Hvorfor?

[maire]

Jeg er snart ferdig med gruppeterapi etter 7 måneders behandling. Det har vært 7 harde måneder, med både opp- og nedturer, tvangsinnleggelse og frivillig innleggelse.

Diagnosen min har endret seg fra emosjonelt ustabil pf til bipolar 2. Jeg har fått det gradvis bedre i løpet av de siste 7mndr.

Problemet er at psykiateren og psykologen som følger meg opp mener jeg dissosierer veldig og at jeg er tilnærmet to helt adskilte personer.

Jeg vet selv at jeg er både et hodemenneske og et følelsesmenneske, men jeg verken klarer eller ønsker å forene disse to. Jeg kan ikke klare å bære smerten.

Likevel ønsker behandlerne mine at jeg kjenner på, og viser den såre siden ved meg selv. Den siden som bærer sorg, byrden, følelsen av svik og av å være forlatt. Jeg vet alt med hodet, men jeg vil ikke kjenne på det, for jeg er redd jeg ikke klarer å leve med det.

Hvorfor skal jeg kjenne på dette? Hva godt vil det gjøre meg i framtiden om jeg ikke bare med hodet, men med hjertet også kjenner at jeg virkelig ble forrådt, tråkket på, glemt, sveket, ydmyket og såret? Hvorfor må jeg dvele ved dette?

Jeg ønsker bare å komme meg videre. Jeg tror at jeg stenger ute en del av meg selv for å overleve. Er det da så smart å rive ned vegge mellom det "intellektuelle" meg og "følelsesmenneske" meg?

[Gjest Hei33]

Har ikke noen ord til trøst dessverre. Bare at jeg føler det sånn selv. Jeg er en sterk person som takler og klarer ting når det trengs (fornuftssiden i meg, kanskje?) og så er jeg den svake, redde, sårede, maktesløse, deprimerte, suicidale, osv. "personen". (følelsessiden i meg)

Men er ikke det egentlig normalt? Eller?

Hvis fornuftssiden liksom representerer "det gode" og følelsessiden representerer "det onde", så er det vel en konstant krig mellom disse. De slåss om å ha overtaket, liksom.

[javelda1365380927]

Hei!

Jeg forstår så veldig godt at du stiller spørsmål med dette, jeg gjør akkurat det samme..

Hva er poenget med og kjenne på det som gjør vondt?

"Frivillig" gå ned i kjellern...urgh! Hodet mitt protesterer, synes det strider mot all logikk..selv om jeg har hørt historien om all snakkingen/kjenne på følelser - som skal være så bra- mange mange ganger.

Innimellom klarer jeg og tro på at det skal hjelpe meg i det lange løp, så derfor presser jeg meg til og av og til ta masken litt til sides, men aldri av..vet ikke om jeg noen sinne vil komme til og klare det,- nettopp fordi det byr meg så i mot.

Her er det snakk om å velge vekk følelser totalt, fjerne seg fra virkeligheten innimellom.

Synes du beskriver det så bra, og godt at du har fått det bedre! Ville bare si det..

[Gjest skal]

Tror ikke det er smart å rive ned veggen. Men å klare å få inn en dør som ikke er låst? Skjønner deg så inderlig vel, for sitter der selv innimellom. Men så ser jeg og, i gode stunder, at det gir meg et hav av muligheter til de gode følelsene. Når døren (samt noen gode vinduer) virker, så kan jeg også føle kjærlighet på en annen måte. Og glede. Kan kjenne de med ro og visshet om at de er mine.

Når den ikke virker, kan jeg ikke føle de på den måten. De blir enten flate og distanserte eller hysteriske på en måte. Som om jeg må klamre meg til de.

Det er kanskje den sterkeste grunnen til at jeg vil jobbe med det. Innimellom vil jeg ikke, det blir for tøft og ingenting virker. Får ikke puste, drukner i følelser. Men så kommer man opp til overflaten og ser at det funker. Da er det verd det.

Den andre grunnen er at jeg ikke har krefter til å holde på skille lenger. Går i perioder, men så brister det.

Er ikke sikkert det er sånn for deg! Mennesker er forskjellig. Men sånn er mine hvorforsvar.

Hilsen

[frosken]

Jeg leste innlegget ditt i går, og synes ikke det er lett å kommentere på. Har ingen råd eller konklusjoner i forhold til problemstillingen du reiser, men tenkte jeg kunne si noe om hvilke tanker/spørsmål jeg har hatt i forhold til det du beskriver.

Tror du dine behandlere vurderer situasjonen korrekt, eller er det en mulighet for at behandlere med et litt annet teoretisk "ståsted" ville vurdert det annerledes?

Jeg lurer på om du kan bruke din rasjonelle evner til å analysere situasjonen, og så ta et valg ut i fra dette.

Hvor mye har du å tape på å følge behandlernes råd?

Kanskje er din vurdering bedre enn deres, slik at du vinner mest på å gå videre i livet ditt og håpe på at nye erfaringer gradvis gjør det lettere å ha litt mindre faste vegger mellom dine emosjoner og ditt intellekt?

Hva kan du evt. tape på å ikke følge deres råd?

Hvilke problemer skaper det i hverdagen for deg at du skiller såpass tydelig mellom intellekt og følelser?

Er det sannsynlig at du undervurderer din egen kapasitet mht det å "bære vonde følelser" uten å utagere ?

Jeg hadde sannsynligvis forsøkt å bruke litt tid på å analysere situasjonen og høre de andres argumenter før jeg evt. valgte å hive meg uti en nye behandlingsrunde.

[maire]

Jeg leste innlegget ditt i går, og synes ikke det er lett å kommentere på. Har ingen råd eller konklusjoner i forhold til problemstillingen du reiser, men tenkte jeg kunne si noe om hvilke tanker/spørsmål jeg har hatt i forhold til det du beskriver.

Tror du dine behandlere vurderer situasjonen korrekt, eller er det en mulighet for at behandlere med et litt annet teoretisk "ståsted" ville vurdert det annerledes?

Jeg lurer på om du kan bruke din rasjonelle evner til å analysere situasjonen, og så ta et valg ut i fra dette.

Hvor mye har du å tape på å følge behandlernes råd?

Kanskje er din vurdering bedre enn deres, slik at du vinner mest på å gå videre i livet ditt og håpe på at nye erfaringer gradvis gjør det lettere å ha litt mindre faste vegger mellom dine emosjoner og ditt intellekt?

Hva kan du evt. tape på å ikke følge deres råd?

Hvilke problemer skaper det i hverdagen for deg at du skiller såpass tydelig mellom intellekt og følelser?

Er det sannsynlig at du undervurderer din egen kapasitet mht det å "bære vonde følelser" uten å utagere ?

Jeg hadde sannsynligvis forsøkt å bruke litt tid på å analysere situasjonen og høre de andres argumenter før jeg evt. valgte å hive meg uti en nye behandlingsrunde.

Kjære frosken. Tusen takk for et tankevekkende innlegg. Jeg har tenkt mye etter å ha lest det, og skrev også et kjempelangt svar som jeg feiget ut med før jeg turte å svare...

Hovedårsaken til at dette er et stort problem for meg nå, er fordi psykologen min banker i veggen, og jeg er redd. Sist jeg fikk et hull i veggen mellom intellekt og følelser, havnet jeg på lukket avdeling.

Psykologen og psykiateren min mener også at jeg frarøver meg selv en del av livet, ved å stenge av følelser som jeg gjør. For de sier at følelsene er der uansett. Jeg omsetter dem bare i angst, spenninger i kroppen, eller i tilbaketrekking og ensomhet.

Jeg skal ikke skrive noe mer nå. Heller fundere litt mer over det du skriver.

Hilsen

[maire]

Tror ikke det er smart å rive ned veggen. Men å klare å få inn en dør som ikke er låst? Skjønner deg så inderlig vel, for sitter der selv innimellom. Men så ser jeg og, i gode stunder, at det gir meg et hav av muligheter til de gode følelsene. Når døren (samt noen gode vinduer) virker, så kan jeg også føle kjærlighet på en annen måte. Og glede. Kan kjenne de med ro og visshet om at de er mine.

Når den ikke virker, kan jeg ikke føle de på den måten. De blir enten flate og distanserte eller hysteriske på en måte. Som om jeg må klamre meg til de.

Det er kanskje den sterkeste grunnen til at jeg vil jobbe med det. Innimellom vil jeg ikke, det blir for tøft og ingenting virker. Får ikke puste, drukner i følelser. Men så kommer man opp til overflaten og ser at det funker. Da er det verd det.

Den andre grunnen er at jeg ikke har krefter til å holde på skille lenger. Går i perioder, men så brister det.

Er ikke sikkert det er sånn for deg! Mennesker er forskjellig. Men sånn er mine hvorforsvar.

Hilsen

Jeg kan kjenne de gode følelsene, men bare hvis jeg gir noe til andre, bare da har jeg verdi. Selv betyr jeg ingenting, og jeg kjenner lite som handler om meg. Livet mitt er på distanse. Jeg ser på det gjennom en frostet glassrute.

Men, gleden over å være der for andre, gi og bety noe for dem, gir meg mye. Det er en form for positiv egoisme, eller...

Jeg har skrudd av meg selv, fordi jeg har lært at mine behov ikke er så store eller betydningsfulle som andres. Jeg er til bry. Det er en "synd" å ønske seg noe for seg selv. Derfor straffer jeg meg selv, om og om igjen, ved å undertrykke egne behov.

Men, så lenge jeg har et forholdsvis godt liv likevel, og er der for andre, så kan jeg holde hodet over vannet.

Hvorfor skal jeg selv slippe opp, gi meg hen og kjenne på alt det vonde? Det er ingen som er der for meg likevel, og dette sier og skriver jeg uten snev av selvmedlidenhet. Sånn er det bare. Men om jeg slipper opp vet jeg at jeg vil trenge støtte og at noen er der. Derfor tør jeg ikke å la det skje.

[frosken]

Kjære frosken. Tusen takk for et tankevekkende innlegg. Jeg har tenkt mye etter å ha lest det, og skrev også et kjempelangt svar som jeg feiget ut med før jeg turte å svare...

Hovedårsaken til at dette er et stort problem for meg nå, er fordi psykologen min banker i veggen, og jeg er redd. Sist jeg fikk et hull i veggen mellom intellekt og følelser, havnet jeg på lukket avdeling.

Psykologen og psykiateren min mener også at jeg frarøver meg selv en del av livet, ved å stenge av følelser som jeg gjør. For de sier at følelsene er der uansett. Jeg omsetter dem bare i angst, spenninger i kroppen, eller i tilbaketrekking og ensomhet.

Jeg skal ikke skrive noe mer nå. Heller fundere litt mer over det du skriver.

Hilsen

Ble gående å tenke på det du skriver om. Synes mye avhenger av hvorvidt magefølelsen din sier at behandlerne er kompetente og vettuge. Tror også du skal være glad for at de har tillit til at du har ressurser og forutsetninger for å klare å gå gjennom en slik endringsprosess, eller rettere sagt skal du være glad for at du _har_ disse ressursene :-)

Kan dere bruke litt tid på forhånd til å snakke om hvordan dere skal jobbe med dette og kanskje ha noen avtaler om hva du skal gjøre dersom følelsene blir sterkere enn du føler at du klarer å bære?

Til slutt en personlig erfaring; det er få ting jeg er mer glad for enn at jeg ikke er redd for mine egne følelser. Det gir en egen form for trygghet å vite at man tåler egne følelwer samme hvor sterke de måtte være.

Håper du har kompetente behandlere som du har tillit til!

[maire]

Ble gående å tenke på det du skriver om. Synes mye avhenger av hvorvidt magefølelsen din sier at behandlerne er kompetente og vettuge. Tror også du skal være glad for at de har tillit til at du har ressurser og forutsetninger for å klare å gå gjennom en slik endringsprosess, eller rettere sagt skal du være glad for at du _har_ disse ressursene :-)

Kan dere bruke litt tid på forhånd til å snakke om hvordan dere skal jobbe med dette og kanskje ha noen avtaler om hva du skal gjøre dersom følelsene blir sterkere enn du føler at du klarer å bære?

Til slutt en personlig erfaring; det er få ting jeg er mer glad for enn at jeg ikke er redd for mine egne følelser. Det gir en egen form for trygghet å vite at man tåler egne følelwer samme hvor sterke de måtte være.

Håper du har kompetente behandlere som du har tillit til!

Tusen, tusen takk for svar forsken. Jeg har tenkt mye over det du skrev til meg, og jeg har i ettertid snakket ganske mye med psykologen min om hvordan jeg har hatt det, og har det nå.

Vi er begge enige om at vi må være forsiktige, fordi jeg reagerte så sterkt tidligere i vinter. Egentlig tror jeg at jeg kan sørge og kjenne litt på alle følelsene som egentlig ligger der i forbindelse med en litt trasig oppvekst, uten at jeg går nedenom og hjem.

Jeg må bare få kjenne litt på det for meg selv, og heller ta kontakt om jeg kjenner det blir for mye.

Egentlig er jeg en glad dame som trives godt med å ha folk rundt meg. Syns egentlig ikke at jeg lider noen nød ved å ikke kjenne så hardt på hvordan jeg har det selv. Som en venninne av meg sa: det er ikke hvordan man har det, men hvorda man tar det.

Jeg kan ikke forandre noe på alt det som har skjedd. Selv ikke om jeg kjenner etter hvor vondt det gjør.

Jeg kan velge å leve videre og vite at fortiden var sånn (uten å kjenne for godt etter) og jeg tror framtiden vil bli bedre, fordi jeg vil det og ønsker det så sterkt.

Har lært meg å sette tydeligere grenser og beskytte meg selv, derfor tror jeg ikke at jeg i fremtiden vil utsette meg selv for de samme traumene.

Igjen, tusen takk for svaret ditt. Jeg tenker fortsatt over det du skrev.

Hilsen