okay, freaky.. trenger råd fra deg.

[Gjest Ferri]

Finner meg i en possisjon hvor jeg kan gi råd til noen som har vært seksuelt missbrukt over flere år (20+), og som nå er tilbake på vei til livet.

Hun har vært suicidal, vært innlagt over en liten periode og skal nå kansje tilbake til sykehus.

Personen har oppsøkt meg, og jeg pusher ikke eller no.

Jeg svarer bare på ting hun konkret spør om når jeg kan gi min mening.

Gir ingen SVAR, eller gir utrykk for at jeg har svaret som kan hjelpe henne.

Sier bare at jeg er her for og lytte hvis hun vil prate med meg.

Jeg har fortalt litt om at åssen vi mennesker egentlig er ganske like, og at vi alle går rundt med usikkerheter.

Og at mye av makten vår ligger i hvem vi velger og omgås med.

Jeg har ikke så mye kunnskap om hvordan det er og bli seksuelt missbrukt og alt det innebærer.

Jeg har hatt kontakt med mennesker som har blitt det dog, men det har aldri vært no veldig dyp kontakt med at de har delt veldig mye med meg. Men litt har jeg fått med meg ved og bo sammen med dem.

Men jeg vil ikke tråkke helt i grøten her..

Er det noe folk som ikke har vært missbrukt iblandt sier som sårer de som har blitt det?

Altså, ting som ikke er HELT opplagt galt, men som alikevel kan feste seg i hodet på den missbrukte og som ikke er allright og høre.

Har dere no fint og si som jeg kan vidreformidle?

Jeg vil jo bare medvirke til at hun oppsøker hjelp.

Det er mye usikkerhet og vannskelig og stole på folk etter et missbruk.

Men kan kontakten med folk i det heletatt sammenlignes med det og ha angst/depresjoner?

Er det mye tanke på hvordan man blir oppfattet av andre?

Andre DO's and DONT's motas med takk

Eller internet linker med forklaring på åssen behandlingen foregår.

[Gjest her finner du nyttig info]

http://www.smi-st.no/

[pille2]

Hei.

Jeg har en mor som ble misbrukt av sin far med venner. Dette fikk jeg høre som 30 åring. Ellers har det vært en hemmelighet mellom min far og min mor. Jeg har aldri merket noe i det daglige...hun har vært en fantastisk mor, kanskje en smule overbeskyttende, men det kan jo hvem som helst være Jeg vet (via min far) at hun har slitt med dette- som er helt naturlig, men det har aldri gått på bekostning av familien. Hun tilga sin far på dødsleiet, og fikk på den måten avsluttet et kapittel i sitt liv. Jeg tror det er håp for mange der ute som har slitt med seksuelt misbruk, men det er ikke sikkert at de klarer det uten hjelp. Det å ha noen å dele det med er veldig viktig, da det er mange som tenker at det er "deres feil" osv. Har gått i gruppe med flere som har blitt misbrukt seksuelt av både bestefedre og andre, og det tar tid...det dukker stadig opp nye bilder. Mange har likevel avsluttet sin "behandling" i gruppen, da de har funnet ut at de kan leve som alle andre selv om de har sin last i livet. Jeg mener ikke med dette, å unnskylde overgriperne-for all del, men det kunne jo være positivt om din venninne fikk vite at det er fullt mulig å leve et godt liv selv om hun har den "ballasten".

Som sagt, så kunne jeg aldri tenkt meg en bedre mor i livet mitt...det kan faktisk være at hun ble en så god mor pga det hun ble utsatt for?? Hun ville ikke risikere at noe slikt ville skje meg.

Håper venninnen din får hjelp jeg. Og du er flink og snill som stiller deg disponibel syns jeg.

Stor klem

[Gjest her finner du nyttig info]

les på selvhjelp, på den linken jeg la ut.

[Gjest Ferri]

les på selvhjelp, på den linken jeg la ut.

Jeg leste det og vimser litt rundt på internet og prøver og plukke opp litt her og der

Beklager at jeg ikke svarte deg på det første innlegget det var en nyttig link, takker

[Gjest Ferri]

Hei.

Jeg har en mor som ble misbrukt av sin far med venner. Dette fikk jeg høre som 30 åring. Ellers har det vært en hemmelighet mellom min far og min mor. Jeg har aldri merket noe i det daglige...hun har vært en fantastisk mor, kanskje en smule overbeskyttende, men det kan jo hvem som helst være Jeg vet (via min far) at hun har slitt med dette- som er helt naturlig, men det har aldri gått på bekostning av familien. Hun tilga sin far på dødsleiet, og fikk på den måten avsluttet et kapittel i sitt liv. Jeg tror det er håp for mange der ute som har slitt med seksuelt misbruk, men det er ikke sikkert at de klarer det uten hjelp. Det å ha noen å dele det med er veldig viktig, da det er mange som tenker at det er "deres feil" osv. Har gått i gruppe med flere som har blitt misbrukt seksuelt av både bestefedre og andre, og det tar tid...det dukker stadig opp nye bilder. Mange har likevel avsluttet sin "behandling" i gruppen, da de har funnet ut at de kan leve som alle andre selv om de har sin last i livet. Jeg mener ikke med dette, å unnskylde overgriperne-for all del, men det kunne jo være positivt om din venninne fikk vite at det er fullt mulig å leve et godt liv selv om hun har den "ballasten".

Som sagt, så kunne jeg aldri tenkt meg en bedre mor i livet mitt...det kan faktisk være at hun ble en så god mor pga det hun ble utsatt for?? Hun ville ikke risikere at noe slikt ville skje meg.

Håper venninnen din får hjelp jeg. Og du er flink og snill som stiller deg disponibel syns jeg.

Stor klem

Hei!

Håper det var allright, delte historien du fortalte meg til henne idag når vi pratet sammen.

Jeg vet ikke eksakt hvem som voldtok henne men. Det hun har nevnt er at det var flere menn over lang periode.

Hun husket vist bare 2 av dem til for 2 år siden; hvor hun da husket at det var flere også.

Hun har ikke sagt det rett ut, men jeg mistenker at faren eller moren var innvolvert eller en veldig nær slektning på enellerannen måte. Ettersom foreldrene har vist sagt til henne at hun juger og er "gal"... De var ikke og besøkte henne på sykehuset når hun sist var innlagt har hun fortalt. Det kan jo være flere grunner for det,. men hun virker litt sår for det.

Etter og ha fortalt historien om din mor til henne, så sa hun at hun først trodde at hun måtte lære seg og hate før hun trodde hun kunne tilgi noe.

Jeg vet ikke helt, hun virker ganske ulykkelig.

Jeg prøver og sette meg inn i situasjonen være realistisk-oppløftende.. forteller at det ikke var hennes feil, at hun er normal, og at ting kan bli bedre selv om hun ikke tror det selv, og at jeg tror på henne og tror at hun kan klare og komme seg igjennom dette. Og annet som kommer opp i samtalene.. Håper at det hjelper henne litt, hun sier i allefall at hun er glad for at hun kan prate med meg.

*krysser fingrene, vil at hun skal være glad*

[pille2]

Hei!

Håper det var allright, delte historien du fortalte meg til henne idag når vi pratet sammen.

Jeg vet ikke eksakt hvem som voldtok henne men. Det hun har nevnt er at det var flere menn over lang periode.

Hun husket vist bare 2 av dem til for 2 år siden; hvor hun da husket at det var flere også.

Hun har ikke sagt det rett ut, men jeg mistenker at faren eller moren var innvolvert eller en veldig nær slektning på enellerannen måte. Ettersom foreldrene har vist sagt til henne at hun juger og er "gal"... De var ikke og besøkte henne på sykehuset når hun sist var innlagt har hun fortalt. Det kan jo være flere grunner for det,. men hun virker litt sår for det.

Etter og ha fortalt historien om din mor til henne, så sa hun at hun først trodde at hun måtte lære seg og hate før hun trodde hun kunne tilgi noe.

Jeg vet ikke helt, hun virker ganske ulykkelig.

Jeg prøver og sette meg inn i situasjonen være realistisk-oppløftende.. forteller at det ikke var hennes feil, at hun er normal, og at ting kan bli bedre selv om hun ikke tror det selv, og at jeg tror på henne og tror at hun kan klare og komme seg igjennom dette. Og annet som kommer opp i samtalene.. Håper at det hjelper henne litt, hun sier i allefall at hun er glad for at hun kan prate med meg.

*krysser fingrene, vil at hun skal være glad*

Hei..

Det er et vanskelig tema dette..og alle reagerer forskjellig..

Vet ikke om jeg skrev i innlegget-men min mor tilga sin far på dødsleiet....det er kanskje noe annet?

Det betyr uansett sikkert veldig mye for henne at du er der nå. Kanskje er det masse rare ting som "detter ut", men ikke hør på det...bare la det komme...

Det at en person i et forhold har opplevd mange "uvanlige" ting, betyr ikke at en ikke kan leve som normalt..

og det skjønner jo du heldigvis.

Stor klem