Kjære NHD, please gi meg ett råd før jeg bukker under..

[lynna]

Kjære Nils Håvard Dahl

Håper at du kan ta deg tid å lese dette og komme med ett innspill, føler meg veldig fortvilet og desperat.

Saken er den at jeg er en kvinne på snart 40 år, nyseparert og alene med fem barn. Jeg har vært gift de siste 17 årene og har levd i ett svært vanskelig ekteskap.

Da jeg var gravid med nr 3 gikk jeg inn i en depresjon med påfølgende angst, hadde ingen støtteapparat rundt meg, bodde på ett ”fremmed” sted og en ektemann som ikke brydde seg.

Dette var veldig tøft og jeg kom meg vel egentlig aldri ”opp igjen”. Da dette barnet var 1 år flyttet vi tilbake til mitt hjemsted pga min manns arbeidssituasjon. Her var jeg heldig å fikk en fastlege som blant annet er spesialist i sosial medisin og har jobbet en del med psykiatriske pasienter.

Denne legen satte meg på forskjellige antidepressiver uten særlig vellykket resultat og det endte opp med Xanor, noe jeg hadde god virkning av. Det hjalp mot min panikk angst og hjalp meg igjennom hverdagen. Fikk også gå i samtaler hos psykolog, men min psykolog nesten ”tvang” meg til å ta ut seperasjon fra min mann fordi han mente forholdet vårt var så destruktivt for meg at jeg ville aldri komme meg ovenpå hvis jeg ikke skilte meg.

På dette tidspunktet var jeg gravid med barn nr. fem. Jeg tok ut seperasjon når dette barnet var 4 mnd gammel. Jeg var alt for sliten og nedpsyket til å takle situasjonen og det endte i ett ganske alvorlig selvmordsforsøk, men heldigvis så ble jeg reddet i siste liten.

Dette resultere i at min mann og jeg flyttet sammen igjen, mest pga barna. Ting ble imidlertid ikke bedre oss imellom og min angst og depresjon fortsatte.

For ca ett år siden flyttet vi til en annen kant av landet grunnet min manns arbeidssituasjon og vi måtte etablere oss på nytt. Ting fungerte imidlertid veldig dårlig mellom oss som ektefolk og etter å ha gått til samtaler hos psykiater og psykolog på voksen psykiatrisk poliklinikk nå noen mnd. Så innså jeg at hvis jeg skal komme meg ut av denne vonde sirkelen og begynne å leve igjen så må jeg komme meg unna mannen min (dessverre men sant)

Så nå er jeg 2 året på rehabilitering, går ca hver – hver andre uke til samtaler hos psykolog og går på 10 mg cipralex daglig. I tillegg går jeg på Xanor 1 mg, 2-3 ganger daglig, noe jeg har gjort de siste 8 årene. Men jeg har også hatt perioder der jeg har sluttet med Xanor, for så å begynne igjen når livet har blitt for tøft å håndtere.

Nå ønsker imidlertid mine behandlere ved voksen psykiatrisk poliklinikk å ta meg av Xanor. Med den begrunnelse at dette er en farlig medisin som bare legger lokk på følelsene og angsten og at angsten skal møtes og bearbeides uten Xanor.

Dette gjør meg faktisk livredd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten, panikken tar fullstendig overhånd bare tanken fordi jeg er i en livssituasjon nå som er tøff nok å takle som det er…

Jeg sitter her i en fremmed by, på en annen kant av landet uten noe nettverk rundt meg, alene med 5 barn, uvenner med min eksmann og ingen å støtte meg til.

Jeg ønsker i utgangspunktet å komme dit hen i livet mitt at jeg kan fungere uten Xanor men jeg føler at pr. i dag så kan jeg ikke fungere uten Xanor og synes det er uforsvarlig av mine behandlere å skulle ta den ifra meg. (med den begrunnelse at det er en ”farlig” medisin som de ikke liker)

Jeg er veldig redd nå, redd for at livet blir for tøft for meg å takle uten Xanor og redd for konsekvensene dette vil innebære.

Jeg trenger noen råd her, hva skal jeg gjøre? Er faktisk redd for å gjennomgå ett nytt selvmord/selvmordsforsøk.

Er Xanor så farlig at fordelen med å slutte veier opp for ulempen med at livet faller sammen uten? Og bør jeg ikke trappe ned gradvis i så tilfelle og ikke bare slutte brått?

Har en tablett igjen nå og vet at den blir den siste, hva skjer etter at jeg har tatt den og ikke får mer?

Panikken overrumpler meg fullstendig nå…

[Angela1365380318]

Hei!

Høres ut som om du har hatt et tøft liv! Kansje det blir lettere å slutte om du sier til deg selv at nå skal jeg slutte med medisinen for en stund å se hvordan det går, og at du ikke sier nå skal jeg slutte for godt.

Dersom det senere i livet ditt skulle skje fæle ting og du skulle få behov for denne medisinen igjen så må det jo være muligheter for deg å få den?

Om du gjør dette veldig dramatisk for deg selv og sier at dette er siste pille og aldri mer, så skjønner jeg godt at dette er skremmendes og at du blir redd av bare tanken.

Du bør kansje forberede deg litt også, feks ting du kan gjøre, folk du skal ringe i krisesituvasjoner dersom det blir for vanskelig slik at du ikke prøver å ta ditt eget liv, men heller oppsøker hjelp.

Du må la behandleren din vite at du er redd, samtidig som du må stole på han eller henne.

Dersom det er tings som skal bearbeides uten medisin, så vær forberedt på harde dager, men prøv å se fremover, livet ditt kan bli så mye bedre en det er nå, nå som du endelig har gått fra han!

Du kan også tenkte litt praktisk, feks kansje venner og familie kan hjelpe deg og avlaste deg med i ungene i den verste tiden? Det er kansje best for både deg og barna?

[lynna]

Hei!

Høres ut som om du har hatt et tøft liv! Kansje det blir lettere å slutte om du sier til deg selv at nå skal jeg slutte med medisinen for en stund å se hvordan det går, og at du ikke sier nå skal jeg slutte for godt.

Dersom det senere i livet ditt skulle skje fæle ting og du skulle få behov for denne medisinen igjen så må det jo være muligheter for deg å få den?

Om du gjør dette veldig dramatisk for deg selv og sier at dette er siste pille og aldri mer, så skjønner jeg godt at dette er skremmendes og at du blir redd av bare tanken.

Du bør kansje forberede deg litt også, feks ting du kan gjøre, folk du skal ringe i krisesituvasjoner dersom det blir for vanskelig slik at du ikke prøver å ta ditt eget liv, men heller oppsøker hjelp.

Du må la behandleren din vite at du er redd, samtidig som du må stole på han eller henne.

Dersom det er tings som skal bearbeides uten medisin, så vær forberedt på harde dager, men prøv å se fremover, livet ditt kan bli så mye bedre en det er nå, nå som du endelig har gått fra han!

Du kan også tenkte litt praktisk, feks kansje venner og familie kan hjelpe deg og avlaste deg med i ungene i den verste tiden? Det er kansje best for både deg og barna?

Problemet er bare at jeg har ingen venner her, har ikke klart å komme meg ut å treffe venner ennå. All min familie bor nordpå og kan ikke avlaste meg med ungene. Min svigerfamilie bor ca 1 time herfra men har kuttet meg ut fordi jeg gikk fra mannen min. Og eksmannen min vil hjelpe til med ungene nå fordi han ønsker å straffe meg for at jeg har gått ifra han.

Så... hva gjør jeg så? - føler meg så ensom, trist og hjelpeløs.

[Angela1365380318]

Problemet er bare at jeg har ingen venner her, har ikke klart å komme meg ut å treffe venner ennå. All min familie bor nordpå og kan ikke avlaste meg med ungene. Min svigerfamilie bor ca 1 time herfra men har kuttet meg ut fordi jeg gikk fra mannen min. Og eksmannen min vil hjelpe til med ungene nå fordi han ønsker å straffe meg for at jeg har gått ifra han.

Så... hva gjør jeg så? - føler meg så ensom, trist og hjelpeløs.

Kansje noen fra familien din kan komme ned en tur? Eller du kan søke om avlastning for ungene dine? Skjønner at det å spøre om hjelp kan få deg til å føle deg misslykket som mor, men sannheten er at det er kansje de som spør om hjelp som er tøffest, de som våger å sette barnas og egen ve og vel foran egen stolthet.

[lynna]

Kansje noen fra familien din kan komme ned en tur? Eller du kan søke om avlastning for ungene dine? Skjønner at det å spøre om hjelp kan få deg til å føle deg misslykket som mor, men sannheten er at det er kansje de som spør om hjelp som er tøffest, de som våger å sette barnas og egen ve og vel foran egen stolthet.

Ja Angela, takk for dine råd. Min mor er innlagt på sykehus i tromsø for muligens kreft og min far er der sammen med henne. Er helt umulig for dem å reise ned til meg nå. Har vært i kontakt med barnevernet for å søke om økonomisk hjelp til å kunne ha de to minste i barnehage, men de har begrensede ressurser og må ta sine prioriteringer. De kan ikke hjelpe meg på nåværende tidspunkt.

Er det rart jeg er fortvila?

Jeg vet at hvis jeg nå ikke kan ta Xanor videre så bukker jeg under - helt seriøst. Er livredd...

[Angela1365380318]

Ja Angela, takk for dine råd. Min mor er innlagt på sykehus i tromsø for muligens kreft og min far er der sammen med henne. Er helt umulig for dem å reise ned til meg nå. Har vært i kontakt med barnevernet for å søke om økonomisk hjelp til å kunne ha de to minste i barnehage, men de har begrensede ressurser og må ta sine prioriteringer. De kan ikke hjelpe meg på nåværende tidspunkt.

Er det rart jeg er fortvila?

Jeg vet at hvis jeg nå ikke kan ta Xanor videre så bukker jeg under - helt seriøst. Er livredd...

Hjelper det om du sier til deg selv at dette bare er for en periode og ikke for alltid?

Det er veldig viktig at behandleren din får vite hvordan du føler det.

[lynna]

Hjelper det om du sier til deg selv at dette bare er for en periode og ikke for alltid?

Det er veldig viktig at behandleren din får vite hvordan du føler det.

Jeg håper det, og jeg forsøker hele tiden å ta meg sammen for barna sin del. De har bare meg og trenger at jeg er sterk og oppegående. Derfor synes jeg det blir litt feil at fagfolk er så redd for Xanor fordi den bare "forsyver" problemene. Jeg trenger Xanor nå mer enn noen gang for å holde meg oppe og da blir det feil å skal ha meg av den nå, hverdagen er tøff nok å komme seg igjennom som det er.

Skjønner du min fortvilelse?

[Angela1365380318]

Jeg håper det, og jeg forsøker hele tiden å ta meg sammen for barna sin del. De har bare meg og trenger at jeg er sterk og oppegående. Derfor synes jeg det blir litt feil at fagfolk er så redd for Xanor fordi den bare "forsyver" problemene. Jeg trenger Xanor nå mer enn noen gang for å holde meg oppe og da blir det feil å skal ha meg av den nå, hverdagen er tøff nok å komme seg igjennom som det er.

Skjønner du min fortvilelse?

Ja jeg forstår det godt!

Så din man vil ikke ha noe med barna å gjøre for å hevne seg på deg?

Var han snill med barna før, hvordan tar de dette med faren nå? Merker de til dine problemer?

[lynna]

Ja jeg forstår det godt!

Så din man vil ikke ha noe med barna å gjøre for å hevne seg på deg?

Var han snill med barna før, hvordan tar de dette med faren nå? Merker de til dine problemer?

Jeg har alltid hatt hovedansvaret for barna for å si det slik. De minste forstår ikke så mye, har ikke hatt kontakt med faren sin på 4 uker, han ringer ikke engang. De spør ikke etter han lenger. De to eldste sier ikke så mye men har ymtet at det er rart at han ikke tar kontakt.

Og tro at ungene ikke merker min situasjon er vel naivt å tro på, men som sagt jeg bruker enormt med energi for å virke "normal" slik at de ikke skal bli engstelig. Er veldig bevisst på det.

Han var vel ikke usnill med dem tidligere men ikke så veldig engasjert.

[Gjest skal]

Vet behandlerene hvordan din livssituasjon er nå? Vet de hvor ille det er? Personlig synes jeg de høres rart ut at du skal slutte akkurat nå, men jeg er ikke noen behandler.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er lett å svare når en får et så fyldig og godt innlegg som bakgrunn.

Jeg synes det er totalt misforstått og helt ufaglig å skulle ta fra deg Xanor nå. Det har ingen rot i faglig virkelighet, men er kun en farlig synsing.

Kan fastlegen hjelpe deg med Xanor om det blir for ille?

[lynna]

Vet behandlerene hvordan din livssituasjon er nå? Vet de hvor ille det er? Personlig synes jeg de høres rart ut at du skal slutte akkurat nå, men jeg er ikke noen behandler.

Nei de vet kanskje ikke det. Hun som jeg har gått fast til er nettopp gått ut i fødselspermisjon og jeg har nettopp fått en ny behandler. Men da teamlederen ringte meg for å sette meg opp til time hos den nye behandleren sa hun at "vi liker ikke sånne medisiner", noe min forrige behandler også sa.

Skal til min nye behandler på torsdag og har en tablett igjen som jeg nok må ta i morgen. Kanskje jeg kan ringe min fastlege og få en ny resept i morgen? Hun har skrevet ut til meg en gang før.

Er bare så redd for å ikke få siden voksen psykiatrisk er så imot Xanor, vet bare at jeg ikke klarer meg uten nå...

Dessuten så har min situasjon tilspisset seg veldig siden sist jeg var til samtale med min psykiater som nå er gått ut i permisjon, dette er ca 3 uker siden.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei de vet kanskje ikke det. Hun som jeg har gått fast til er nettopp gått ut i fødselspermisjon og jeg har nettopp fått en ny behandler. Men da teamlederen ringte meg for å sette meg opp til time hos den nye behandleren sa hun at "vi liker ikke sånne medisiner", noe min forrige behandler også sa.

Skal til min nye behandler på torsdag og har en tablett igjen som jeg nok må ta i morgen. Kanskje jeg kan ringe min fastlege og få en ny resept i morgen? Hun har skrevet ut til meg en gang før.

Er bare så redd for å ikke få siden voksen psykiatrisk er så imot Xanor, vet bare at jeg ikke klarer meg uten nå...

Dessuten så har min situasjon tilspisset seg veldig siden sist jeg var til samtale med min psykiater som nå er gått ut i permisjon, dette er ca 3 uker siden.

En kan ikke ødelegge helsen til folk ut fra et "liker ikke denne typen medisin"- standpunkt.

Skal du ikke også være mor for dine 5 barn?

[Gjest skal]

Nei de vet kanskje ikke det. Hun som jeg har gått fast til er nettopp gått ut i fødselspermisjon og jeg har nettopp fått en ny behandler. Men da teamlederen ringte meg for å sette meg opp til time hos den nye behandleren sa hun at "vi liker ikke sånne medisiner", noe min forrige behandler også sa.

Skal til min nye behandler på torsdag og har en tablett igjen som jeg nok må ta i morgen. Kanskje jeg kan ringe min fastlege og få en ny resept i morgen? Hun har skrevet ut til meg en gang før.

Er bare så redd for å ikke få siden voksen psykiatrisk er så imot Xanor, vet bare at jeg ikke klarer meg uten nå...

Dessuten så har min situasjon tilspisset seg veldig siden sist jeg var til samtale med min psykiater som nå er gått ut i permisjon, dette er ca 3 uker siden.

Det er kjempeviktig at du forklarer situasjonen, uten å pynte på. Forhåpentligvis er legen fornuftig. Lykke til!

[Angela1365380318]

Jeg har alltid hatt hovedansvaret for barna for å si det slik. De minste forstår ikke så mye, har ikke hatt kontakt med faren sin på 4 uker, han ringer ikke engang. De spør ikke etter han lenger. De to eldste sier ikke så mye men har ymtet at det er rart at han ikke tar kontakt.

Og tro at ungene ikke merker min situasjon er vel naivt å tro på, men som sagt jeg bruker enormt med energi for å virke "normal" slik at de ikke skal bli engstelig. Er veldig bevisst på det.

Han var vel ikke usnill med dem tidligere men ikke så veldig engasjert.

Hmm, er merkelig å skjønne hvordan han tenker da, savner han ikke barna sine?

Jeg håper du finner styrken du trenger, du kan alltid komme inn her med problemene dine og søke støtte. Tror du det blir lettere for deg å slutte med medisinene om en stund? For du vil vel ikke gå på de alltid, men heller bearbeide ting?

[lynna]

En kan ikke ødelegge helsen til folk ut fra et "liker ikke denne typen medisin"- standpunkt.

Skal du ikke også være mor for dine 5 barn?

Tusen takk for raskt svar. Jo, jeg skal jo være en sterk og oppegående mor for mine fem barn og er så redd for at jeg ikke klarer det uten Xanor slik sitasjonen er nå.

Det er det som gjør meg så fryktelig redd nå, hvis jeg faller sammen - hva med barna da?

[lynna]

Hmm, er merkelig å skjønne hvordan han tenker da, savner han ikke barna sine?

Jeg håper du finner styrken du trenger, du kan alltid komme inn her med problemene dine og søke støtte. Tror du det blir lettere for deg å slutte med medisinene om en stund? For du vil vel ikke gå på de alltid, men heller bearbeide ting?

Hvis lysten på å straffe moren er sterkere enn lengselen etter barna?

Det er vanskelig å forstå hvordan enkelte mennesker tenker.

Og nei, jeg ønsker ikke å gå på Xanor resten av livet og selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan for å jobbe meg igjennom situasjonen, men føler at pr dags dato så vil jeg ikke makte hverdagen uten...

[Angela1365380318]

Hvis lysten på å straffe moren er sterkere enn lengselen etter barna?

Det er vanskelig å forstå hvordan enkelte mennesker tenker.

Og nei, jeg ønsker ikke å gå på Xanor resten av livet og selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan for å jobbe meg igjennom situasjonen, men føler at pr dags dato så vil jeg ikke makte hverdagen uten...

Da bør du kansje vente litt, det vil jo kreve mye av deg og du har kansje bare akkurat den energien det trengs til å komme gjennom hverdagen nå, kansje din behandler forstår om du prøver hardt å forklare han at dette har ikke bare med frykten for en fremtid uten medikamenter å gjøre, men også med at du har det tøft nok som det er akkurat nå.

Flott at du klarer å være voksen og mor og ta vare på dine små når du selv har det vanskelig.

[Gjest Ferri]

Hei!

Nå får du ta det jeg sier med en klype salt her, jeg har ikke så mye lifserfaring at det gjør noe. Men jeg synes det er veldig trist og høre hvordan situasjonen din har blitt og har jo lyst til og hjelpe.

Kansje tiden er inne til og sette seg ned og legge opp en plan om hva som skal skje fremmover?

Skrive opp en liste over ting som må ordnes for og komme tilbake på rett spor og jobbe seg gjennom den.

Høres ikke ut som om du kan stole på mannen din lenger, og at det nå er deg og barna dine som trenger litt hjelp, og at han er ute av bildet nå.

Det viktigs først nå er muligens og få avlastning med barna, sånn at samme hva som skjer så er de sikkre og at du kan tenke tilbake senere at du gjorde alt du kunne for dem.

Er det ikke tillfeller som dine vi har barneværnet for? At de kan komme inn og hjelpe til. Jeg tenker ikke på fosterhjemm eller barnehjem, men støtte og hjelp, noen som kan komme inn og ta i et par tak mens du arbeider med dine problemer.

Du virker veldig ressursterk, veldig veldig mye mere en meg!

Og dette vil jeg tro at barneværnet også kommer til og forstå. Jeg har det inntrykket av barneværnet at de helst vil at barna skal bli hoss foreldre, så ville ikke vært så veldig bekymret over at de kansje "tar de fra deg".

Nå er ikke jeg no kristen eller no, men kansje hvis du snakket med en prest i nærområdet så vet han om et eldre snilt ektepar som kunne hjelpe til også?

Det er i allefall ikke no vits for at du skal fortsette og slite alene med alt dette. Og at du trenger litt tid til og ta vare på deg selv litt synes jeg er klart.

Kansje en idee i og flytte tilbake til der hvor du har familie eller et annet sted hvor det er noen bekjente.

Jeg vet ikke..får ta det jeg sier med en klype salt som sagt, håper ting ordner seg!!

[Gjest Ferri]

Hei!

Nå får du ta det jeg sier med en klype salt her, jeg har ikke så mye lifserfaring at det gjør noe. Men jeg synes det er veldig trist og høre hvordan situasjonen din har blitt og har jo lyst til og hjelpe.

Kansje tiden er inne til og sette seg ned og legge opp en plan om hva som skal skje fremmover?

Skrive opp en liste over ting som må ordnes for og komme tilbake på rett spor og jobbe seg gjennom den.

Høres ikke ut som om du kan stole på mannen din lenger, og at det nå er deg og barna dine som trenger litt hjelp, og at han er ute av bildet nå.

Det viktigs først nå er muligens og få avlastning med barna, sånn at samme hva som skjer så er de sikkre og at du kan tenke tilbake senere at du gjorde alt du kunne for dem.

Er det ikke tillfeller som dine vi har barneværnet for? At de kan komme inn og hjelpe til. Jeg tenker ikke på fosterhjemm eller barnehjem, men støtte og hjelp, noen som kan komme inn og ta i et par tak mens du arbeider med dine problemer.

Du virker veldig ressursterk, veldig veldig mye mere en meg!

Og dette vil jeg tro at barneværnet også kommer til og forstå. Jeg har det inntrykket av barneværnet at de helst vil at barna skal bli hoss foreldre, så ville ikke vært så veldig bekymret over at de kansje "tar de fra deg".

Nå er ikke jeg no kristen eller no, men kansje hvis du snakket med en prest i nærområdet så vet han om et eldre snilt ektepar som kunne hjelpe til også?

Det er i allefall ikke no vits for at du skal fortsette og slite alene med alt dette. Og at du trenger litt tid til og ta vare på deg selv litt synes jeg er klart.

Kansje en idee i og flytte tilbake til der hvor du har familie eller et annet sted hvor det er noen bekjente.

Jeg vet ikke..får ta det jeg sier med en klype salt som sagt, håper ting ordner seg!!

Hvorfor skriver jeg alltid lifserfaring, det er jo livserfaring det heter, hehe