Spm. om regler m.m. om ECT

[Gjest fanget i hjørnet, paralysert av tvil]

Finnes regler for hvilke medikamenter som må være forsøkt over en viss tid, før man forsøker ECT.

Setter kapasiteten en stopper for mer slik behandlinger, eller har folk flest så negativt syn på denne behandlingsformen, at kapasiteten ikke er noe problem?

Jeg har fått inntrykk av at dette er en ganske effektiv behandling. Ikke på sikt, men der og da.

Hvis man får folk ut av depresjonen med ECT rimelig raskt, i stedet for å bruke to år på å prøve ut forskjellige medikamenter som ikke virker, og deretter forebygger nye episoder med medikamenter, ville ikke samfunnet spare på det selv om behandlingen krever både psykiater og anestesipersonell og kanskje også en sykepleier til å observere pasienten til han er ordentlig våken? Ville det ikke bli mindre behov for innleggelser? For ECT-behandling kan vel skje poliklinisk?

Eller ville det bli feil på samme måte som det blir feil å ha noe annet enn SSRIs som førstevalg når det gjelder medikamentell behandling?

Hvorfor kan ECT bare skje frivillig. Man tvangsbehandler jo pasienter med medikamenter. Skal ikke ECT til og med ha mindre bivirkninger enn en del medikamenter?

Jeg har lyst å skrie ECT-behandling, men Ten står vel for treatment?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes ingen klare og bindende regler.

Det er dog vanlig at en prøver ut minst to medikamentelle regimer før en gir ECT. Siden en eller annen medisin må inn i bildet for å forebygge nye episoder, er dette ikke så unaturlig.

Ja, enkelte steder begrenses behandlingen av alt for liten kapasitet. Vår avdeling har feks mange pasienter fra trondheim fordi kapasiteten der er for liten.

En sjelden gang har også vi for liten kapasitet grunnet begrenset anastesiressurs.

Har inntrykk av at avdlinger som er samlokaliserte med somatiske sykehus har det langt bedre.

Du må spørre juristene i departementet om det inkonsekvente i at ECT ikke kan gis med tvang.

Ja, T står for behandling/treatment.

[Gjest herifra finst to rømningsveier - å være ubehaglig eller sordil]

Det finnes ingen klare og bindende regler.

Det er dog vanlig at en prøver ut minst to medikamentelle regimer før en gir ECT. Siden en eller annen medisin må inn i bildet for å forebygge nye episoder, er dette ikke så unaturlig.

Ja, enkelte steder begrenses behandlingen av alt for liten kapasitet. Vår avdeling har feks mange pasienter fra trondheim fordi kapasiteten der er for liten.

En sjelden gang har også vi for liten kapasitet grunnet begrenset anastesiressurs.

Har inntrykk av at avdlinger som er samlokaliserte med somatiske sykehus har det langt bedre.

Du må spørre juristene i departementet om det inkonsekvente i at ECT ikke kan gis med tvang.

Ja, T står for behandling/treatment.

Så..

Jeg har brukt zoloft og tolvon i et halvt år. Remeron og Efexor i et halvt år. Nå Lamictal (men her har jeg ikke rukket å trappe oopp mer enn ti 200 ,g. så jeg vet ikke om den vil virke på en stund, hvsi det i det hele tatt vil det. Jeg klarer ikke tro at den vil det.

Og jeg har liten lyst til å prøve både Lithium og Nardil, som var legens plan om ikke >Lamictalen sin effekt skulle slå inn. det tar så langt tid, hva om det ikke virker likevel, hva om jeg får bare mer bivirkninger. Det er som om ingen medisiner biter på, de preller av, depresjonen har vokst seg for stor.

Fungerer ikke, ikke på jobben heller. Det ville være viktig for meg å fortest mulig klare jobben min igjen. Det betyr veldig mye for meg egentlig, men nå går det ikke så bra, er sykemeldt.

Og jeg begynner å være utolmodig. Det har vart i over et år dette, noen ganger i kortere perioder på et par uker litt bedre, men ikke veldig bra. Ellers går det dårlig

kan ECT være indisert her? Eller er jeg for frisk selv om jeg aldri har orket mindre enn jeg orket nå og tenker mer på suicid enn noen gang, eller ikke vært syk lenge nok?