hvorfor i all verden får jeg angst pga dette?

[Gjest lille redde meg.]

Jeg har vært kronisk syk i mange år. Etter uendelig år med undersøkelse, utallige inngrep og store smerter som har ført til mye isolasjon så har jeg nå fått en behandling som ser ut til å virke.

Det er så merkelig. For jeg skulle være veldig glad nå. Men istedenfor er jeg livredd for at smertene skal komme tilbake. At jeg skal bli skuffet. At det bare er en periode jeg opplever for så å bli syk igjen.

jeg griner dag og natt, er livredd. Har forsøkt å ta det opp med helsepersonell men de anser meg bare som hysterisk og en som syter. Men jeg er bare så livredd.

Har aldri vært så redd noen gang før.

Hvorfor skjer dette?

Hva er i ferd med å skje med meg?. Hvorfor skal man få mer angst når man føler seg bedre psykisk?

[bugge -jenta]

Kjære redde du!

Jeg synes ikke det høres rart ut i det hele atatt, og det skriver jeg ikke bare for å "ville" forstå. Og jeg synes det er trist at de du møter i helsevesenet ikke er mer familiær med den reaksjonen du har nå. De er inkompetente og mangler nødvendig forståelse.

Jeg har selv hatt et liv med ulike former for fysiske lidelser halve livet, i tillegg til angsten og depresjonen. Ofte har det vært uutholdelig fysisk, langvarig smerte, og jeg har ikke reagert på behandling slik folk flest gjør. Når det innimellom har sluppet taket, har jeg følt på den samme angsten du beskriver. Folk glemmer at du har vært gjennom noe traumatisk. Nå skal du liksom juble. Jeg tror mange med kreft også opplever det samme. Når de har bekjempet kreften, føler omverdenen trang til å "feste". Mens mange føler seg ødelagt av det traumatiske de har vært igjennom. Og selv om en er glad for å være frisk, er det såå mye mer komplisert.

Det er så skjørt når natten viker, og man skal ut i lyset igjen. Som et sårbart lite barn har jeg følt meg. Og gresset har vært grønt, og jeg har vært så barbent. Og føttene mine er nakne og myke. Så myke som små barneføtter er på undersiden, der jeg prøver å ta noen skritt ut i livet. Så redd for å slippe håpet til, for kanskje noe kommer og slår meg over hjertet. Det kommer sikkert noe og slår meg over hjertet, og jeg sitter der ydmyket tilbake. Hvem er jeg som tror at jeg kan vende ansiktet mot solen! Livet har lært meg at det er ikke for meg. Smekker meg hardt over det gryende håpet, over entusiame, over latter, livslyst. Jeg må beskytte meg. For det kommer ikke til å vare, og beskytter jeg meg vil det kanskje ikke gjøre så vondt. Hvis det kommer tilbake. For alt er så usikkert. Og det kommer sikkert tilbake. Kroppen min husker og vil ikke glemme. Og sorgen over tapte dager legger et teppe over de nye dagene som skal komme.

Så jeg er redd, og du er redd. Jeg skjønner det godt. Nye utfordringer venter. Energi skal brukes til annet enn å holde ut sykdom. Identiteten forandres. Andre forventninger vil komme til deg. Fra venner, familie, samfunnet, arbeidsliv.

Du reagerer helt normalt. Det er ikke sytete. Du er ikke svak. men du må bestemme deg for å ta tak i utfordringen. Og da trenger du å komme til noen i det helsevesenet du sikkert er så lei av som kan forstå. Og hjelpe deg å komme videre. Sørge over det som har vært, bearbeide det vonde, hjelpe deg i det nye livet. Angsten vil ganske sikkert minske. Etterhvert som du tar fatt på dagene som kommer.

Så godt å høre at noen finner behandling som hjelper. Prøv å finn deg noen gode hjelpere.

Vennlig hilsen

[Gjest lille redde meg.]

Kjære redde du!

Jeg synes ikke det høres rart ut i det hele atatt, og det skriver jeg ikke bare for å "ville" forstå. Og jeg synes det er trist at de du møter i helsevesenet ikke er mer familiær med den reaksjonen du har nå. De er inkompetente og mangler nødvendig forståelse.

Jeg har selv hatt et liv med ulike former for fysiske lidelser halve livet, i tillegg til angsten og depresjonen. Ofte har det vært uutholdelig fysisk, langvarig smerte, og jeg har ikke reagert på behandling slik folk flest gjør. Når det innimellom har sluppet taket, har jeg følt på den samme angsten du beskriver. Folk glemmer at du har vært gjennom noe traumatisk. Nå skal du liksom juble. Jeg tror mange med kreft også opplever det samme. Når de har bekjempet kreften, føler omverdenen trang til å "feste". Mens mange føler seg ødelagt av det traumatiske de har vært igjennom. Og selv om en er glad for å være frisk, er det såå mye mer komplisert.

Det er så skjørt når natten viker, og man skal ut i lyset igjen. Som et sårbart lite barn har jeg følt meg. Og gresset har vært grønt, og jeg har vært så barbent. Og føttene mine er nakne og myke. Så myke som små barneføtter er på undersiden, der jeg prøver å ta noen skritt ut i livet. Så redd for å slippe håpet til, for kanskje noe kommer og slår meg over hjertet. Det kommer sikkert noe og slår meg over hjertet, og jeg sitter der ydmyket tilbake. Hvem er jeg som tror at jeg kan vende ansiktet mot solen! Livet har lært meg at det er ikke for meg. Smekker meg hardt over det gryende håpet, over entusiame, over latter, livslyst. Jeg må beskytte meg. For det kommer ikke til å vare, og beskytter jeg meg vil det kanskje ikke gjøre så vondt. Hvis det kommer tilbake. For alt er så usikkert. Og det kommer sikkert tilbake. Kroppen min husker og vil ikke glemme. Og sorgen over tapte dager legger et teppe over de nye dagene som skal komme.

Så jeg er redd, og du er redd. Jeg skjønner det godt. Nye utfordringer venter. Energi skal brukes til annet enn å holde ut sykdom. Identiteten forandres. Andre forventninger vil komme til deg. Fra venner, familie, samfunnet, arbeidsliv.

Du reagerer helt normalt. Det er ikke sytete. Du er ikke svak. men du må bestemme deg for å ta tak i utfordringen. Og da trenger du å komme til noen i det helsevesenet du sikkert er så lei av som kan forstå. Og hjelpe deg å komme videre. Sørge over det som har vært, bearbeide det vonde, hjelpe deg i det nye livet. Angsten vil ganske sikkert minske. Etterhvert som du tar fatt på dagene som kommer.

Så godt å høre at noen finner behandling som hjelper. Prøv å finn deg noen gode hjelpere.

Vennlig hilsen

tusen takk for at du svarte meg:)

[Gjest morgenstund]

Det du beskriver høres ut som bekymringsangst.

Kognitiv terapi er til god hjelp mot dette. Kognitiv terapi kan du få hos psykolog, eller få legen din til å melde deg på et kurs i dette.Evt kan du lese og bruke en bok som NHD tidligere har anbefalt her i forumet.I.Wilhelmsen."livet er et usikkert prosjekt"

Dårlig gjort av helsepersonell å kalle deg hysterisk.De forstår antagelig ikke problemet/eller mangler kunnskap om hvordan du kan få hjelp.

Lykke til!