blandet meg oppi noe som ikke er min buisness, da må du bare be meg backe unna.

Klem

takk for alle svar,dere har hjulpet meg...godt og få høre at jeg er litt flink av og til...jeg er takknemmelig for alle som har svart meg.

klem fra beib