Sosial angst

[Soid]

Heisan,

For 3-4 år siden leste jeg noen innlegg på denne siden om sosial angst. Det hjalp veldig å høre at det var andre som hadde det samme problemet. Gav meg en følelse om at man ikke var alene om å være redd for den minste ting som å få besøk, jobb osv. Bare det å stå i køen på butikken var ulidelig. Ingen kan forstå hvor vanskelig dette er før de har opplevd det selv, og måtte det aldri skje. Unner ingen det helvete det faktisk er å ha sosial angst. Det er jo tross alt det sosiale livet som får oss til å tikke.

Det jeg også husker fra innlegget jeg leste den gangen og også litteraturen jeg leste var at man måtte få proffesjonel hjelp. Husker også en som skrev at det nyttet ikke uansett, psykologen gjorde det bare værre. En skrev at det ikke gikk ann å bli frisk. Dette skremte livskiten ut av meg. Husker jeg vurderte rødme opperasjon osv, er i dag usansynlig glad jeg ikke gjorde det (ikke noe negativt om dere som har gjort dette).

Jeg valgte å ikke gå til psykolog. Har en stolthet som ikke er helt sunn. Finner det vanskelig å fortelle at jeg sliter. I dag angrer jeg ikke på dette heller, selvom det kanskje kunne hjulpet meg å komme tilbake der jeg var raskere... hvem vet..?

Grunnen til at jeg skriver dette er for at jeg vil spre litt håp til de som tenker det ikke nytter. Vet hvor mye jeg selv ville satt pris på det når jeg slet på det værste... Jeg har på noen år gått fra en fortvilet situasjon til nå og ha en meget bra jobb i en meget sosial industri. Dvs jeg valgte den typen jobb som gjorde at jeg måtte utsette meg for nye mennesker hver dag. I starten var det et sant helvete. Droppet et par personalmøter husker jeg, kun fordi jeg var så redd. Gikk på do når enkelte jeg hadde rødmet for kom, var totalt sky. Jeg valgte allikevel ikke å gi opp. Tok med meg de gode erfaringene, og begynte å drømme om å lykkes med tidenes personlige prosjekt. Å bli angst fri. Bestemte meg for at når jeg hadde lykkes med dette, så skulle jeg komme tilbake hit og skrive denne lille historien.

Poenget mitt er at hvis jeg klarte dette (jeg hadde ingen mild sosial angst så dere vet det) så kan alle komme over det.

Håper noen får noe godt ut av det jeg skriver her, for man trenger ikke slite resten av livet.. Man må bare komme seg ut på banen igjen... Uansett hvor ille det er...

Hilsen en lykkelig fyr:)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En sterk og optimistisk beretning.

Ikke alle er så utholdende og målbevisst som deg. Du greide det uten hjelp. Det betyr at mange fler vil greie det om de følger dine råd og i tillegg får psykologisk og/eller medikamentell hjelp.

Takk for innlegget :-)

[Gjest Aviaana]

Tusen takk for innlegget. Det hjelper å høre fra noen som har kommet seg ut av en vanskelig situasjon:).

Men kan jeg spørre: er det likevel situasjoner som du i dag synes er vanskelige? og hvordan håndterer du eventuelt disse?

[Gjest Ferri]

Oi, godt gjort, gratulerer !!!

Fatter ikke åssen du klarte det helt alene, du må ha en ganske så solid psyke som bare hadde gjømt seg litt en stund der

Jeg lurer på det samme som Aviaana egentlig, så gøy om du fikk tid til og svare henne en gang.

Er et par ting som virker helt uvirkelig for at jeg skal komme til og klare og gjøre igjen, hadde du noen sånne situasjoner som du tenkte på at "det klarer jeg aldri", men som du ikke tenker 2 ganger over idag?

Gratulerer igjen og takk

[Gjest Angelstar]

Takk for innlegget ditt, det gir håp om at jeg en dag skal klare å nå målene mine.