NDH. Hvordan vil dette bli?

[skjør blomst]

Jeg har nettopp begynt med samtaler hos en psykiater. Jeg regner med at jeg vil få en del reaksjoner etter hvert som vi går inn på følsomme temaer. Hvordan kan jeg være trygg på at det jeg sier til ham ikke blir brukt imot meg?

Jeg er det man kaller barn av en alkoholiker, og har hatt det vanskelig i barndommen som følge av dette. Fra barndommen, ungdomstiden og voksenalderen, har jeg fortrengt ting som har skjedd og det har nok gjort meg til den personen jeg er i dag, noe som jeg sliter veldig med.

Jeg spurte psykiateren om jeg kunne fortsette behandlingen hos ham sa han ja. Han sa dette var veldig interessant og satte opp ny time til meg. Har han noen forventninger til det jeg har å komme med eller hva mente han med det?

Har også en samboer som jeg ønsker skal forstå hva som skjer med meg, men jeg greier ikke å formidle det til han fordi jeg blir så sliten, og det er vanskelig og gjengi det som blir tatt opp.

Hvordan gjør jeg det da? Kan psykiateren involvere han i behandlingen?

Samboeren min sier at jeg ikke gir rett informasjon til psykiateren som kan være viktig. Han ønsker å informere om dette til psykiateren. Hvilken betydning har dette, og hvordan vil psykiateren ta en sånn henvendelse?

Vil psykiateren gjennomskue hvordan jeg er og det jeg sier av seg selv?

Vil han miste tiltroen til meg da, og vil han evt. avslutte behandlingen?

Jeg sier ikke alltid sånn som det er, pynter på ting. Har ikke lett for å åpne meg, og har alltid hatt kontrollen, sånn har jeg greid meg helt fram til nå. Har alltid klart å holde masken og folk har vanskelig for å se hvordan jeg har det. Dette har vært en trygghet for meg, og da har jeg følt meg sterk. Hvordan vil jeg bli når dette blir rotet i? Vil jeg føle at den følsomme delen er en fremmed, en utenforstående person?

Håper på svar på dette, føler meg på usikker grunn nå, og er mer følsom enn noen sinne. Er vel egentlig redd for det jeg vil finne ut om meg selv og at jeg vil avsløre mine svake og følsomme sider.

På forhånd takk for svar!

[Gjest truxal]

Hvis du ønsker det kan du avtale med psykiater at du skal ha med deg samboer til en time, men du bør jo være trygg både på at det er det du vil og på psykiateren.

Det at du er redd for at psykiateren skal bruke ting mot deg er bare det at du er utrygg i terapien ennå. Jeg har gått flere år i terapi uten å oppleve at ting blir "brukt mot meg".

Men det vi prater om kommer jo opp igjen som tema.

I forhold til at psykiateren sa at dette var interresant syns jeg det var litt uprofft. Det legger jo et slags fofventningspress på deg. Syns du kan ta opp dette neste time

Mvh

[Gjest Rosalind]

Hvis du ønsker det kan du avtale med psykiater at du skal ha med deg samboer til en time, men du bør jo være trygg både på at det er det du vil og på psykiateren.

Det at du er redd for at psykiateren skal bruke ting mot deg er bare det at du er utrygg i terapien ennå. Jeg har gått flere år i terapi uten å oppleve at ting blir "brukt mot meg".

Men det vi prater om kommer jo opp igjen som tema.

I forhold til at psykiateren sa at dette var interresant syns jeg det var litt uprofft. Det legger jo et slags fofventningspress på deg. Syns du kan ta opp dette neste time

Mvh

Hei. Du må ta ett steg av gangen. Det virker som du tenker på alt på en gang.

Nå tar jeg perspektivet ut ifra meg selv. Dette behøver ikke å være din oppskrift.

For tiden går jeg til psykomotorisk behanling. Det har jeg ikke fortalt min mann om. Min psyke er mitt ansvar føler jeg. Det jeg klarer å fortelle forteller jeg. Det jeg ikke kan si holder jeg for meg selv.

Min mann har vært med da jeg gikk til psykolog, men nå føler jeg for å ha dette for meg selv. Jeg synes jeg på en måte har holdt på for lenge med psyke og vil ikke ha for mye fokus på dette i mitt private liv.

Jeg tenker slik fordi jeg har følt at det kan ta litt overhånd å ha psykiske problemer, hele familier kan gå på tå for ett psykt menneske. Det vil jeg ikke. Jeg vil ha reaksjoner fra omverden som det er naturlig å få.

Ta steg for steg og sett litt grenser for deg selv. Din samboer behøver ikke være med på alt som skjer med deg.

Det du skriver her kan du snakke med psykiateren din om. Det er meget viktig.

[bugge -jenta]

Jeg synes du skal selv gå tl psykiater, alene. veien fra å ville pynte på ting til å komme frem til en større ærlighet med seg selv og psykiateren er det også du selv som skal gå igjennom. Jeg synes ikke du skal gjenfortelle dine timer med psykiateren din til din partner. Dett er først og fremst din terapi. Og du forteller det du vil når du kjenner for det. Det er det viktig at din partner forstår.

Det er viktig at han også forstår sin rolle i dette. Det kan være litt tøft for mange kjærester/ektefelle at noen er så nær og intim med en annen person, og de vil gjerne være en dal av det. Dette "trekantforholdet" kan være problematisk. Det er viktig at du får frie tøyler fra din partner, og at han forstår at det er det beste han kan gjøre for deg.

Parterapi kan man prøve hvis det skulle bli behov for det, men det høres ut som om du har best av å gå veien alene i forhold til deg selv først.

Husk at ærlighet i terapi er tøft, og viktig. Å si at det jeg sa sist ikke er helt riktig, er helt greit. I terapi er det ikke slik at bordet fanger ordene.

Vennlig hilsen