Et problem...

[Gjest tomme meg]

Etter å ha levd veldig ensom og isolert i flere år, prøver jeg å komme litt ut blandt venner igjen. Men jeg går bare og er redd for å ikke finne på noe å snakke om. Kan ikke huske at dette har vært noe problem før. Jeg føler nesten mest for å unngå sosiale situasjoner pga. dette, selv om det er akkurat det å omgås folk jeg trenger mest akkurat nå. Jeg gruer meg før jeg skal treffe folk og prøver å tenke etter hva jeg kan spørre personen om, slik at jeg skal klare å holde samtalen gående. Alle andre ser ut til å skravle dagen lang, på tlf. på cafe osv. Hva snakker de om tenker jeg, hvorfor går de ikke tom...? Det er vel det at jeg har fått så lite impulser i det siste at jeg er blitt helt tom og har ingenting å gi... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

[cathlin]

Jeg får ofte "snakkesperre" hvis jeg er veldig anspent og fokusert på hva i all verden jeg skal finne på å snakke om. Men det går bedre hvis jeg prøver å slappe av på det. "Være meg selv" som det populært kalles. Men hvis du har startvansker, går det an å være interessert i den andre, spørre om hva vedkommende er opptatt av og samtidig fortelle litt om deg, for eksempel.

[Gjest tomme meg]

Jeg får ofte "snakkesperre" hvis jeg er veldig anspent og fokusert på hva i all verden jeg skal finne på å snakke om. Men det går bedre hvis jeg prøver å slappe av på det. "Være meg selv" som det populært kalles. Men hvis du har startvansker, går det an å være interessert i den andre, spørre om hva vedkommende er opptatt av og samtidig fortelle litt om deg, for eksempel.

Hei. Takk for svar. Nei, jeg har ikke startvansker. Jeg finner på noen ting å spørre om først og forteller det jeg har å fortelle, men det er så lite... Og så går jeg liksom tom...

[Solsikkefrø]

Samme problemet stod jeg ovenfor for ca 6 mnd tilbake i tid. Alle vennene mine hadde flyttet utenbys for å jobbe og lignende og jeg var plutselig alene. Jeg og samboeren satt inne hele dagene i over ett år og spillte playstation og diverse, uten å ha noen særlig form for kontakt med noen. Vi gikk på jobb og kom hjem... Jeg ble ganske innesluttet av det, redd for å treffe mennesker og naboer fordi jeg ikke ante hva jeg skule prate om. Posten og søppelet hentet/gikk jeg ut med om natten fordi da visste jeg at alle sov. Jeg gikk aldri tur i tilfelle jeg skulle møte beskjennte.

Så ble jeg gravid, og i løpet av de tre siste mnd'ene "tvang" jeg meg selv til å gå ut i de kjipeste tidene på dagen: når folk kom hjem fra jobb eller jobbet ute i hagen slik at de så meg. Jeg ble da tvungen til å prate med dem. Jeg måtte jo forandre meg før jeg fikk baby, for den kunne jo ikke bli preget av mitt "problem". Det er nå et halvt år siden jeg tok meg selv "i nakken" og kastet meg selv ut. Det hjelper å se frykten i øynene, det kan jeg bare anbefale. Hadde jeg ikke gjort det, hadde kanskje min sønn bare blitt liggende inne.

Riktignok er dette borettslaget jeg bor i ganske irriterende. De skal på død og liv ha så mye med hverandre å gjøre. De skal HELE tiden ha dugnader, og de er irriterte på han som bodde i denne leiligheten før meg fordi han aldri betalte husleie. Så VI har fått gjennomgå litt på grunn av det.

Nå har jeg mer problemer med å komme meg utav samtaler med de som bor her, for de skal bare prate og prate slik at jeg får dårlig tid, så jeg raser ofte forbi og later som jeg prater i mobiltelefon når jeg skal på tur med vogna. Gleder meg egentlig litt til å flytte herfra...

Men som sagt: møt frykten, i begynnelsen kan det kanskje virke skremmende, men det er mer skremmende inni hodet enn det egentlig er når du først stuper ut i det. Tror meg

[cathlin]

Hei. Takk for svar. Nei, jeg har ikke startvansker. Jeg finner på noen ting å spørre om først og forteller det jeg har å fortelle, men det er så lite... Og så går jeg liksom tom...

Mange skravler i grunn veldig mye "shitprat" spør du meg. Kanskje det er en mulighet å gjøre noe sammen med andre i stedet for. Gå på kino, gå tur eller hva dere har lyst til. Det er veldig mange som sjeldent går på cafe, men heller gjør noe sammen.

[Gjest Another diamond]

Jeg går aldri tom for prat når jeg er sammen med kollegaer og venner. Var folkesky da jeg var yngre, men det gikk over etter at jeg begynte i jobber der jeg måtte være utadvent. På jobb deler vi ofte frustrasjon over arbeidsforhold, ting og tang. Med en annen snakker vi mye sammen om hundene våres. Prøv å ikke tenk så mye ovr hvordan du orlegger deg og slikt, og ikke planlegg så mye av hva du skal si på forhånd. For min del sier jeg som regel bare rett ut det jeg tenker, og jeg lytter til de andre sier. Dersom en forrteller om en spesiell opplevelse, kan jeg fortelle om en lignende, så fortsetter andre med sine historier. Men jeg prater selvsagt ikke så fritt med absolutt alle. Du har sikkert noen du også kan prate mye med uten at tankene raser i hodet og du blir stum. Men av og til er kjemien absolutt ikke der. Jeg har noen naboer jeg synest er utrolig kjedlig å prate med, for de er så overfladisk og lite følelsespreget. De prater om gress, brøyting,været, boss og slikt. Gjesp...zzzz.

[Gjest vet hvordan det føles]

Vil råde deg til å engasjere deg mere. finn noe meningsfylt å holde på med, for din egen del.og dermed har du også mer å snakke og fortelle om.