Angst, dissosiasjon og tannlegebesøk.

[Gjest skal]

Har mistet en stooor fylling og må komme meg til tannlegen. Jobber mye med angsten for tiden, hvis det er rett ord for det. For den er mye fremme. Før bare "forsvannt" jeg. Kan det fortatt - kan oftest tvinge meg til det meste bare jeg har litt krefter, ved å stenge av på en måte.

Men prøver å ikke gjøre det. Blir så dårlig etterpå og det kan vare en stund. Klør og får vondt og føler meg skitten og hater meg selv. Pendler mellom uro og apati. Derfor prøver jeg mer og mer å "ta angsten der og da". Føles som om det er rett spor.

Har jobbet litt med psyk med dette, men har ikke vært særlig klar eller villig til det før i sommer. Så har måttet takle det alene og ikke fått snakketmed h*n om dette etter at jeg virkelig har gått igang. Er redd tannlegen blir før jeg skal dit igjen.

Lurer sånn på hva jeg skal gjøre. Før hadde jeg gått, holdt masken der og lagt syk i en uke etterpå. Vil ikke det denne gangen. Men vet at hvis jeg skal klare å ikke gjøre det, så må jeg si noe. Og risikere å bli livredd. Og grine. Men vil gjerne klare det.

har en snill tannlege og. Men - hva skal jeg si? Hvor mye? Kan klare å si at jeg sliter med angst - det tror jeg hun vet, måtte opplyse om medisiner sist. Tror jeg kan klare å si at jeg har en bakgrunn med overgrep. Men vet ikke om jeg fikser å fortelle at jeg sliter ekstra med alt som har med munnen å gjøre pga måten det skjedde på.

Og er redd for at hun skal spørre, både redd for å ikke klare å svare eller for å "bli tøff" å si ting jeg egentlig ikke vil. Er så nytt alt dette!! Noen som har råd? Erfaring? Er jeg på rett spor?

[cathlin]

Si så mye som er greit for deg å si:-)

[Gjest skal]

Si så mye som er greit for deg å si:-)

Ja.. Er litt redd det blir ytterst lite.. Ikke så modig i dag iallfall. Men blir iallfall etter psyk heldigvis! Takk for svar!

[bugge -jenta]

Ja.. Er litt redd det blir ytterst lite.. Ikke så modig i dag iallfall. Men blir iallfall etter psyk heldigvis! Takk for svar!

hei skal!

Jeg tenker at hvis du klarer å si at du har vært utsatt for overgrep og synes oral kirurgi er vanskelig av den grunn, så skjønner enhver halveis oppegående tannlege hvorfor. Dette ligger i utdannelsen dere etterhvert, hvorfor det er vanskelig med oral kirurgi, og du trenger neppe å si det i klartekst.

Etter at jeg har vært hos gynekolog, bruker jeg å ta en stor dose med sobril, nettopp for ikke å bli liggende i dagevis med migrene, angst med mer. Jeg tar før også, men det er sikkert ikke like lurt når du skal ta bedøvelse hos tannlegen. Kanskje du kan få lystgass? Har aldri prøvd det, men ymter du litt frempå om problemet ditt høres det ut som at hun her er hyggelig, og vil legge det best mulig til rette for deg. Lykke til så mye.

[Gjest skal]

hei skal!

Jeg tenker at hvis du klarer å si at du har vært utsatt for overgrep og synes oral kirurgi er vanskelig av den grunn, så skjønner enhver halveis oppegående tannlege hvorfor. Dette ligger i utdannelsen dere etterhvert, hvorfor det er vanskelig med oral kirurgi, og du trenger neppe å si det i klartekst.

Etter at jeg har vært hos gynekolog, bruker jeg å ta en stor dose med sobril, nettopp for ikke å bli liggende i dagevis med migrene, angst med mer. Jeg tar før også, men det er sikkert ikke like lurt når du skal ta bedøvelse hos tannlegen. Kanskje du kan få lystgass? Har aldri prøvd det, men ymter du litt frempå om problemet ditt høres det ut som at hun her er hyggelig, og vil legge det best mulig til rette for deg. Lykke til så mye.

Takk Bugge! Er litt redd jeg ikke kommer til å si noenting nå. Datt visst litt ned i gropen. Allting kom litt for nær!

[bugge -jenta]

Takk Bugge! Er litt redd jeg ikke kommer til å si noenting nå. Datt visst litt ned i gropen. Allting kom litt for nær!

Du trenger ikke si noe heller. Skjønner det trigger noe forferdelig. Du kan si du synes det er svært vanskelig å gå til tannlege hvis du vil. Punktum. Så vil nok de fleste være empatiske. Gjøre det lettest mulig, hva som nå enn er årsaken.

jeg er ødelagt i ukevis før kjeg skal til gynekolog, og jeg tror det er umulig for vedkommende gynekolog å skjønne hvor mange uker i forveien det ødelegger meg. Det er ikke så grusomt egentlig. Ikke i forhold til hvor mye jeg gruer meg, men jeg klarer ikke å la være likevel.

Jeg har ofte tenkt på om en kunne få en ordning hvor vedkommende tannlege eller gynekolog ringte og gav meg en avbestillingstime, så slapp jeg unna å vite om det på forhånd så lenge, og ble mer kastet inn i det. Det hadde sikkert gått an å fikse. Jeg tror det hadde vært bedre for meg i hvertfall.

Lykke til i hvertfall.

Klem

[Gjest skal]

Du trenger ikke si noe heller. Skjønner det trigger noe forferdelig. Du kan si du synes det er svært vanskelig å gå til tannlege hvis du vil. Punktum. Så vil nok de fleste være empatiske. Gjøre det lettest mulig, hva som nå enn er årsaken.

jeg er ødelagt i ukevis før kjeg skal til gynekolog, og jeg tror det er umulig for vedkommende gynekolog å skjønne hvor mange uker i forveien det ødelegger meg. Det er ikke så grusomt egentlig. Ikke i forhold til hvor mye jeg gruer meg, men jeg klarer ikke å la være likevel.

Jeg har ofte tenkt på om en kunne få en ordning hvor vedkommende tannlege eller gynekolog ringte og gav meg en avbestillingstime, så slapp jeg unna å vite om det på forhånd så lenge, og ble mer kastet inn i det. Det hadde sikkert gått an å fikse. Jeg tror det hadde vært bedre for meg i hvertfall.

Lykke til i hvertfall.

Klem

Gikk litt i bånn av andre grunner, veldig tøff time hos fysio. Mistet litt fotfeste. Gruer meg ikke sånn merkelignok. Er ikke redd når jeg er der. Synes jo ikke det er gøy akkurat, men er veldig rolig. E så rart. Er mester i å utsette følelsene.

Men vet at jeg spenner alle musklene, tannlegen pleier å kommentere det. Sier stakkars deg og sånn. Men jeg er alltid rolig, bare synes det er lit ekkelt.

Men så når jeg kommer hjem kommer alt. Hadde tenkt at jeg skulle prøve å være litt modig. Kjenne på redselen når jeg er der. Men tror ikke det blir denne gangen. Ble litt mye på en gang nå.

Takk for klem og omtanke! Hvordan går det med deg nå? Fått noen time med psyk. sykepleier?

[bugge -jenta]

Gikk litt i bånn av andre grunner, veldig tøff time hos fysio. Mistet litt fotfeste. Gruer meg ikke sånn merkelignok. Er ikke redd når jeg er der. Synes jo ikke det er gøy akkurat, men er veldig rolig. E så rart. Er mester i å utsette følelsene.

Men vet at jeg spenner alle musklene, tannlegen pleier å kommentere det. Sier stakkars deg og sånn. Men jeg er alltid rolig, bare synes det er lit ekkelt.

Men så når jeg kommer hjem kommer alt. Hadde tenkt at jeg skulle prøve å være litt modig. Kjenne på redselen når jeg er der. Men tror ikke det blir denne gangen. Ble litt mye på en gang nå.

Takk for klem og omtanke! Hvordan går det med deg nå? Fått noen time med psyk. sykepleier?

hei!

Jeg har liggende en rekvisisjon til fysioterapi. Har fritak og allting pga av bekkenet, men jeg orker ikke for tiden. jeg orker ikke å bli tatt på. Av og til når jeg tenker på all den behandlingen jeg har hatt, føler jeg meg så til de grader invadert. Får lyst til å si," STOPP!!. Jeg vil ha kroppen min i fred. Jeg vil ikke bli stukket i, massert, knekt, ha pusteøvelser, kjenne etter, ikke kjenne etter. Musklene mine er såå vonde, så jeg burde. Jeg orker bare ikke mer. Jeg vet ikke hvor mange hundre behandlinger jeg har hatt. Men jeg har hatt styggelig mange. Dessuten har jeg lagt på meg noen kilo og føler meg pyton.

Det er verst etterpå. Det er merkelig hvor elendig en kan bli. Jeg har jo ikke bltt fysisk voldtatt, men jeg er helt ødelagt etter en time hos gynekologen. Jeg bruker å gå hjem og legge meg med sobril innabords.

Sover i flere timer, utladning.

Jeg har ikke hørt fra psykiatrisk sykepleier. Og jeg er så tafatt for tiden, at jeg ikke har purret. Jeg tror jeg kommer til å søke om et opphold på Modum. Det er mulig det ikke er helt det rette for meg, men på den andre siden har jeg aldri passet helt inn noen plass. Slik føles det i hvertfall. Jeg har behov for å prøve _noe_. Alt kjennes bedre ut enn det som er nå.

Jeg har diskutert elektrosjokk med psykiateren min, men han sier jeg ikke er kandidat for det. Slik han kjenner meg og min depresjon. Jeg er nødt til å stole på ham. Han er den som virkelig kjenner meg. Han har foreslått litium. Det har han forsåvidt snakket om i blant. Jeg skal ta blodprøver i morgen. Det var litt rart å lese i felleskatalogen, siden den gis til de som er i det Bipolare spekteret, noe jeg aldri har hatt inntrykk av å være. Men det er mulig depresjonen min grenser mot en atypisk bipolar depresjon. Jeg har jo ikke manier, hypomanier, eller tilløp til psykose.(i følge ham ) Jeg sverger på at jeg føler jeg holder på å bli "sprø" i blant, men det er vel noe annet i psykiatrisk forstand.Jeg har prøvd så mye annet, så jeg får vel gi det en sjanse.

Så nå trapper jeg ned på både xanor og cipralex samtidig. Det tar aldri slutt. Evig utprøving.

Siden psykiateren min mener jeg lider av vedvarende posttraumatisk stresslidelse, hadde jeg kunnet tenkt meg å komme på en traumegruppe på Modum. Jeg har aldri før prøvd gruppe og jeg har virkelig behov for å komme meg bort litt. Mannen min er naturlig nok ganske sliten etter alle disse årene med sykdom, så jeg er på en måte uten nettverk for å bli bedre. Jeg har aldri brukt familie og venner som terapeuter. Det er litt både og. Når han du bruker forsvinner, blir du veldig alene.

Dette ble langt. Hadde behov for en "prat". Og du er ei flott jente som jeg respekterer veldig.

Håper du ligger og sover, med gode drømmer.

[Gjest skal]

hei!

Jeg har liggende en rekvisisjon til fysioterapi. Har fritak og allting pga av bekkenet, men jeg orker ikke for tiden. jeg orker ikke å bli tatt på. Av og til når jeg tenker på all den behandlingen jeg har hatt, føler jeg meg så til de grader invadert. Får lyst til å si," STOPP!!. Jeg vil ha kroppen min i fred. Jeg vil ikke bli stukket i, massert, knekt, ha pusteøvelser, kjenne etter, ikke kjenne etter. Musklene mine er såå vonde, så jeg burde. Jeg orker bare ikke mer. Jeg vet ikke hvor mange hundre behandlinger jeg har hatt. Men jeg har hatt styggelig mange. Dessuten har jeg lagt på meg noen kilo og føler meg pyton.

Det er verst etterpå. Det er merkelig hvor elendig en kan bli. Jeg har jo ikke bltt fysisk voldtatt, men jeg er helt ødelagt etter en time hos gynekologen. Jeg bruker å gå hjem og legge meg med sobril innabords.

Sover i flere timer, utladning.

Jeg har ikke hørt fra psykiatrisk sykepleier. Og jeg er så tafatt for tiden, at jeg ikke har purret. Jeg tror jeg kommer til å søke om et opphold på Modum. Det er mulig det ikke er helt det rette for meg, men på den andre siden har jeg aldri passet helt inn noen plass. Slik føles det i hvertfall. Jeg har behov for å prøve _noe_. Alt kjennes bedre ut enn det som er nå.

Jeg har diskutert elektrosjokk med psykiateren min, men han sier jeg ikke er kandidat for det. Slik han kjenner meg og min depresjon. Jeg er nødt til å stole på ham. Han er den som virkelig kjenner meg. Han har foreslått litium. Det har han forsåvidt snakket om i blant. Jeg skal ta blodprøver i morgen. Det var litt rart å lese i felleskatalogen, siden den gis til de som er i det Bipolare spekteret, noe jeg aldri har hatt inntrykk av å være. Men det er mulig depresjonen min grenser mot en atypisk bipolar depresjon. Jeg har jo ikke manier, hypomanier, eller tilløp til psykose.(i følge ham ) Jeg sverger på at jeg føler jeg holder på å bli "sprø" i blant, men det er vel noe annet i psykiatrisk forstand.Jeg har prøvd så mye annet, så jeg får vel gi det en sjanse.

Så nå trapper jeg ned på både xanor og cipralex samtidig. Det tar aldri slutt. Evig utprøving.

Siden psykiateren min mener jeg lider av vedvarende posttraumatisk stresslidelse, hadde jeg kunnet tenkt meg å komme på en traumegruppe på Modum. Jeg har aldri før prøvd gruppe og jeg har virkelig behov for å komme meg bort litt. Mannen min er naturlig nok ganske sliten etter alle disse årene med sykdom, så jeg er på en måte uten nettverk for å bli bedre. Jeg har aldri brukt familie og venner som terapeuter. Det er litt både og. Når han du bruker forsvinner, blir du veldig alene.

Dette ble langt. Hadde behov for en "prat". Og du er ei flott jente som jeg respekterer veldig.

Håper du ligger og sover, med gode drømmer.

Blir nok ikke søvn på en stundher enda. Gråtebyger på vei men jeg drar det ut så lenge som mulig..

skjønner så godt at du ikke orker fysio. Det er forferdelig iblant å bli att på. Å snakke uten den tryggheten som det er hos psykologen. Iblant vil jeg bare slutte. Men, det har jo skjedd mye bra etter at jeg begynte der. Men akurat nå..

Men du har også vært igjennom så mye mer dårlig helse enn meg. Må gjøre det enda vanskeligere Hadde jo knapt vært hos en lege jeg. Håper andre kan ta litt tak for deg, nå når du har det sånn! Er slitsomt å søke hjelp, veldig slitsomt.

Er det for depr litium skal hjelpe? Vet så lite om sånnt. Er redd for medisiner. Tør ikke ta beroligende, redd for å miste kontroll. Sender deg en varm klem ut i natten! Er her nok en tund hvis du behøver prate!

[bugge -jenta]

Blir nok ikke søvn på en stundher enda. Gråtebyger på vei men jeg drar det ut så lenge som mulig..

skjønner så godt at du ikke orker fysio. Det er forferdelig iblant å bli att på. Å snakke uten den tryggheten som det er hos psykologen. Iblant vil jeg bare slutte. Men, det har jo skjedd mye bra etter at jeg begynte der. Men akurat nå..

Men du har også vært igjennom så mye mer dårlig helse enn meg. Må gjøre det enda vanskeligere Hadde jo knapt vært hos en lege jeg. Håper andre kan ta litt tak for deg, nå når du har det sånn! Er slitsomt å søke hjelp, veldig slitsomt.

Er det for depr litium skal hjelpe? Vet så lite om sånnt. Er redd for medisiner. Tør ikke ta beroligende, redd for å miste kontroll. Sender deg en varm klem ut i natten! Er her nok en tund hvis du behøver prate!

Jeg gikk og la meg, men nå har jeg stått opp igjen. Er uroligheten selv. Jeg er alene med gutten min hele uka, og det tar på. Jeg blir sliten av å ha ham alene, og blir sliten av å ta meg sammen hele tiden.

Har tatt en sobril. Det har blitt en dal av det i det siste. Ikke mer enn forsvarlig, men jeg ønsker å ha et mindre forbruk enn jeg har nå. Psykiateren min "kjefter" av og til på meg for at jeg venter for lenge med å ta en sobril. Så jeg har fått en litt lavere terskel for det enn jeg hadde. Jeg føler det hjelper meg fra disse totalt utmattende og destruktive anfallene av angst, sorg, depresjon. Ikke slik at jeg kan dope vek smerten, men ta broden av det som ikke er godt for noe menneske og som bare bryter meg ned. Har aldri opplevd å miste kontrollen av beroligende, men jeg har aldri prøvd vival da. Sobril er mildere og tar lengre tid før det virker. Men er ikke fullt så avhengighetsskapende som vival/stesolid. I det siste har det vært stunder hvor jeg skulle ønske medisinen virket raskere. Av og til når jeg ike klarer å la være å gråte og hyperventilere, henter mannen min 30 mg sobril til meg etter noen timer. Jeg får ikke kontroll. Og blir helt utslitt.

Og han får ikke sove stakkar, siden jeg får anfall gjerne sent på kvelden når ungen er i seng og jeg kan slippe ting løs.

Dette har vært en kjip periode i livet. Ser jeg det utenfra kan jeg forstå det. Det har skjedd en rekke ting i år, som er av en art at jeg ikke deler det her inne, uten psykiater, og en uføretrygdstønad etter mitt forsøk på å bli spesialpedagog. Det skulle ikke ende slik. Jeg går nok igjennom en sorgperiode. Enda en. Rundt meg er folk så friske. Lange utdannelser, gode jobber. Også er det jeg oppe i alt det. Så annerledes. Annerledes liv. Jeg føler meg så malplassert på denne jorden i blant. Det faktum at jeg ikke er i stand til å forsørge meg selv og sønnen min, griper dypt inn i min identitet. En eksistensiell angst som ikke lar seg avhjelpe av at mannen min fungerer godt og har en god jobb. Jeg er selvfølgelig glad for det. Men jeg må leve med vissheten om at _jeg_ ikke ville klart å jobbe og forsørge oss. Uten mannen min. Det er skremmende.

En positiv ting er at jeg har hatt mer hjelp av migrenemedisin i det siste. Jeg tar medisin kanskje i overkant mye, men har mindre langvarige anfall, i hvertfall akkurat nå.

Jeg tvinger meg ut på en ting, og det er kor. Vi øver på Mozarts requiem, og det er utfordrende og jeg har klart å være på øvelsene så langt i høst. Der slipper jeg å snakke så mye, kan bare stille meg opp og forholde meg mest til sidemannen.

Jeg vet ikke så mye om litium. Har lest felleskatalogen da. Det gjør jeg alltid hvis jeg skal begynne på noe. Vanligvis tror jeg man bruker det som et tillegg til for eksempel lamictal hvis en er bipolar 1 mot manier, men det kan også brukes profylaktisk, forebyggende, innenfor det bipolare spekteret av depresjoner. Atypisk for meg, i tilfelle. Samme for meg hvor de vil klassifisere depresjonen min, hvis noe kan hjelpe. Det må følges opp en god del med blodprøver i begynnelsen. Men blir det mye bivirkninger, noe han ikke tror det blir, slutter jeg.

Det er bra du står det ut hos fysioterapeuten. Er det psykomotorisk fysioterapi kanskje? Jeg gikk til det i to-tre år.

[Gjest skal]

Jeg gikk og la meg, men nå har jeg stått opp igjen. Er uroligheten selv. Jeg er alene med gutten min hele uka, og det tar på. Jeg blir sliten av å ha ham alene, og blir sliten av å ta meg sammen hele tiden.

Har tatt en sobril. Det har blitt en dal av det i det siste. Ikke mer enn forsvarlig, men jeg ønsker å ha et mindre forbruk enn jeg har nå. Psykiateren min "kjefter" av og til på meg for at jeg venter for lenge med å ta en sobril. Så jeg har fått en litt lavere terskel for det enn jeg hadde. Jeg føler det hjelper meg fra disse totalt utmattende og destruktive anfallene av angst, sorg, depresjon. Ikke slik at jeg kan dope vek smerten, men ta broden av det som ikke er godt for noe menneske og som bare bryter meg ned. Har aldri opplevd å miste kontrollen av beroligende, men jeg har aldri prøvd vival da. Sobril er mildere og tar lengre tid før det virker. Men er ikke fullt så avhengighetsskapende som vival/stesolid. I det siste har det vært stunder hvor jeg skulle ønske medisinen virket raskere. Av og til når jeg ike klarer å la være å gråte og hyperventilere, henter mannen min 30 mg sobril til meg etter noen timer. Jeg får ikke kontroll. Og blir helt utslitt.

Og han får ikke sove stakkar, siden jeg får anfall gjerne sent på kvelden når ungen er i seng og jeg kan slippe ting løs.

Dette har vært en kjip periode i livet. Ser jeg det utenfra kan jeg forstå det. Det har skjedd en rekke ting i år, som er av en art at jeg ikke deler det her inne, uten psykiater, og en uføretrygdstønad etter mitt forsøk på å bli spesialpedagog. Det skulle ikke ende slik. Jeg går nok igjennom en sorgperiode. Enda en. Rundt meg er folk så friske. Lange utdannelser, gode jobber. Også er det jeg oppe i alt det. Så annerledes. Annerledes liv. Jeg føler meg så malplassert på denne jorden i blant. Det faktum at jeg ikke er i stand til å forsørge meg selv og sønnen min, griper dypt inn i min identitet. En eksistensiell angst som ikke lar seg avhjelpe av at mannen min fungerer godt og har en god jobb. Jeg er selvfølgelig glad for det. Men jeg må leve med vissheten om at _jeg_ ikke ville klart å jobbe og forsørge oss. Uten mannen min. Det er skremmende.

En positiv ting er at jeg har hatt mer hjelp av migrenemedisin i det siste. Jeg tar medisin kanskje i overkant mye, men har mindre langvarige anfall, i hvertfall akkurat nå.

Jeg tvinger meg ut på en ting, og det er kor. Vi øver på Mozarts requiem, og det er utfordrende og jeg har klart å være på øvelsene så langt i høst. Der slipper jeg å snakke så mye, kan bare stille meg opp og forholde meg mest til sidemannen.

Jeg vet ikke så mye om litium. Har lest felleskatalogen da. Det gjør jeg alltid hvis jeg skal begynne på noe. Vanligvis tror jeg man bruker det som et tillegg til for eksempel lamictal hvis en er bipolar 1 mot manier, men det kan også brukes profylaktisk, forebyggende, innenfor det bipolare spekteret av depresjoner. Atypisk for meg, i tilfelle. Samme for meg hvor de vil klassifisere depresjonen min, hvis noe kan hjelpe. Det må følges opp en god del med blodprøver i begynnelsen. Men blir det mye bivirkninger, noe han ikke tror det blir, slutter jeg.

Det er bra du står det ut hos fysioterapeuten. Er det psykomotorisk fysioterapi kanskje? Jeg gikk til det i to-tre år.

Håper det kan hjelpe! Slitsomt å ta vare på andre når man knapt orer ta vare på seg selv! Skjønner at du sørger. De er vondt når man ikke klarer. Godt å høre at du har musikk. Du skal i studio en dag, skal du ikke?

Er psykomotorisk fysoío ja. Ha satt igang en forskrekkelig masse følelser og tårer og jeg bare krysser fingrene for at jeg har styrke til å ta det. Hjalp det deg, eller ble det værre? Har gått et helt år hos en som ikke var noe bra, et halvt år her.

[bugge -jenta]

Håper det kan hjelpe! Slitsomt å ta vare på andre når man knapt orer ta vare på seg selv! Skjønner at du sørger. De er vondt når man ikke klarer. Godt å høre at du har musikk. Du skal i studio en dag, skal du ikke?

Er psykomotorisk fysoío ja. Ha satt igang en forskrekkelig masse følelser og tårer og jeg bare krysser fingrene for at jeg har styrke til å ta det. Hjalp det deg, eller ble det værre? Har gått et helt år hos en som ikke var noe bra, et halvt år her.

Jo, jeg skal i studio. (Bank i bordet.) Men må komme meg litt først. Men nå trener jeg opp stemmen så lenge, selv om det er en annen musikkstil.

Jeg gikk hos ei fantastisk flink ei, den beste. men måtte dessverre begynne hos ei anna. Det fungerte ikke mellom oss. Derfor følte jeg at det gikk litt skjeivt på slutten.Jeg fikk veldig sterke reaksjoner. En gang spydde jeg i to dager, og jeg fikk migreneanfall etter hver gang det første halvåret. For meg ble det veldig slitsomt, og i ettertid vet jeg ikke helt hvor det førte meg. Jeg er overbevist om at det kan hjelpe mange, og skulle ønske jeg kunne fortsatt hos den første. Jeg har lyst å prøve det igjen, men ikke ennå, og da hos en annen enn hun jeg gikkk med sist. Vi greide ikke kommunisere, selv om jeg virkelig prøvde veldig lenge. Og hun ville nesten bare snakke til slutt. Det ble feil, for jeg har psykoterapeut. Jeg har venner som synes de har fått god hjelp. Og du har jo ennå ikke gått så lenge.

Nå må jeg prøve å legge meg igjen.

[bugge -jenta]

Håper det kan hjelpe! Slitsomt å ta vare på andre når man knapt orer ta vare på seg selv! Skjønner at du sørger. De er vondt når man ikke klarer. Godt å høre at du har musikk. Du skal i studio en dag, skal du ikke?

Er psykomotorisk fysoío ja. Ha satt igang en forskrekkelig masse følelser og tårer og jeg bare krysser fingrene for at jeg har styrke til å ta det. Hjalp det deg, eller ble det værre? Har gått et helt år hos en som ikke var noe bra, et halvt år her.

Jo, jeg skal i studio. (Bank i bordet.) Men må komme meg litt først. Men nå trener jeg opp stemmen så lenge, selv om det er en annen musikkstil.

Jeg gikk hos ei fantastisk flink ei, den beste. men måtte dessverre begynne hos ei anna. Det fungerte ikke mellom oss. Derfor følte jeg at det gikk litt skjeivt på slutten.Jeg fikk veldig sterke reaksjoner. En gang spydde jeg i to dager, og jeg fikk migreneanfall etter hver gang det første halvåret. For meg ble det veldig slitsomt, og i ettertid vet jeg ikke helt hvor det førte meg. Jeg er overbevist om at det kan hjelpe mange, og skulle ønske jeg kunne fortsatt hos den første. Jeg har lyst å prøve det igjen, men ikke ennå, og da hos en annen enn hun jeg gikkk med sist. Vi greide ikke kommunisere, selv om jeg virkelig prøvde veldig lenge. Og hun ville nesten bare snakke til slutt. Det ble feil, for jeg har psykoterapeut. Jeg har venner som synes de har fått god hjelp. Og du har jo ennå ikke gått så lenge.

Nå må jeg prøve å legge meg igjen.

[thinkerbell]

Jeg gikk og la meg, men nå har jeg stått opp igjen. Er uroligheten selv. Jeg er alene med gutten min hele uka, og det tar på. Jeg blir sliten av å ha ham alene, og blir sliten av å ta meg sammen hele tiden.

Har tatt en sobril. Det har blitt en dal av det i det siste. Ikke mer enn forsvarlig, men jeg ønsker å ha et mindre forbruk enn jeg har nå. Psykiateren min "kjefter" av og til på meg for at jeg venter for lenge med å ta en sobril. Så jeg har fått en litt lavere terskel for det enn jeg hadde. Jeg føler det hjelper meg fra disse totalt utmattende og destruktive anfallene av angst, sorg, depresjon. Ikke slik at jeg kan dope vek smerten, men ta broden av det som ikke er godt for noe menneske og som bare bryter meg ned. Har aldri opplevd å miste kontrollen av beroligende, men jeg har aldri prøvd vival da. Sobril er mildere og tar lengre tid før det virker. Men er ikke fullt så avhengighetsskapende som vival/stesolid. I det siste har det vært stunder hvor jeg skulle ønske medisinen virket raskere. Av og til når jeg ike klarer å la være å gråte og hyperventilere, henter mannen min 30 mg sobril til meg etter noen timer. Jeg får ikke kontroll. Og blir helt utslitt.

Og han får ikke sove stakkar, siden jeg får anfall gjerne sent på kvelden når ungen er i seng og jeg kan slippe ting løs.

Dette har vært en kjip periode i livet. Ser jeg det utenfra kan jeg forstå det. Det har skjedd en rekke ting i år, som er av en art at jeg ikke deler det her inne, uten psykiater, og en uføretrygdstønad etter mitt forsøk på å bli spesialpedagog. Det skulle ikke ende slik. Jeg går nok igjennom en sorgperiode. Enda en. Rundt meg er folk så friske. Lange utdannelser, gode jobber. Også er det jeg oppe i alt det. Så annerledes. Annerledes liv. Jeg føler meg så malplassert på denne jorden i blant. Det faktum at jeg ikke er i stand til å forsørge meg selv og sønnen min, griper dypt inn i min identitet. En eksistensiell angst som ikke lar seg avhjelpe av at mannen min fungerer godt og har en god jobb. Jeg er selvfølgelig glad for det. Men jeg må leve med vissheten om at _jeg_ ikke ville klart å jobbe og forsørge oss. Uten mannen min. Det er skremmende.

En positiv ting er at jeg har hatt mer hjelp av migrenemedisin i det siste. Jeg tar medisin kanskje i overkant mye, men har mindre langvarige anfall, i hvertfall akkurat nå.

Jeg tvinger meg ut på en ting, og det er kor. Vi øver på Mozarts requiem, og det er utfordrende og jeg har klart å være på øvelsene så langt i høst. Der slipper jeg å snakke så mye, kan bare stille meg opp og forholde meg mest til sidemannen.

Jeg vet ikke så mye om litium. Har lest felleskatalogen da. Det gjør jeg alltid hvis jeg skal begynne på noe. Vanligvis tror jeg man bruker det som et tillegg til for eksempel lamictal hvis en er bipolar 1 mot manier, men det kan også brukes profylaktisk, forebyggende, innenfor det bipolare spekteret av depresjoner. Atypisk for meg, i tilfelle. Samme for meg hvor de vil klassifisere depresjonen min, hvis noe kan hjelpe. Det må følges opp en god del med blodprøver i begynnelsen. Men blir det mye bivirkninger, noe han ikke tror det blir, slutter jeg.

Det er bra du står det ut hos fysioterapeuten. Er det psykomotorisk fysioterapi kanskje? Jeg gikk til det i to-tre år.

*klem*

[thinkerbell]

hvordan gikk det egentlig med deg... hvordan endte dette?

(ikke føl for å svare om du ikke orker/vil, jeg forstår)

klem til deg..

[bugge -jenta]

*klem*

Tusen takk. Den tar jeg gjerne i mot. Klem tilbake.

[Gjest skal]

hvordan gikk det egentlig med deg... hvordan endte dette?

(ikke føl for å svare om du ikke orker/vil, jeg forstår)

klem til deg..

sendte en mail heller jeg..

[thinkerbell]

sendte en mail heller jeg..

*neier*

regn med du får mail i løpet av helgen

[Gjest skal]

*neier*

regn med du får mail i løpet av helgen