NHD - om nærhet...

[Gjest girl with no name]

Er det helt vanlig, uten å være tegn på psykdom eller personlighetsforstyrrelser at det er lettere for en å vise nærhet overfor andre enn de aller nærmeste.

Det er vanskeligere å prate om ømtålelige temaer med mann og barn for meg, enn det er å prate med venninner og fjer familie. Og jeg kan kjenne igjen det hos andre. Min svigermor er bl.a. ikke 'varm' i omgang med sine barn og barnebarn, men blant venner blir hun tydeligvis oppfattet som veldig omsorgsfull og fantastisk.

Det samme blir jo med en psykolog som ikke kan hjelpe seg selv og barna sine, men er en fantastisk støtte for pasientene sine.

Dumt at det er slik! At nærhet er så vanskeig når det kan få konsekvenser for hverdagen.

Har du noen synspunkter på dette?

[Gjest Hei33]

Fikk noen tanker om det du skrev. Hvis nærhet også betyr å betro seg til nær familie (f.eks. foreldre og søsken) om psykiske lidelser, så tror jeg du har helt rett. Jeg kan ikke fortelle familien min om mine problemer. Det takler de ikke. Har prøvd, men blir bare oppfattet som "gal". Og det er tabu, selvsagt. De vil ikke lytte til meg eller engang FORSØKE å forstå meg. De vil jo ikke vite av å ha en "galning" i familien...

Men med venninner f.eks., kan jeg fortelle om slike ting uten å bli "dømt". Jeg føler jeg står mye nærmere et par utvalgte venninner, enn min nærmeste familie.

[Gjest girl with no name]

Fikk noen tanker om det du skrev. Hvis nærhet også betyr å betro seg til nær familie (f.eks. foreldre og søsken) om psykiske lidelser, så tror jeg du har helt rett. Jeg kan ikke fortelle familien min om mine problemer. Det takler de ikke. Har prøvd, men blir bare oppfattet som "gal". Og det er tabu, selvsagt. De vil ikke lytte til meg eller engang FORSØKE å forstå meg. De vil jo ikke vite av å ha en "galning" i familien...

Men med venninner f.eks., kan jeg fortelle om slike ting uten å bli "dømt". Jeg føler jeg står mye nærmere et par utvalgte venninner, enn min nærmeste familie.

Jeg tenkte vel pp problemer generelt. Vet om flere som blir sett på som den ideelle samtalepartner, trøster og hobbypsykolog hos venninner og andre, men med mann og barn klarer de liksom ikke snakke like åpent. Det har vel med at det er mer følelser med i bildet, da blir alt vanskeligere å snakke om. En venninne har du ikke samme følelsesmessige nærhet til, iallefall har du henne ikke rundt deg hele døgnet, så en får pause fra diskusjonene.