Har ingen følelser

[Gjest polly27]

Hadde stadig kriser når jeg var i slutten av tenårene og i begynelsen av tjueåra. Så svart på alt og synest alt var håpløst. Følte jeg var i krise 24 timer i døgnet og sju dager i uken. Etterhvert begynte jeg å snu tankegangen til "Det blir alltids ei rå med det", "Det går nok bra", "Ikke noe å bekymre seg for" o.s.v. Nå føler jeg at jeg har opparbeid meg et knallsterkt stålpansar. Viser aldri følelser og står på videre i jobb og hverdagen samme hvor mange smeller jeg får. Har opplevd ting som kan få de fleste til å stupe, likevel biter jeg tennene sammen og går videre. Vennene mine buker meg som klagemur, for jeg har alltid oppmuntrende råd.

I dag fikk jeg et bord over tærnene. Det var så vondt jeg lurte en stund på om jeg hadde brekket noe, likevel fliret jeg bare.

Lurer på hvor lenge jeg kan drive det på denne måten. Drikker nesten hver kveld og jeg tror det er fordi jeg ønsker å framkalle følelser. I edru tilstand føler jeg bare en desperat tomhet. Er som en indre uro som aldri forsvinner og blir sprø av å ha det slik. Før drev jeg mye med selvskading. Mange år siden sist, men det siste året har jeg lengtet etter å skade meg igjen bare for å føle at jeg har en kropp. Noen som forstår hva jeg snakker om?

Går til psykolog. Kan prate om mye, men der er ingen følelser knyttet til ordene. Har fått tilbud om å prøve kroppsorientert psykoterapi. Vet ikke så mye om det, men jeg takket nei. Hørtes så skummelt ut.

[Gjest Serafin]

Jeg går til psykomotorisk fysioterapi. Men først gikk jeg mange år i samtaleterapi.

Det er nok lurt å ta en ting av gangen. Jeg hadde ikke klart begge deler samtidig, det hadde blitt for mye å fordøye.

Men kanskje du hadde hatt nytte av psykomotorisk terapi en periode for å "vekke" følelsene hos deg og så samtale terapi. Du kan jo snakke om dette med psykologen din og eventuelt fastlegen din.

Men alt krever så uenderlig med tid. Endring tar tid. Jeg for min del har holdt på utrolig lenge for å komme dit jeg er i dag.

I innlegget ditt føler jeg også at du trenger å sette grenser for deg selv i forhold til andre mennesker.