Min depresjonsteori og spm. om innleggelse

[Gjest fanget]

Hjelper innleggelse aldri på noen form for depresjoner, bortsett fra når det er for å passe på personen hele døgnet for å unngå suicid? Kan det aldri hjelpe på sikt?

En depresjon kan bli til vonde sirkler:

1) Man blir deprimert.

2) På grunn av depresjonen klarer man ikke å fungere i dagliglivet slik man synes man burde fungere (f.e. i jobbsituasjon, holde orden hjemme, døgnrytme, inaktivitet, kosthold).

3) Den nedsatte funksjonen gjør at man føler seg utilstrekkelig og man klandrer seg selv, tenker man er håpløs.

4) Punkt 1 forsterkes

5) Punkt 2 forsterkes.

o.s.v.

Til slutt føles det umulig å bryte sirkelen. Etter noen runder gir man opp og orker ikke prøve en gang.

Hvor i sirkelen er det smartest å prøve å bryte den? Er det nok å gå løs på ett av punktene?

Jeg trur ikke innleggelse hjelper mer på punkt 1 enn poliklinisk behandling. Men jeg trur kanskje det ville hjelpe mye på punkt 2.

Jeg trur ikke innleggelse hjelper en når man er der bare for å bli hindra i selvmord, og man er innesperra og blir passa på døgnet rundt, men når personalet stoler på en og en har det litt friere. Det hjelper jo også da _noe_ på punkt 2, men de negative sidene, veier opp (ned), så det ikke blir noe nyttig likevel.

Dette gjelder sikkert ikke for alle, men jeg har i alle fall erfart det tidligere.

[Gjest fanget]

det gikk i ball for meg. det er når man er innlagt/oppbevart bare for å bli hindra i suicid der og da, jeg mener at det bare hjelper noe på punkt 2, og at de negative følgene ved slikt opphold gjør at det ikke blir noe nyttig.

[Sitronmelisse]

det gikk i ball for meg. det er når man er innlagt/oppbevart bare for å bli hindra i suicid der og da, jeg mener at det bare hjelper noe på punkt 2, og at de negative følgene ved slikt opphold gjør at det ikke blir noe nyttig.

Innleggelse hjalp på min depresjon. Var innlagt med alvorlig depresjon og selvmordsforsøk. Nektet å ta noen form for medisiner.

1. Jeg fikk komme bort i fra kravene, pliktene i hverdagen.

2. Jeg fikk noen å småprate med når jeg hadde behov for det.

3. Jeg fikk mitt eget rom og kunne trekke meg tilbake for å sove, høre musikk, tenke. "Et eget rom", i dobbel forstand.

4. Jeg fikk mat servert fire ganger i døgnet, slik at næring kunne igjen tas inn i kroppen min. Hadde mistet mange kilo på forhånd pga depresjon.

5.Jeg fikk etter hvert en forståelse på at jeg var syk og ikke dum eller ubrukelig.

6. Etter en stund ba jeg om sovemedisin og merket at håpet kom tilbake etter mnd med søvnløshet.

7. Dertter ba jeg om den medisinen som tok bort de stygge stemmene i hode, og jeg skjønte etterhvert at jeg ikke var gal, men hadde vært utslitt av søvnmangel.

8. Jeg begynte å sosialisere med de andre på avdelingen og innså at jeg var godt likt. Og ganske grei.

9. Jeg ble med ut på fellesturene og nøyt å kjenne frisk luft i fra havet.

10.Jeg tok i mot hjelp fra psykolog, da jeg forsto at det var håp og jeg ville leve.

Jeg var innlagt på lukket avdeling i fire mnd og deretter på åpen i ni mnd.

Så for meg var det veldig nyttig å ta imot den hjelpen de kunne tilby meg i en ekstrem fase av livet.

Jeg fikk diagnosen bipoar 2. Tar medisiner i perioder der jeg er utsatt for stress og søvnløshet. Ellers går livet veldig grei med noen forhåndsregler :-)

[Gjest Hei33]

Innleggelse hjalp på min depresjon. Var innlagt med alvorlig depresjon og selvmordsforsøk. Nektet å ta noen form for medisiner.

1. Jeg fikk komme bort i fra kravene, pliktene i hverdagen.

2. Jeg fikk noen å småprate med når jeg hadde behov for det.

3. Jeg fikk mitt eget rom og kunne trekke meg tilbake for å sove, høre musikk, tenke. "Et eget rom", i dobbel forstand.

4. Jeg fikk mat servert fire ganger i døgnet, slik at næring kunne igjen tas inn i kroppen min. Hadde mistet mange kilo på forhånd pga depresjon.

5.Jeg fikk etter hvert en forståelse på at jeg var syk og ikke dum eller ubrukelig.

6. Etter en stund ba jeg om sovemedisin og merket at håpet kom tilbake etter mnd med søvnløshet.

7. Dertter ba jeg om den medisinen som tok bort de stygge stemmene i hode, og jeg skjønte etterhvert at jeg ikke var gal, men hadde vært utslitt av søvnmangel.

8. Jeg begynte å sosialisere med de andre på avdelingen og innså at jeg var godt likt. Og ganske grei.

9. Jeg ble med ut på fellesturene og nøyt å kjenne frisk luft i fra havet.

10.Jeg tok i mot hjelp fra psykolog, da jeg forsto at det var håp og jeg ville leve.

Jeg var innlagt på lukket avdeling i fire mnd og deretter på åpen i ni mnd.

Så for meg var det veldig nyttig å ta imot den hjelpen de kunne tilby meg i en ekstrem fase av livet.

Jeg fikk diagnosen bipoar 2. Tar medisiner i perioder der jeg er utsatt for stress og søvnløshet. Ellers går livet veldig grei med noen forhåndsregler :-)

Hei Sitronmelisse! Vil bare si at det er godt å lese at noen kan få så god hjelp og oppfølging som deg, og at du har klart og komme deg gjennom vanskene. Synes det var helt utrolig at du fikk være så lenge på psykehuset, og at du hadde så god nytte av det!