Takle at andre er syke

[Gjest Violsa]

Nå har moren min fått et anfall igjen og det skjedde på jobben så nå er førerkortet borte.

Hun er sterkt overvektig og har en blanding av søvnapne og epilepsi. Mamge av anfallene hennes utarter seg ikke som de typiske krampegreier og sånt.

Tror kanskje heller det er søvnapnen som er problemet eller det psykiske. Det er veldig ofte i forbindelse med at hun blir sint eller stresset at hun får anfall.

Og medisinerne /nevrologene er like talentløse og udyktige der som i psykiatrien. De bare prøver ut og tester medisiner på måfå fordi at den forrige ikke funket så kansksje skal denne funke. Nå går hun på keppra.

Og jeg prøver å være sterk og flink og alt det der men blir så fortvilet og lei meg og redd og sint og alt på engang.

Eneste jeg kan bidraa til er ihvertfall å være flink på studiet jeg går på og holde meg frisk og stabil som jeg har gjort en stund nå.

Helt sykt. Men jeg har vært rimelig alvorlig fysisk selv og det var betraktelig bedre å være den som var syk en pårørende. Jeg er en særdeles dårlig pårørende også.

Og 2 ganger har hun fått 3 gradsforbrenninger i forbindelse med anfall. engang slår hun hodet og våkner aldri igjen. vanskelig å forberede seg på det mentalt.

j

jeg er så ufattelig glad i henne bare og skulle ønske jeg kjunne fikse det.

[frosken]

Det er bra at hun ikke lenger kan kjøre bil; bilkjøring utgjør sannsynligvis den største risikoen for henne.

Hvis hun følger de vanlige rådene om å ikke svømme alene, ikke klatre osv, så vil hun sannsynligvis klare seg bra. Min mann har hatt utrolig mange krampeanfall de siste fem årene, men han har i liten grad blitt skadet under anfallene.

Du har rett i at det beste du kan gjøre for henne er å mestre ditt eget liv på en god måte.

(Etter min mening har du sannsynligvis også rett i din kritikk av nevrologer, selv om de pleier å være mer interessert i epilepsi enn en del andre nevrologiske sykdommer...)

[Gjest Violsa]

Det er bra at hun ikke lenger kan kjøre bil; bilkjøring utgjør sannsynligvis den største risikoen for henne.

Hvis hun følger de vanlige rådene om å ikke svømme alene, ikke klatre osv, så vil hun sannsynligvis klare seg bra. Min mann har hatt utrolig mange krampeanfall de siste fem årene, men han har i liten grad blitt skadet under anfallene.

Du har rett i at det beste du kan gjøre for henne er å mestre ditt eget liv på en god måte.

(Etter min mening har du sannsynligvis også rett i din kritikk av nevrologer, selv om de pleier å være mer interessert i epilepsi enn en del andre nevrologiske sykdommer...)

Ja. Men moren min sliter veldig med det å få anfall.Det gjør henne sårbare overfor kollegaene som hun etter at hun ble syk føler har behandlet henne dårligere. Sjefen har gitt henne mindre krevende arbeidsoppgaver.For folk flest som ikke er vant til det ser epilepsianfall utrolig skummelt ut. Og det gjør at det også er med på å ødelegge i forhold til sosialt liv,kjøpesenter,kafee, etc etc uten at man har med noen som "kjenner til problemet og kan takle det".

Så er det jo det utrivelige med å ikke ha førerkort og at man mister friheten der da.

Så sånn sett er det vel ikke anfallene akkurat som er det verste. Hun merker jo aldri når hun har anfall.

[Dorthe]

Ja. Men moren min sliter veldig med det å få anfall.Det gjør henne sårbare overfor kollegaene som hun etter at hun ble syk føler har behandlet henne dårligere. Sjefen har gitt henne mindre krevende arbeidsoppgaver.For folk flest som ikke er vant til det ser epilepsianfall utrolig skummelt ut. Og det gjør at det også er med på å ødelegge i forhold til sosialt liv,kjøpesenter,kafee, etc etc uten at man har med noen som "kjenner til problemet og kan takle det".

Så er det jo det utrivelige med å ikke ha førerkort og at man mister friheten der da.

Så sånn sett er det vel ikke anfallene akkurat som er det verste. Hun merker jo aldri når hun har anfall.

Trodde du menneskeheten var bedre )

[Gjest Violsa]

Ja. Men moren min sliter veldig med det å få anfall.Det gjør henne sårbare overfor kollegaene som hun etter at hun ble syk føler har behandlet henne dårligere. Sjefen har gitt henne mindre krevende arbeidsoppgaver.For folk flest som ikke er vant til det ser epilepsianfall utrolig skummelt ut. Og det gjør at det også er med på å ødelegge i forhold til sosialt liv,kjøpesenter,kafee, etc etc uten at man har med noen som "kjenner til problemet og kan takle det".

Så er det jo det utrivelige med å ikke ha førerkort og at man mister friheten der da.

Så sånn sett er det vel ikke anfallene akkurat som er det verste. Hun merker jo aldri når hun har anfall.

hø?

mener du med det?

[Gjest Violsa]

Trodde du menneskeheten var bedre )

hva mener du med det?

[Dorthe]

hva mener du med det?

Jeg mente bare at jeg ikke synes friske mennesker takler sykdom så godt hos andre og ofte legger mer i det enn nødvendig.

[Gjest Violsa]

Jeg mente bare at jeg ikke synes friske mennesker takler sykdom så godt hos andre og ofte legger mer i det enn nødvendig.

Ja enig.

En ting er å ta hensyn og alt det der. Men å bli spesialbehandlet er ikke alltid like bra. Som sagt er det for moren min stor psykisk knekk at hun nå ikke får like mye ansvar som hun hadde før. Og hun har aldri gjort noe feil i jobben, eneste er at hun har fått epilepsianfall. Og sjefen vil gjøre det mindre stressende for henne.

[frosken]

Ja. Men moren min sliter veldig med det å få anfall.Det gjør henne sårbare overfor kollegaene som hun etter at hun ble syk føler har behandlet henne dårligere. Sjefen har gitt henne mindre krevende arbeidsoppgaver.For folk flest som ikke er vant til det ser epilepsianfall utrolig skummelt ut. Og det gjør at det også er med på å ødelegge i forhold til sosialt liv,kjøpesenter,kafee, etc etc uten at man har med noen som "kjenner til problemet og kan takle det".

Så er det jo det utrivelige med å ikke ha førerkort og at man mister friheten der da.

Så sånn sett er det vel ikke anfallene akkurat som er det verste. Hun merker jo aldri når hun har anfall.

Ingen tvil om at det er belastende å leve med en "aktiv" epilepsi! Men hun har jo vært stabil tidligere, så det er vel foreløpig god grunn til å håpe at ting igjen kommer mer under kontroll.

Når jeg leste innlegget ditt, fikk jeg lyst til å minne deg på at din mor er voksen og forhåpentligvis i stand til å takle de utfordringer livet gir henne. Jeg synes kanskje hennes vansker så ut til å berøre deg litt mer enn hva som godt for noen av dere. Kanskje må du sette litt mer grenser i forhold til å ta hennes vansker inn over deg, men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.

[frosken]

Ja enig.

En ting er å ta hensyn og alt det der. Men å bli spesialbehandlet er ikke alltid like bra. Som sagt er det for moren min stor psykisk knekk at hun nå ikke får like mye ansvar som hun hadde før. Og hun har aldri gjort noe feil i jobben, eneste er at hun har fått epilepsianfall. Og sjefen vil gjøre det mindre stressende for henne.

Men du sa vel at hun hadde en tendens til å få anfall som følge av mye stress, og i såfall gjør kanskje sjefen hennes et realt forsøk på å være hjelpsom?

[Gjest Violsa]

Ingen tvil om at det er belastende å leve med en "aktiv" epilepsi! Men hun har jo vært stabil tidligere, så det er vel foreløpig god grunn til å håpe at ting igjen kommer mer under kontroll.

Når jeg leste innlegget ditt, fikk jeg lyst til å minne deg på at din mor er voksen og forhåpentligvis i stand til å takle de utfordringer livet gir henne. Jeg synes kanskje hennes vansker så ut til å berøre deg litt mer enn hva som godt for noen av dere. Kanskje må du sette litt mer grenser i forhold til å ta hennes vansker inn over deg, men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.

ja. Er så vanskelig. Er så vanvittig glad i henne og livredd for å miste henne. Og på grnn av min psykdom og sykdom så har det resultert i at vi ikke har fått helt det dere voksen datter / mor forhold. Vi er vel i tenårings/løsrivelsesfasen ennå. hehe..

går bra nå da. Utrolig hvordan bare et par timers avstand gjør at man tenker klarere og mer rasjonelt.

[frosken]

ja. Er så vanskelig. Er så vanvittig glad i henne og livredd for å miste henne. Og på grnn av min psykdom og sykdom så har det resultert i at vi ikke har fått helt det dere voksen datter / mor forhold. Vi er vel i tenårings/løsrivelsesfasen ennå. hehe..

går bra nå da. Utrolig hvordan bare et par timers avstand gjør at man tenker klarere og mer rasjonelt.

Bra at dere øver:-)

Det er en god egenskap at man reagerer på andres smerte, så det gjelder bare å finne en form for balanse som er ok.