Kjære NHD, please gi meg ett råd før jeg bukker under..

[lynna]

Det er lett å svare når en får et så fyldig og godt innlegg som bakgrunn.

Jeg synes det er totalt misforstått og helt ufaglig å skulle ta fra deg Xanor nå. Det har ingen rot i faglig virkelighet, men er kun en farlig synsing.

Kan fastlegen hjelpe deg med Xanor om det blir for ille?

Har vært i kontakt med min nye fastlege i dag og hun kan ikke skrive ut Xanor siden jeg er pasient på voksen psykiatrisk så må de gjøre det sier hun.

Har snakket med den nye psykologen jeg skal begynne å gå til, hun har snakket med flere leger for meg nå der på voksen psykiatrisk poliklinikk og ingen vil skrive ut Xanor. Ikke bare til meg, men de har en generell "policy" at de skriver ikke ut Xanor uansett, fordi den er så farlig.

Skulle få en resept i veldig lav dose på en annen medisin som heter Truxal.

Jeg spurte om de hadde noe sikkerhetsnett å fange meg opp i hvis jeg nå faller helt i sammen. Nei, det har de ikke, da måtte jeg evt. kontakte legevakten.

Ellers så var beskjeden at jeg bare må forsøke å holde ut hverdagen og jobbe meg igjennom problemene mine.

Jeg synes det er uansvarlig av dem og håper det skal gå bra, men jeg vet ikke....

[beib]

Har vært i kontakt med min nye fastlege i dag og hun kan ikke skrive ut Xanor siden jeg er pasient på voksen psykiatrisk så må de gjøre det sier hun.

Har snakket med den nye psykologen jeg skal begynne å gå til, hun har snakket med flere leger for meg nå der på voksen psykiatrisk poliklinikk og ingen vil skrive ut Xanor. Ikke bare til meg, men de har en generell "policy" at de skriver ikke ut Xanor uansett, fordi den er så farlig.

Skulle få en resept i veldig lav dose på en annen medisin som heter Truxal.

Jeg spurte om de hadde noe sikkerhetsnett å fange meg opp i hvis jeg nå faller helt i sammen. Nei, det har de ikke, da måtte jeg evt. kontakte legevakten.

Ellers så var beskjeden at jeg bare må forsøke å holde ut hverdagen og jobbe meg igjennom problemene mine.

Jeg synes det er uansvarlig av dem og håper det skal gå bra, men jeg vet ikke....

hei

leste alt du skrev i går,men er langt langt nede selv og har ikke så mye fornuftig og si,men synest det er helt utrolig uprofft av helsevesenet rundt deg og ikke gi deg mere av den medisinen som får deg til og fungere i hverdagen og være mor til dine barn som trenger deg..

og henvise deg til legevakten er ufattelig dårlig gjort når de kan hjelpe deg ved og kun skrive ut en enkel resept for det er jo det du trenger,de ser ikke på enkelt menneske men tar en vudering over alle,og det er så feil så feil..

vil bare ønske deg masse lykke til ..og si at jeg tenker på deg.hold ut...

klem om du vil ha..

[frosken]

Har vært i kontakt med min nye fastlege i dag og hun kan ikke skrive ut Xanor siden jeg er pasient på voksen psykiatrisk så må de gjøre det sier hun.

Har snakket med den nye psykologen jeg skal begynne å gå til, hun har snakket med flere leger for meg nå der på voksen psykiatrisk poliklinikk og ingen vil skrive ut Xanor. Ikke bare til meg, men de har en generell "policy" at de skriver ikke ut Xanor uansett, fordi den er så farlig.

Skulle få en resept i veldig lav dose på en annen medisin som heter Truxal.

Jeg spurte om de hadde noe sikkerhetsnett å fange meg opp i hvis jeg nå faller helt i sammen. Nei, det har de ikke, da måtte jeg evt. kontakte legevakten.

Ellers så var beskjeden at jeg bare må forsøke å holde ut hverdagen og jobbe meg igjennom problemene mine.

Jeg synes det er uansvarlig av dem og håper det skal gå bra, men jeg vet ikke....

Har du gradvis trappet ned xanor eller må du nå brått trappe ned xanor?

Jeg har alltid lært at større doser benzo skal trappes gradvis ned for å unngå negative effekter.

Hva med legen som tidligere har gitt deg xanor, kan vedkommende støtte deg i at du minste bør få trappe ned og ikke bråseponere xanor?

Og har du noen som kan få dine nye behandlere til å innse at du har ansvar for mye mer enn bare deg selv, slik at man bør gi tilstrekkelig støtte!

Jeg blir provosert på dine vegne; ikke fordi jeg vet om du bør gå på xanor i fremtiden eller ikke, men fordi jeg synes måten dette gjøres på nå er uansvarlig.

[lynna]

Har du gradvis trappet ned xanor eller må du nå brått trappe ned xanor?

Jeg har alltid lært at større doser benzo skal trappes gradvis ned for å unngå negative effekter.

Hva med legen som tidligere har gitt deg xanor, kan vedkommende støtte deg i at du minste bør få trappe ned og ikke bråseponere xanor?

Og har du noen som kan få dine nye behandlere til å innse at du har ansvar for mye mer enn bare deg selv, slik at man bør gi tilstrekkelig støtte!

Jeg blir provosert på dine vegne; ikke fordi jeg vet om du bør gå på xanor i fremtiden eller ikke, men fordi jeg synes måten dette gjøres på nå er uansvarlig.

Jeg har pratet med min tidligere fastlege i dag og han ønsker ikke å gå imot det behandlerne mine her mener. Jeg kan egentlig forstå det fordi han vil ikke "forstyrre" opplegget jeg nå er satt på. Jeg respekterer det men liker det ikke.

Eller det vil si at jeg liker selvfølgelig ikke at jeg må seponere Xanor helt brått nå.

Snakket lenge i tlf med min nye psykolog i dag, det var hun som ordnet med den medisinen som heter "Truxal". Hun måtte visst nok gå igjennom flere runder med legene på voksen psykiatrisk før de "kapitulerte" og ga meg Truxal.

Jeg ble imidlertid litt paff når jeg kom på apoteket (de hadde fakset inn resepten) og jeg hadde bare fått 15 tabletter, nok for 5 dagers forbruk. Hm... ?

Føler meg ikke så aller verst akkurat nå, så denne Truxal virker nok litt mot angsten selv om den ikke på langt nær har den effekten som Xanor.

Men jeg føler meg også litt "sjakk matt", vet at jeg må hente frem det siste jeg har av krefter nå. Jeg KAN ikke bukke under, kan ikke. Må holde meg oppe for barna sin del, må bare prøve å psyke meg selv opp til å tenke positivt.

Så får jeg håpe at jeg klarer å holde meg oppe...

Jeg vet at i utgangspunktet så er jeg en ressursterk person, men jeg blir litt satt ut av mangelen på forståelse og føler at jeg ikke blir tatt helt på alvor når jeg virkelig trenger hjelp.

Enn de i samfunnet som kanskje ikke har "mine" ressurser?

Jeg tenker, er det rart at folk bukker under?

Jeg tror psykiatrien i Norge har en LANG vei å gå før vi som er blitt syke kan få ett skikkelig tilbud for å bli frisk igjen.

Tror også det er lett å bli stigmatisert hvis du blir psykisk syk, men det er faktisk noe alle kan rammes av en eller annen gang i livet, i større eller mindre grad. ?

Takk for alle svar og god støtte, er viktig med ett forum som dette når en sitter og "vipper på kanten".

[Gjest Tristana]

Jeg har pratet med min tidligere fastlege i dag og han ønsker ikke å gå imot det behandlerne mine her mener. Jeg kan egentlig forstå det fordi han vil ikke "forstyrre" opplegget jeg nå er satt på. Jeg respekterer det men liker det ikke.

Eller det vil si at jeg liker selvfølgelig ikke at jeg må seponere Xanor helt brått nå.

Snakket lenge i tlf med min nye psykolog i dag, det var hun som ordnet med den medisinen som heter "Truxal". Hun måtte visst nok gå igjennom flere runder med legene på voksen psykiatrisk før de "kapitulerte" og ga meg Truxal.

Jeg ble imidlertid litt paff når jeg kom på apoteket (de hadde fakset inn resepten) og jeg hadde bare fått 15 tabletter, nok for 5 dagers forbruk. Hm... ?

Føler meg ikke så aller verst akkurat nå, så denne Truxal virker nok litt mot angsten selv om den ikke på langt nær har den effekten som Xanor.

Men jeg føler meg også litt "sjakk matt", vet at jeg må hente frem det siste jeg har av krefter nå. Jeg KAN ikke bukke under, kan ikke. Må holde meg oppe for barna sin del, må bare prøve å psyke meg selv opp til å tenke positivt.

Så får jeg håpe at jeg klarer å holde meg oppe...

Jeg vet at i utgangspunktet så er jeg en ressursterk person, men jeg blir litt satt ut av mangelen på forståelse og føler at jeg ikke blir tatt helt på alvor når jeg virkelig trenger hjelp.

Enn de i samfunnet som kanskje ikke har "mine" ressurser?

Jeg tenker, er det rart at folk bukker under?

Jeg tror psykiatrien i Norge har en LANG vei å gå før vi som er blitt syke kan få ett skikkelig tilbud for å bli frisk igjen.

Tror også det er lett å bli stigmatisert hvis du blir psykisk syk, men det er faktisk noe alle kan rammes av en eller annen gang i livet, i større eller mindre grad. ?

Takk for alle svar og god støtte, er viktig med ett forum som dette når en sitter og "vipper på kanten".

Hei.

Jeg har lest innleggene på denne tråden, og jeg har blitt ganske rystet over måten du har blitt møtt på.

Jeg trodde alle behandlere innenfor psykiatrisk helsevesen var inneforstått og vel opplyste med at ingen kan slutte brått med Xanor.

Hvertfall ikke etter 8 års regelmessig bruk!

Det kan jo være direkte farlig pga de store seponeringsvanskene.

Dette bør du si i fra om til dine behandlere på Voksenpsykiatrisk.

Du har også rettigheter som pasient!

Håper du lar høre fra deg videre og forteller om åssen det hele går.

Ønsker deg alt vel,

Mvh Tristana.

[Gjest Tristana]

Jeg har pratet med min tidligere fastlege i dag og han ønsker ikke å gå imot det behandlerne mine her mener. Jeg kan egentlig forstå det fordi han vil ikke "forstyrre" opplegget jeg nå er satt på. Jeg respekterer det men liker det ikke.

Eller det vil si at jeg liker selvfølgelig ikke at jeg må seponere Xanor helt brått nå.

Snakket lenge i tlf med min nye psykolog i dag, det var hun som ordnet med den medisinen som heter "Truxal". Hun måtte visst nok gå igjennom flere runder med legene på voksen psykiatrisk før de "kapitulerte" og ga meg Truxal.

Jeg ble imidlertid litt paff når jeg kom på apoteket (de hadde fakset inn resepten) og jeg hadde bare fått 15 tabletter, nok for 5 dagers forbruk. Hm... ?

Føler meg ikke så aller verst akkurat nå, så denne Truxal virker nok litt mot angsten selv om den ikke på langt nær har den effekten som Xanor.

Men jeg føler meg også litt "sjakk matt", vet at jeg må hente frem det siste jeg har av krefter nå. Jeg KAN ikke bukke under, kan ikke. Må holde meg oppe for barna sin del, må bare prøve å psyke meg selv opp til å tenke positivt.

Så får jeg håpe at jeg klarer å holde meg oppe...

Jeg vet at i utgangspunktet så er jeg en ressursterk person, men jeg blir litt satt ut av mangelen på forståelse og føler at jeg ikke blir tatt helt på alvor når jeg virkelig trenger hjelp.

Enn de i samfunnet som kanskje ikke har "mine" ressurser?

Jeg tenker, er det rart at folk bukker under?

Jeg tror psykiatrien i Norge har en LANG vei å gå før vi som er blitt syke kan få ett skikkelig tilbud for å bli frisk igjen.

Tror også det er lett å bli stigmatisert hvis du blir psykisk syk, men det er faktisk noe alle kan rammes av en eller annen gang i livet, i større eller mindre grad. ?

Takk for alle svar og god støtte, er viktig med ett forum som dette når en sitter og "vipper på kanten".

...bare en liten ting til.

Jeg regner med at behandlingsopplegget du er i, ikke er tvang?

Du står jo fritt til å avbryte behandlingen du nå får hvis du selv føler at den ikke hjelper deg, men bare gjør alt verre.

Du kan jo bytte til en annen behandler.

En som er bedre...

Hvis dette lar seg gjøre for deg da.