Schizotypal

[Schizotypal]

Jeg er så forbannet over å ha en diagnose som jeg føler havner mellom to stoler. Det hadde vel vært enklere å få den hjelpen jeg ønsker hvis jeg bare hadde vært schizofren som alle virkelig tar på alvor.

Jeg har har blitt prøvd behandlet med de flest c preparater og heldigvis funnet seroquel som et godt medikament men som likevel ikke er effektivt nok til å holde meg innfor arbeidslivet i mer en et halvt år før jeg bukker under og skriker av smerte på ny..

Nå har jeg godt slik og vært en del av helse norge i 14 år med min problematikk og dem forteller meg vist at jeg er bipolar også men det er det schizotypale som tar knekken på en og hemmer enhver mulighet for å føre et verdig liv i samspill med andre mennesker og overfor enselv..

Jeg har endelig vært så heldig å få alopam som jeg jeg selv nå¨etter 3 doseøkning på 6 måneder har seponert fordi vektskålen kom i ubalanse og jeg sitter med god innsikt i hva overdreven/langtidsbruk kan føre med seg.

Disse seks månedene har vært vidunderlige, jeg føler jeg har fått leve som den personene jeg egentlig er. Engasjert meg i sammfunnet og ikke hatt noen problematikk med å ta bussen hjem uansett folkemenge..

Etter mye lesning på både norske og utenladske nettsider i søken på svaret etter en ny medisinering som kan utredde det samme som alopam har jeg konkludert meg at jeg svært gjerne ønsker å prøve ut rivotril.

Responsen ifra helvesenet ved at jeg selv kommer å fåreslår videre medisinering er et slag i tryne.. Det er så forbannet at B-preparater skal være så kontroversielt og at mistanken om at pasienten er hekta, velger den enkleste løsningen og må for all del ikke gis mer B-preparater føles drepende.

14 år! Uten en grunn til å leve. Ja jeg fant B-preparartene som en løsning for meg, medikamentene som virkelig ga meg livet tilbake..

Er det virkelig så galt å akseptere for leger at noen faktisk trenger dem? Medisiner kommer jeg til gå på resten av livet uansett. hvorvor i svarte kan jeg da ikke bruke dem som virkelig hjelper?

[Bonni]

Prøver å skjønne hvordan du har det. En gang var jeg i din situasjon. Jeg vet det ikke er lett, men det er vel ikke det du vil høre.

Jeg vil tro at grunnen til at du ikke blir anbefalt B-preparater er at virkningen går over etterhvert, og man blir hekta. Selv måtte jeg trappe ned Rivotril i en lignende situasjon. Og nedtrappingen var et rent helvete...

Jeg skjønner at du vil ha et liv. Det er bare det, at et liv kan ikke bygges på medisiner alene. For å få et liv må du kjempe mot symptomene, få noe hjep et eller annet sted, få hjelp til å finne ut hvordan du kan LEVE uten medisin.

Når jeg tenker på det ... har du snakket med noen om en lav dose Zyprexa? Det har kjempefin angstdempende effekt på meg.

All lykke ønskes deg av